En sterk trend i tiden er at usynlige mennesker uten innflytelse ses på som trusler, mens folk i maktposisjoner ses på som offer. Å være folkevalgt, eller få uttale seg i landets største nettaviser, er et sjeldent privilegium. Problemet med store publikum er at noen av dem er halvgærne og ufine. Og det kan være at noen av dem føler seg maktesløse overfor en politisk bevegelse hvis agenda er å utradere alt de verdsetter høyest i livet. Et samlet borgerskap har kommet sammen for å fordømme hets og trakassering på sosiale medier, noe som definitivt kan innskrenke ytringsrommet, skriver Pål-Henrik Hagen. (Foto: Foto: Vidar Ruud/NTB.)
De forhatte hetserne

Maktesløshet kan føre til politikerraseri i kommentarfeltene. Det er ingenting å melde seg ut av politikken for

Et samlet borgerskap har kommet sammen for å fordømme hets og trakassering på sosiale medier. Men når hele sosieteten er samstemt bør alarmklokkene ringe, skriver Pål-Henrik Hagen.
Saken er Alle snakker om hets mot Lan Marie Berg.

Harald Klungtveit tok på seg å lage en kollasj av hets forrige uke, og klippet sammen et utvalg av kommentarer om Lan Marie Berg fra Facebook-gruppen «Vi som er totalt imot MDG.» Klungtveit er redaktør i Filter nyheter, og har som en av sine hovedgeskjefter å aktivt oppsøke og eksponere alle de mørke understrømmene av høyrevridd grums i Norge og verden.

Saken nådde helt fram til Dagsrevyen, som hadde hets mot Berg som hovedoppslag noen dager senere, som igjen vil føre til at politiet etterforsker saken. I tillegg har politikere, redaktører, synsere og kommentatorer av alle slag kommet sammen for å vise sin avsky.

Hva som er lov å si

Det er en voksende mengde handlinger, ytringer og væremåter som krever et oppgjør. Ofte er det snakk om en bevisstgjøring om noe moralsk uforsvarlig som ikke fanges opp av lovverket. Mangelen på sanksjoner blir ansett som et samfunnsproblem, og avkrever verktøy for å stagge de som ytrer eller ter seg ubehøvlet innenfor loven. Å innse alvoret er avgjørende, og å gjenkjenne mønstre og tendenser – å synliggjøre et fenomen.

I dette tilfellet handler det ikke bare om et lite mindretall som sliter med å styre seg på internett, men om et stort og farligere fenomen som truer selve ytringsrommet, og kan skremme morgensdagens politikere og samfunnsdebattanter fra å gjøre sin stemme hørt.

Kommentarene Klungtveit henter fram er ikke pene, men hvorvidt de er ulovlige er altså et stridsspørsmål.

Isolert er det nok få av de rundt 50 kommentarene som vil føre til påtale. Mange inneholder en variasjon av anklager om at Berg er dum eller sinnssyk, og foreløpig er ikke det kriminelt å påstå det om politikere.

Kritikere viser til at det er mengden kommentarer som er utslagsgivende, særlig for belastningen på de som må tåle folkets vrede. Likevel er det tvilsomt om hver enkelt som poster stygt på Facebook kan dømmes på grunnlag av dét. Med mindre de kan holdes ansvarlig for å tilhøre en slags virtuell mobb, og dømmes for samleeffekten av utbruddene sine. Da er det mange av oss som sitter utrygt.

De straffbare følelsene

Men noen av kommentarene gikk lenger enn å si at Berg burde legges inn på lukket avdeling. Enkelte nevner hennes etniske opphav, noen snakker nedsettende om utseendet hennes, og andre virker å oppfordre til vold. En god advokat kan nok argumentere for at disse meldingene ikke er ment bokstavelig, at de er skrevet i affekt i et øyeblikks harme, men det gjenstår å se om dette er vektig.

De underliggende emosjoner kan bli avgjørende å fastslå, for Norge har et forbud mot hat, og da blir det opp til domstolene å vurdere nøyaktig hvilken følelse som ligger til grunn. Å besitte den psykologiske skarpsindighet som kan finne distinksjonen mellom det å hate og det å være forbannet er krevende, men heldigvis har vi et rettsapparat som er kvalifisert til å trekke disse slutningene. Eller i det minste har vi en lov som forutsetter denne kvalifikasjonen, og mange virker å ta den for gitt.

Muligens bør alle som sterkt misliker hat på internett passe på at deres egne følelser ikke tipper mot mørket. Hvis så kan de fort vekk finne seg selv bak lås og slå.

Nei da, selvfølgelig kan de ikke det. Dom for hets på nett er heller forbeholdt en nøye avgrenset gruppe.

Hvem driver med hets?

Hvem er det som får seg til å ha og legge ut slike grusomme tanker? Klungtveit passet på å få med navn på de involverte, så alle interesserte kan gå inn og dømme på egen hånd.

Jeg sjekket ut profilene til noen av de drøyeste. Blant annet fant jeg en kar i 20-årene med tydelig lidenskap for store biler. Han er arbeidsledig kommer det fram, og har satt «naver» som yrke. Flere venner uttrykker bekymring, men han betrygger med at folk ikke må ta ting på Facebook så tungt. De to siste bursdagene sine hadde han innsamlingsaksjon til KFUM og Dyrebeskyttelsen.

En annen er en mann i 60-årene som bor i Nordland. Profilbildet virker tatt i samme øyeblikk som han oppdaget selfien. Feeden er full av rorbua-aktige vitser, tankefulle visdomsord og bilder av dyr.

En tredje er en tilsynelatende singel mann cirka 60 fra sørlandet. Han har et barn, som han er tydelig stolt av. Han elsker country, og har en omgangskrets som setter pris på ham. På lille julaften ønsket han god jul og sendte tanker til alle som sliter, på en bakgrunn av hjerter.

Unison avstandtagen

Men hva er dette for noe kliss? Skal vi humanisere nettroll? Tar jeg ikke avstand fra disse forkastelige menneskene? Vel, den unisone avstandtagen overalt ellers sikrer nok at få er i tvil om hva som er etisk betimelig, så min eventuelle fordømmelse veier ikke så tungt. La oss si jeg tenker mer som Jesus, og fikler på et eller annet som svir i øyet mitt.

I kommentarene på Klungtveits post er det flere som påpeker at disse folkene mangler både danning og utdanning, at de er menn, og at rettskrivningen deres er under enhver kritikk. Mange ønsker at de skal havne i fengsel, eller minst bli bøtelagt. Ei dame med mastergrad fra BI har sørget for å lenke til syndernes profiler. Et par av de mest observante spekulerer i om disse menneskene forstår at Facebook er offentlig, og kan leses av alle.

Én ting som er sikkert, er at ingen av de hatefulle hetserne har en kronikk i magen, og hvis de hadde det, ville den aldri blitt publisert. Dette er ikke stemmer som vanligvis slipper til i offentligheten, og lite tilsier at de kunne forvente det. Før en etablert journalist ga dem en plattform de ikke visste var mulig.

Trusselen fra de lite mektige

En sterk trend i tiden er at usynlige mennesker uten innflytelse ses på som trusler, mens folk i maktposisjoner ses på som offer. Lan Marie Berg er tross alt den mektigste oppi alt det. Alle i Klungtveits hets-kollasj er milevis unna maktapparatet, tvert i mot er de skyteskivene for store deler av etablissementets retorikk om utdaterte livsstiler og vemmelig væremåte. Denne retorikken er som regel uttrykt med upåklagelig grammatikk, mens skjellsordene gjerne kommer i form av anklager om tilhørighet til alskens ismer.

Å være folkevalgt, eller få uttale seg i landets største nettaviser, er et sjeldent privilegium, og bærer muligheten til å treffe og påvirke mange mennesker samtidig. Problemet med store publikum er at noen av dem er halvgærne og ufine. Og det kan være at noen av dem føler seg maktesløse overfor en politisk bevegelse hvis agenda er å utradere alt de verdsetter høyest i livet.

Maktesløshet kan lede til raseri.

De som bruker krasse skjellsord og dårlig grammatikk befinner seg i en helt annen verden enn borgerskapets voktere, både språklig, utdanningsmessig, økonomisk, kulturelt, politisk og geografisk.

I kretser hvor motor og biff står høyt i kurs er ikke uttrykk som «jævla møkkakjerring» noen grunn til å få pusteproblemer. Hvis du derimot er overbevist om at det finnes et ulmende hat i utkanten, så kan dagligdagse uttrykk framstå som bevis på en farlig folkebevegelse. Selv om de brukes av modernitetens mest marginaliserte.

Blinde for sin egen forakt

Selv vet jeg ikke så mye om Lan Marie Nguyen Berg, annet enn at hun er gift med en av Norges mest begavede nettroll, har snodd seg unna noen politiske skandaler, og at hun en gang gjorde det klart at hun elsker bomringen. Hvorvidt det var bevisst provoserende å proklamere utøylet kjærlighet til et av de mest forhatte politiske redskap i norsk historie er uklart, men jeg ante litt faenskap i toneleiet.

Jeg lo høyt da hun sa det, ikke fordi jeg er så fan av bomringen, men fordi jeg er litt fan av fandenivoldsk oppvigleri. I mine ører var det ingen tvil om at hun sa det for å håne motstanden. Hennes egen versjon av «morna Jens». Mye tyder på at Lan er ganske beinhard, og godt i stand til å både gi og ta dritt.

Alle dannede og skriveføre nordmenn har gjort det veldig klart hva de anser som akseptabel språkbruk på internett. Greit nok. Selv aner jeg noe hult i all denne moralske forargelsen, og behovet for å markere hva som er sømmelig omgangsform.

Mitt ankepunkt mot forfølgelsen av hatet, er at dommerne gjerne er totalt blinde for sin egen sitrende forakt. De preker varmt om toleranse og forståelse, men har ikke et sekund til overs for å prøve å forstå eller tolerere de som ikke uttrykker seg på riktig måte, eller har et verdisett annerledes enn dem selv. I stedet er fordømmelsen nådeløs, mens stereotypiene sitter løst, og tilgivelsen sitter langt inne.

Liker du Subjekt? Støtt kritisk kulturjournalistikk med et abonnement