fbpx
Kampen for ytringsfriheten har alltid handlet om å beskytte de kontrære, de som tok de motsatte standpunktene, mindretallet, de politisk ukorrekte, de ytterliggående – uavhengig av farge på det politiske regimet, skriver generalsekretær Arne Jensen i Norsk redaktørforening. (Foto: Heiko Junge/NTB.)
Kunstnerne og ytringsfriheten

Direkte antidemokratiske holdninger fra Norske dansekunstnere

Mener Noda at bare de som er positive til offentlig finansiering av kunst og kultur, skal få komme med innspill om ytringsfrihet og ytringskultur? I så fall er det en ganske ekstrem holdning til ytrings- og debattfriheten, skriver Arne Jensen.
Saken er Norske dansekunstnere boikottet Kulturytring Drammen som følge av Are «Sløseriombudsmannen» Søberg sin deltakelse.

Det mye omtalte brevet fra Norske dansekunstnere (Noda) i kjølvannet av Ytringsfrihetskommisjonens innspillsmøte i Drammen indikerer en forvirring blant kunstnerne når det gjelder ytringsfrihetens prinsipper. Noda blander sammen alt fra kunstpolitisk debatt til direkte drapstrusler. Det gjør diskusjonen krevende.

Men når vi har avgrenset det som er straffbart eller på annen måte lovstridig, så er det altså både myndighetenes og vårt felles ansvar å forsvare retten til fremføre ytringer som vi ikke bare er uenige i, men som vi kanskje finner både sårende, krenkende, frastøtende og avskyelige.

Vi må selvsagt ikke forsvare innholdet i ytringene, men retten til å ytre dem. Og så bør vi argumentere mot dem, i den grad vi mener de er problematiske, eller vi er uenige.

Kampen for ytringsfriheten har alltid handlet om å beskytte de kontrære, de som tok de motsatte standpunktene, mindretallet, de politisk ukorrekte, de ytterliggående – uavhengig av farge på det politiske regimet.

Brevet fra Noda, og debatten i etterkant, kan tyde på at kunstnerorganisasjonene ikke har fått med seg disse vesentlige poengene.

Det er selvsagt legitimt å være uenig i at Are Søberg blir invitert til et innspillsmøte. Men argumentene er til dels underlige.

Én ting er at de skriver: «Sløseriombudsmannens kampanjer, som ofte er rettet mot navngitte enkeltindivider, har til tider utløst ekstreme mengder med hets i andre sosiale medier og kommentarfelt mot disse enkeltmenneskene.» Det er høyst diskutabelt om kommentarer som er «utløst» av en ytring, skal diskvalifisere den opprinnelige ytreren fra å bli lyttet til.

Verre er det likevel når det i brevet heter at: «Norske Dansekunstnere stiller seg også spørrende til hvorfor Sløseriombudsmannen som er negativ til offentlig finansiering av kunst og kultur, skal komme med innspill om ytringsfrihet og ytringskultur.»

Mener Noda at bare de som er positive til offentlig finansiering av kunst og kultur, skal få komme med innspill om ytringsfrihet og ytringskultur? I så fall er det en ganske ekstrem holdning til ytrings- og debattfriheten og direkte antidemokratisk.

Det mest forunderlige er likevel at 15 organisasjoner har hengt seg på med et støtteskriv. Dette inkluderer Forfatterforeningen. Jens Bjørneboes, Agnar Mykles og Salman Rushdies kolleger velger altså å støtte dem som ikke vil la de politisk ukorrekte slippe til. Det må være dypt problematisk for mange av medlemmene.

Man kan mene mye om Ytringsfrihetskommisjonen. Personlig har jeg vært skeptisk til om det i det hele tatt var behov for en kommisjon. Den siste tidens debatt kan tyde på at jeg tok feil, og at det er et voldsomt behov for en kommisjon som kan minne oss om hva ytringsfrihet handler om.

Jeg har mest av alt vært skeptisk til dens svært omfattende og til dels nesten selvmotsigende mandat. Når dette kombineres med at kommisjonen befolkes av mange sterke meningsbærere med til dels svært forskjellige ståsteder, så har kommisjonsleder Kjersti Løken Stavrum en uhyre krevende jobb, hvilket vi har fått illustrert.

Det kommisjonen uansett ikke kan angripes for, er at de slipper til så mange ulike stemmer som mulig. Det må de gjøre, selv om organisasjoner som burde forsvare ytringsfriheten med alle midler, i stedet ønsker å avgrense selve debatten om den samme friheten.