Ragnhild Laukholm Sandvik skriver i NRK at det knapt er en kvinne å høre i norsk «rølpemusikk». Subjekt-spaltist Pål-Henrik Hagen mener kvinner har like muligheter, men velger mer sofistikert popmusikk til fordel for «breiale drekkelåter», og at det må være greit. Laukholm Sandvik mener rølpesjangeren er lukrativ. (Foto: Espen Solli/TV 2.)
Svarer Pål-Henrik Hagen:

Rølpen er inne i varmen

Det kan kanskje virke som Subjekts skribent leser min tekst med sine egne fordommer lagt til grunn, skriver Ragnhild Laukholm Sandvik.
Saken er I den store bølgen av norsk partymusikk er det knapt en kvinne å høre.

Jeg vet ikke om teksten min ville blitt lest annerledes av Subjekts spaltist, Pål-Henrik Hagen, om jeg var mann.

Han gjør i alle fall et poeng ut av at «den kvinnelige kulturjournalisten» stiller spørsmål som angår kjønnsroller.

Mitt håp er vel at det skal gå an å diskutere disse tingene uten at akkurat kjønnet til den som skriver skal ha så mye å si.

Men som Staysman selv sier i artikkelen:

Vi mennesker blir ofte dømt forskjellig for våre meninger og handlinger, ut fra hvilket kjønn vi har.

Det er en av tingene som gjør at jeg synes det er interessant å gå strukturene i rølpen etter i sømmene.

Pluss den store eksponeringen rølpesjangeren får, da.

Les også: Skal kulturjournalister diktere hvilken musikk jenter skal lage?

Jo, den er lukrativ

Dette er den mest lukrative/populære norske musikksjangeren akkurat nå.

Hvis man ønsker seg en kulturjournalistikk som tar all kultur som folk er opptatt av på alvor, for eksempel, så ville det vært rart å overse denne sjangeren.

(Og hvis man nå videre tenker at «folk» har flere enn ett kjønn, så stussa jeg på at det bare var mannfolk som lager rølp, ja.)

Det kan virke som Subjekts skribent leser min tekst med sine egne fordommer lagt til grunn.

Hva angår klassespørsmålet er det viktig å skille mellom kulturell kapital og ekte penger.

I et inntekts-perspektiv tilhører flere av de store rølpeartistene overklassen. Det såkalte «smakspolitiet» har ganske skrale verktøy i kassen, hvis dette er en fordømt sjanger.

Artistene jeg skriver om blir massivt strømmet, de topper listene, er jevnt i de største tv-programmene, blir portrettert, blir programledere. De blir tatt inn i varmen.

At kulturen vi omgir oss med, også den som brukes på stigende promille, er en del av oss, er kanskje ikke en veldig kontroversiell påstand fra kulturjournalisten (uansett kjønn).

Flere alternativer

Ja, det er definitivt lov å være hore!

Men det skader da vel ikke med noen flere alternativer, heller?

(Leser man hele artikkelen fant jeg jo dessuten en kvinnelig artist i rølpesjangeren som både synger om å bli drita og være kåt. Det gjør i alle fall meg glad.)

Skål og riktig gode maidager videre.