Det kan virke som om det går et skille mellom når radikale høyrepopulister vil bruke den statlige kulturpolitikken for å styre innholdet slik at det styrker nasjonale verdier, og når røde og grønne kulturpolitikere med normkritikk vil synliggjøre underrepresenterte grupper.
Førstnevnte strategi er blind for minoriteter. Sistnevnte styrker de utsatte.
Men langtgående politisk styring blir ikke bedre av at den premierer grupper som noen har bestemt skal være utsatte. Hvilken troverdighet får bøker, malerier og scenekunst når offentlige kulturmidler stille betinges av at hbtq-perspektiv skal inkluderes eller at Agenda 2030-perspektiv (red. anm.: Agenda 2030 er FNs bærekraftsmål) skal være med?
Budskap som ikke er ekte, men politisk fremtvunget, kalles vanligvis propaganda. Kunstnere som tvinges til å produsere verk i samklang med maktens signaler, kan ikke kalles frie skapere.
«Armlengdes avstand»
I den politiske debatten er prinsippet om «armlengdes avstand» mellom politikk og kultur lovord. I dag brukes det fremfor alt til å slå ned på populisme og nasjonalisme. Men det blir stadig mer innholdsløst.
Når Kulturanalys – Direktoratet for kulturpolitiske vurderinger (Myndigheten for kulturpolitiske utvärderinger) på torsdag publiserte sin lange, forutsette studie «Så fri är kulturen» viser det seg at halvparten av kulturutøverne som har søkt offentlig støtte har tilpasset sitt verk eller produksjonens innhold etter bidragsreglene. Som mest – eller verst – er det når det gjelder støtte fra Filminstituttet, som har fått rykte på seg, for å gå langt i styringen av ytringer, kjønnskvotering og maktanalyse.
Utredningen slår tydelig fast at det «finnes rom for kulturpolitisk styring som påvirker, eller risikerer å påvirke, den kunstneriske friheten på et negativt sett». Og som eksempel nevnes nettopp likestillings, hbtq-, mangfold og interkulturelt perspektiv, i tillegg til Agenda 2030-perspektiv.
Problemet er ikke kommunalt
Regjeringen kan ikke skylde på myndigheter eller stiftelser som symboliserer «armlengdes avstand» ettersom disse i budsjetter og reguleringsbrev har fått i oppdrag å virke i denne retning.
Interessant nok har også rikspolitikere – les kulturministeren – sett flisen i en andres øye, men ikke bjelken i sitt eget. Kulturminister Amanda Lind (Miljöpartiet de gröna) har gjentagende ganger utpekt kommuner styrt av Sverige demokratene som kulturstyrende.
At det bør kritiseres er rett, men problematikken ligger ikke på lokalt nivå selv om utredningen peker på at innstillingen til «armlengdes avstand» kommunalt og regionalt er tvetydig.
Men kommuner er selvstyrende og svarer overfor sine innbyggere. At kommunepolitikere i en kulturnemd deltar i beslutninger kan ikke unngås og det er bedre at kommuner har en slik nemd enn at den slås sammen med idretten.
Tåkelagt
På noen måter har prinsipielt om armlengdes avstand alltid vært tåkelagt. Sosialdemokratenes venstrefløy har internt aktivt sett kulturdepartementet som et ideologisk fora, mens partiets midt vernet om folkebevegelser.
Men med vår tids maktanalyse og normkritikk og higen etter alternative kulturformer har det skjedd en økning i styringen av ytringer motivert av ideen om at underordnede gruppers fortellinger skal støttes.
Og det er viktig å påpeke. Det er naturligvis regjeringen som har gitt myndighetene i oppdrag å gjennomføre utredningen.
Men idéen ble ikke initiert av regjeringen – men Kulturanalys selv som stilte spørsmål ved den sterke politiske styringen.
Neste gang noen snakker om armlengdes avstand er på tide å vifte med Kulturanalys’ flere hundre sider lange sammenstilling,
Artikkelen ble først publisert i den svenske avisen Barometern, og er gjengitt med avisen og artikkelforfatterens samtykke.
