Skattebetalerne vil ha kvalitet

Kunstnernes ytringsfrihet er ikke truet, men kunstens kvalitet er det

Morten Traaviks teaterstykke, «Sløserikommisjonen», har vekket heftige debatter i kulturfeltet fordi det inviterer Sløseriombudsmannen, Are Søberg, opp på scenen. Her fra «Sløserikommisjonen, del to» under Kulturytring Drammen. (Foto: Thor Brødreskift.)
Morten Traaviks teaterstykke, «Sløserikommisjonen», har vekket heftige debatter i kulturfeltet fordi det inviterer Sløseriombudsmannen, Are Søberg, opp på scenen. Her fra «Sløserikommisjonen, del to» under Kulturytring Drammen. (Foto: Thor Brødreskift.)
Vi bør skjerpe kravene til kvalitet i offentlige kunstbevilgninger, skriver kunsthistoriker Paul Grøtvedt.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Kunstnere opplever deres kunstneriske ytringsfrihet begrenses av hets og trakassering. Paul Grøtvedt mener det ikke dreier seg om hets, men om manglende kvalitet i kunsten.

I all kranglingen om kunstnernes ytringsfrihet og de statlige støtteordninger, er det ett viktig aspekt ved kunsten som aldri nevnes, nemlig kunstverkets kvaliteter. Når Sløseriombudsmannen henter frem eksempler på urimelig høye pengesummer til svært diskutable kunstformer, er det hverken for å hindre kunstnerne i å uttrykke seg eller stanse den offentlige støtten til kunstnerne.

Det Sløseriombudsmannen prøver å avdekke er den åpenbare mangelen på kvalitetsvurdering og dermed misbruk av støtteordninger.

Les også: Får norske dansekunstnere viljen sin, vil det slå tilbake på dens medlemmer

Folk er imot ukunst

At det på Facebook og andre kanaler på nettet kommer hets og ukvemsord mot den typen ukunst gjelder ikke kunstnere generelt og avgjort ikke deres rett til å ytre seg fritt i det offentlige rom. Det er den kvalitetsløse kunsten folk flest er imot, og mener bør fratas støtte.

Annonse

Altså ingen begrensning av kunstnernes ytringsfrihet, men en skjerping av kravene til kvalitetsvurdering og dermed mer selektiv stimulering av verdibasert kunst. I et større perspektiv handler kvalitetskritikken om relativisering av kunstneriske normer.

Etter at konseptestetikken på 80-tallet oppløste verkbegrepet forsvant også de gjenstandsbaserte vurderingskriteriene. I konseptenes verden eksisterer det ikke kunstspesifikke kriterier og målestokker. De var bundet til materialiteten og lot seg ikke transformere til en konseptuell estetisk praksis.

Når konseptteorier allikevel blir retningsgivende for kreativiteten havner selvsagt også kunstvurderingen i et uføre. Hvordan kan man nå avgjøre om et konseptprosjekt har kunstneriske kvaliteter? Her tårner de normative problemene seg opp og sauses sammen med ytringsfrihet, som om friheten til å produsere kvalitetstom kunst på skattebetalernes regning er en demokratisk rettighet.

Les også: Utlover dusør på 100.000 kroner til dokumentert hets og trakassering

Mangel på kyndig kvalitetsvurdering

Mangelen på kunstspesifikke kriterier er selvsagt kriseskapende og har uten tvil svekket kunstfeltets faglige troverdighet. Allikevel sitter det fortsatt kunstnere i fagutvalg og stipendkomiteer som evaluerer søknader og fordeler penger. Til tross for normløsheten er systemet like operativt.

Det skyldes to forhold: at det finnes et maktinstitusjonelt reisverk som sikrer stabilitet, og at de normerende stipend- og utvalgsmedlemmene simulerer kvalitetsvurdering. Fiksjonen i systemet er strukturell og økonomisk potent, men helt i samsvar med den italienske filosofen Mario Perniolas simulakrum-analyser.

I dag finnes det ingen uavhengig instans som kvalitetssikrer de avgjørelser fagutvalgene i Kulturrådet har kommet frem til. Kritikerne har kapitulert og det er ingen andre fagfolk som stiller spørsmål om kvalitetsvurderingene holder mål, bortsett fra frustrerte skattebetalere. De blir derimot beskyldt for å hate kunstnere og hindre dem i å uttrykke seg fritt.

Parasittær virksomhet

Mangelen på kyndig kvalitetsvurdering er et stort problem i dagens kunstfelt. På den annen side er ikke dagens kunstevaluering uten holdepunkter, den er bare ikke faglig fundert. Den bedrives i stedet som prioriterte vennetjenester, det vil si ved en utstrakt tildeling av posisjoner og stipend gjennom nettverksnepotisme.

Den er selvsagt skjult, men omfattende, og vi må regne med at Kulturrådets fagutvalg har medlemmer som prioriterer sine kandidater i tråd med nettverksinteressene.

I et slikt perspektiv er de kunstneriske kvalitetsvurderingene ganske illusoriske. Alle i kunstfeltet vet om det, men ikke skattebetalerne, som finansierer og opprettholder et kunst- og kulturliv som stadig blir mer nihilistisk. En slik holdning til kunst og kultur har ingen ting med kunstnernes ytringsfrihet å gjøre.

Her handler det om en parasittær virksomhet godt forankret og skjermet av et institusjonelt maktapparat. For de fleste seriøse kunstnere er det selvsagt både undergravende og stigmatiserende at det produseres så mye skrotkunst. Man skulle ha trodd at kunstnerorganisasjonene her hadde tatt kvalitetsproblematikken på alvor, men der er det bare næringsvettet og en selektiv ytringsfrihet som nå fungerer.

Les også: Utdanningen på Khio lever ikke opp til kvalitetskrav

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar