fbpx
Kunstakademiet i Bergen ble i 2017 innlemmet under Universitetet i Bergen og flyttet til dette Snøhetta-tegnede praktbygget. Siden har studentene beskrevet en «ryddemani», og det toppet seg da kunststudenten Tommy Grov fikk avgangsverket sitt vasket vekk. (Foto: Presse.)
La nå svina grise!

Kunstakademiet har blitt Universitetet i Bergens veskehund

For Francis Bacon var rot og kaos en helt nødvendig forutsetning for kreativ skapelse. Derfor kunne han aldri ha blitt uteksaminert fra Kunstakademiet i Bergen, skriver Magnus Vanebo.
Saken er Kunststudent på Kunstakademiet i Bergen fikk kunstverket sitt «vasket vekk» av personalet. Studenter beskriver en «ryddemani».

Tidligere denne uken fikk kunststudent Tommy Grov kunstverket sitt vasket vekk av sin byggherre, noe som får kunstakademiet i Pyongyang til å fremstå liberalt.

Ja, studentene på Kunstakademiet i Bergen har under innlemmingen til Universitetet i Bergen fått flyttet inn til et praktbygg tegnet av Snøhetta – der de ikke får lov til å rote.

Det som beskrives, er en ryddemani. Studenter nektes eget felleskjøkken, men kan bruke penger i en kantine som stenger klokken 14 – altså ved frokosttid for mang en kunstner.

Vektere river ned og flytter på kunst, atelierer stenges på grunn av «HMS», og Kunstakademiet har rett og slett blitt Universitetet i Bergens veskehund.

Stor kunst må herved lages på små bøttekott, hvor studentene heller må blidgjøre Snøhettas bygg enn å gjøre det de kom dit for å gjøre.

Gud forby om det skulle komme en malingflekk eller blyantspiss på gulvet – dette er jo tross alt en kunstskole, ikke et sted for å studere kunst.

Det er godt gjort å bli utkonkurrert av offentlige barnehager når det kommer til kunstnerisk frihet og albuerom.

Les også: – De forstår ikke samtidskunst

Tidsriktig eufemisme for nederlag

Er det én ting dette forteller oss, er det at akademiseringen, institusjonaliseringen og strømlinjeformingen av kunstnere og kunstneriske uttrykk raser fremover i full fart.

Kunstneren Bogdan Szyber prøvde å rette fokuset mot dette i sin doktorgradsavhandling i Sverige.

Han forsket på det han kaller for «EduArt», education art, og oppgaven ble selvfølgelig blankt refusert før disputas, som den eneste i hele Skandinavia.

At kunstinstitusjoner overlesset med byråkrati, voksende administrasjoner, sammenslåinger og tante pose-holdninger påvirker kunsten som lages der, ble dessverre for mye å svelge for de «upartiske» kunstutdanning-pavene i Sverige.

Ikke spesielt overraskende, med andre ord.

Kunstakademiet i Bergen legger seg på en lignende linje, og sier at disse nye praktiske og administrative hindringene – altså et direkte resultat av sammenslåingen med UiB – er «spennende»! Ja, til og med en kvalitet for kunsten! Det er en tidsriktig eufemisme for nederlag.

Les også: – Der de ser rot, ser vi kunstproduksjon

Hvem er praktbygget tegnet for?

Tanken om at det er studentene som skal gjøre tilværelsen lettere for alle andre (det vil si administrasjonen, kantinepersonalet, vekterne og renholdsarbeiderne) er like selvgod som den er kort.

UiBs Snøhetta-tegnede praktkloss – med dens flittige papirflyttere og kunstkastende vektere – står der først og fremst for at kunststudentene skal ha et sted å studere!

Så nå er det store spørsmålet imidlertid om det er noe vits å være der. I en Instagram-kommentar på Subjekts delinger av det opprinnelige oppslaget, spør den tidligere UiB-studenten Ruben Eikebøe også: «Hvem orker å lage stor kunst på et bøttekott av et studio?»

Han forteller at tilværelsen i det nye Snøhetta-bygget ble «begredelig» etter fire fantastiske år på den gamle skolen. Tommy Grov og studentene som går ut i Subjekt-artikkelen er altså ikke de eneste som opplever ryddemanien på Kunstakademiet i Bergen mildt sagt som noe problematisk.

Les også: Instituttlederen svarer de frustrerte studentene

Man må rote for å lage kunst

Man kan så klart gjøre et humoristisk poeng ut av at staten utdanner kunstnere i tre til fem år for så å vaske bort fruktene av denne utdanningen med begrunnelsen «rot og søppel». Kunstutdanningen er en av de dyreste utdanningene i Norge, og da skulle man tro at Kunstakademiet kunne påkoste seg nal, grønnsåpe, mikrobølgeovn og godt humør – og sendt vekterne på spa istedenfor. Den gang ei.

Kunstnere jobber nemlig med mystiske substanser som kalles «materialer» – disse materialene kommer i alle slags farger, former og viskositeter. Av og til kan det derfor dryppe maling på gulvet, og av og til kan en haug med stål som skal sveises se ut som «rot». Noen ganger så er det også rot, men rot som skal forvandles til kunst på et senere tidspunkt.

Det er følgelig «rot» som hverken UiB eller humørløse vektere skal bry seg spesielt mye med.

Videre er det ikke bare rumpemaling, sædspruting, mensenkunst og felleskjøkken som påkaller HMS-nevrosene – vi har vel alle kjent den umiskjennelige dunsten av terpentin og linolje stå som en geysir ut av porene på klassisk figurative malere.

Løsningen, uavhengig av stil og materialer, er derfor såre enkel: skaff et bygg som faktisk fungerer for formålet!

Francis Bacon ville fått fyken

Maleren Francis Bacon blir av mange ansett som en av det forrige århundrets desidert største malere.

Han hadde et studio som var så notorisk rotete at Kunstakademiet i Bergen ikke bare ville stengt det, men revet det og sikkert asfaltert tomten etterpå før de måtte sendt alle bladlus, brilleslanger og vektere til intensiv traumebehandling.

For Bacon var rot og kaos en helt nødvendig forutsetning for kreativ skapelse, og derfor kunne han heller aldri ha blitt uteksaminert fra Kunstakademiet i Bergen.

«Heldigvis» mente Bacon, som aldri oppsøkte noe akademi, at det å lære eller lære bort kunst var en helt meningsløs beskjeftigelse.

Det kan man selvfølgelig diskutere, men i refleksjonene fra Snøhetta-bygningen er det i hvert fall mer og mer fristende å gi ham et poeng.