I Billedkunst nr. 1 2021 skrev redaktør Kjetil Røed en leder med tittelen «Hverdagens kolonialismer», hvor han introduserte begrepet «mikrokolonialisme». For tre måneder siden skrev jeg en kritikk av den lederen. Røed har omsider funnet tid til å svare – i en ny leder i Billedkunst nr. 2 2021.
Røed fikk selvfølgelig anledning til å svare i Subjekt, men han valgte å svare på lederplass i sitt eget tidsskrift som kommer ut fire ganger i året. Lederen er ikke tilgjengelig på nett.
Med tittelen «La oss prate om det» bruker Billedkunsts ansvarlige redaktør noen få setninger på å prate om temaet i siste utgave av magasinet, som er «alder», før han vier resten av lederen til å prate om mitt innlegg.
Når lytte blir til adlyde
Røed skriver at «vi trenger en større vilje til å lytte til meningsmotstandere uten å gjøre narr, stigmatisere, piske opp stemningen eller skape stråmenn. Vi trenger raushet, rett og slett – fordi vi ikke kommer oss videre uten», før han benytter mitt innlegg som en «case study» i mangel på raushet. Deretter kommer Røed med en lite raus tolkning av min kritikk, hvor han følger ingen av sine egne råd.
Polemikk er for øvrig en debattform som har eksistert i flere tusen år, og redaktører bør forvente å bli utsatt for det i ny og ne. Særlig når de trekker diffuse linjer mellom slavehandel og tvetydige blikk i hverdagen.
Men Røed bruker kritikken mot seg som eksempel på «polarisering» og «svekket kultur for å snakke sammen», samtidig som han sprer et tankegods som er dypt splittende.
Røed sier han vil «prate om det», men tankeretningen han representerer erstatter dialog og argumenter med spekulative stadfestelser og moralske monologer som skal aksepteres snarere enn debatteres. Uenighet og motargumenter fremstilles konsekvent som eksempler på nettopp den ondskapen de påstår å bekjempe. Opplevelse, følelse og personlig erfaring fremstilles som uangripelig bevis som ikke kan motsies.
På dette punkt er det altså ikke lenger snakk om å «lytte», men å adlyde. Det Røed fremstiller som en myk appell til omsorg og godhet, har innebygget et krav om underkastelse. Da er det lite rom for raushet eller samtale.
Utvanning av språket
Stridens kjerne er begrepene «mikroaggresjon» og «avkolonisering», som Røed spleiset sammen til «mikrokolonialisme».
Hangen til å konstruere nye og vage begreper for å klassifisere hittill ukjente former for undertrykkelse er velkjent i de teoretiske kretser som Røed beveger seg i, med dertilhørende krav om moralsk fordømmelse og aksjon mot nyvunne fiender. De svevende oppfordringene om toleranse, raushet, forståelse og moral fordufter når meningsmotstandere skal konfronteres.
«Avkolonisering» visker ut forskjellen på fortid og nåtid, og forutsetter at alle med en vagt kategorisert etnisk europeisk opprinnelse er kollektivt ansvarlig for alt deres forfedres styresmakter har gjort av fortidige overgrep. «Mikroaggresjon» forutsetter en kollektiv fjerndiagnostisering av hele folkegruppers underbevisste fordommer, og dømmer individer for holdninger de benekter å ha.
Et vesentlig problem med dette teorilandskapet er at begrepene favner så bredt og er definert så vagt, at de i praksis er ubrukelig, eller kan brukes om alt mulig. Når de likevel benyttes til å gjøre en dyster samtidsdiagnose med krav om individuell ansvarliggjøring for kollektiv skyld, så bærer det fort veldig galt avsted.
Også allerede kjente ord – som «rasisme», «aggresjon» og «kolonialisme» – fylles med helt nytt og vidtrekkende innhold, samtidig som man vil beholde den moralske tyngden ordene opprinnelig hadde. Det er en utvanning av språket, og en farlig forflytning av terskelen for moralsk fordømmelse.
Å ense implikasjonene
I forrige leder beskrev Røed sitt nyord med at «noen kan okkupere en annen – en kropp, et ansikt, et subjekt». Dette er selvfølgelig rent metaforisk, men fremstilles som om det karakteriserer en reell relasjon mellom folk.
Slike poetiske generaliteter kan kanskje tjene til å beskrive nettopp noe veldig generelt, men når det skal konkretiseres så svinner nytten veldig raskt. Kan et konkret enkeltmenneske holdes ansvarlig for å okkupere en annens ansikt? Eller hva er formålet med disse frasene?
Røed fortsetter med å påpeke at «også gjennom slengbemerkninger og et oppgitt blikk kommer diskriminerende holdninger til uttrykk.»
Hvordan man vet at disse blikk og bemerkninger uttrykker diskriminerende holdninger er ikke innlysende eller gitt, nettopp fordi de ikke er eksplisitte. De kan gjøre det, men det avhenger altså av situasjonen. I teoriene er det antatt at subjektiv tolkning er bevis nok, altså at det angivelige offeret tolker det som basert i diskriminering. I jussen er dette kjent som omvendt bevisbyrde.
Røed fastslår også at «kolonialisme og avkolonisering» ikke bare foregår mellom befolkninger og land, men at de oftest viser seg «på detaljnivå» og «manifesteres tydeligst i hverdagen, for eksempel på pensum og læreplaner ved landets læresteder».
Når Røed i ett åndedrag snakker om kolonialisme med dertilhørende massemord, og i neste snakker om oppgitte blikk og pensum på læresteder, så bør han ense implikasjonene, og huske på at noen kan komme til å ta ham på alvor.
Motargumenter som vold
Hvilke problemer kan oppstå av slepphendt begrepsbruk og lave terskler for alvorlige anklager?
Forrige uke møtte politiet opp på eget initiativ med fem politibiler for å beskytte en kunstutstilling. Grunnen var at Blitz hadde hengt opp trusselbrev i gatene, med navn og bilde på alle kunstnerne og anklager om rasisme. Kunststudentene ble hengt ut fordi de mener at avkolonisering – og den radikale ideologien som ligger bak – ikke nødvendigvis hører hjemme på pensumet til en kunsthøyskole.
Ingen av kunststudentene er rasister, og det finnes ikke et fnugg av bevis for at de noen gang har gjort noe rasistisk. Med mindre man mener selve argumentasjonen mot begreper som «avkolonisering» i seg selv er rasisme, vold og kolonialisme. Og det er dit Kjetil Røed og hans likesinnede fører oss.
Hva er mikro?
Røed nevner ikke mikrokolonialisme med et ord i sitt motsvar. Derimot snakker han mye om første halvdel av det, nemlig «mikroaggresjon».
I sin forrige leder beskriver Røed begrepet slik: «Det er et godt uttrykk, siden aggresjon ikke alltid er ideologisk avrundet eller kan forklares i helhetlige rasistiske figurer.» Hva som skjuler seg i denne setningen er ikke godt å si, men det virker å henvise til noe subtilt og vagt, slik begrepet vanligvis brukes.
Som regel blir det benyttet om tvetydige, potensielt fornærmende, eller subtilt stigmatiserende uttrykk som forbeholdes folk med mørk hudfarge eller andre minoriteter, fraser á la «hvor kommer du fra» eller «så flink du er i norsk». Ergo mikro. Men Røed har laget en ny vri for anledningen.
For å imøtegå min kritikk konstruerer han en ny definisjon av mikroaggresjon og kaster bort hele lederen på å late som jeg at forsvarer innholdet i den – som nå er eksplisitt drittslenging basert i rase, alder, funksjonshemning, bosted, legning og Gud vet hva annet.
Aggresjon i normal størrelse
For i en bisetning sniker han inn at ordet nå betyr «diskriminerende kommentarer i hverdagen», og gir eksempler som «jævla homo», «krøpling», «gamling», «bygdeknøl» og til og med «svarting». At flere av disse ordene ikke har vært i bruk siden 1975 er muligens en av få referanser til det egentlige temaet i siste utgave av Billedkunst, som altså er «alder».
Han undres om jeg har «tenkt over» menneskene som opplever slike kommentarer hver eneste dag, og risikerer å bli spyttet på og banket opp hvis de tar til motmæle. Jeg vet ikke hvor Kjetil Røed bor, men det virker som et særdeles utrivelig sted.
At Røed mener folk som åpent og eksplisitt kaller mørkhudede for «svarting» begår en mikroaggresjon, er også mildt sagt overraskende. Jeg synes han må tenke over hvordan dette føles for ofrene, og innse at dette ikke er småtteri, men en aggresjon i minimum normal størrelse, som lett kan observeres med det blotte øye.
Vi er tydeligvis uenige i hva mikroaggresjon egentlig betyr, og Røed er uenig med seg selv.
Alt du gjør er feil
Jeg oppfordrer Kjetil Røed til å lese essayet som populariserte begrepet mikroaggresjon, slik at han kan få et bedre grep om begrepet han selv promoterer. Der kan han lese at mikroaggresjoner er skjulte og subtile, og i all hovedsak ubevisst og utilsiktet fra de som sies å utføre dem. Som oftest blir det utført av folk som selvdefinerer som ikke-rasister, ifølge forfatterne.
I en nitid taksonomi over varianter av mikroaggresjon finnes eksempler som å si «det finnes bare én rase: den menneskelige rase», «du er så velartikulert» og «jeg er ikke rasist.» Selve avvisningen av at rase er en sentral og definerende karakteristikk ved alle mennesker er også et eksempel på mikroaggresjon. I gamle dager var det definisjonen på rasisme.
Subtil ubevisst mikroaggresjon sies også å være mer skadelig enn åpenlys rasisme, og at det ofte er usynlig både for gjerningsperson og offer.
Dette er ikke en karikatur. Det står eksplisitt i essayet.
I en sånn teoretisk jungel er det ikke rart man går seg vill. Det er så vidtrekkende og åpent for tolkning at hva som helst kan bli et angrep. Begrepet er et leksikoneksempel på Catch-22. Alle forsøk på å enten unngå eller oppsøke rasespørsmål blir galt.
Uredelig argumentasjon
Røed insinuerer at jeg forsvarer eksplisitt rasisme, når jeg faktisk kritiserte en tekst som sammelignet et «oppgitt blikk» og bruk av «stereotypier» med å «ville legge under seg verden» og «gjøre andres kropper til handelsvare». Sånn kan man holde på, når meningen i egne tekster er så luftig at den kan inverteres etter forgodtbefinnende.
Hvis hans leder fastslo i klartekst at folk bør unngå å rope grove «diskriminerende kommentarer» etter folk på gaten, så kunne jeg sagt meg hjertens enig.
Røed forfalsker altså ikke bare mine argumenter, men jammen også hans egne. Om dette kommer av uredelighet eller uvitenhet er vanskelig å si. For å være raus kan jeg anta at hans tåkete tekst har forvirret også ham selv.
Hvis du er våken for lenge kan du bli surrete
I siste leder forteller Røed at han selvidentifiserer som «woke», i den grad det betyr «våkenhet», og spør retorisk, «Er det egentlig så ille, det dette ordet henviser til? At man er mer våken for hva slags språk man bruker om andre, kan da umulig være dårlig?» Kanskje ikke. Men hvis du holder deg våken mange uker i strekk, så kan du begynne å se ting som ikke er der, og utvikle paranoide vrangforestillinger.
Røeds beskrivelse er for øvrig ikke i samsvar med hva ordet woke henviser til.
Røed danser fjærlett rundt de ekstreme implikasjonene sine, og mener at det bare handler om anstendighet. Er det så vanskelig, spør han, «å være seg bevisst hvordan mennesker som er annerledes enn oss selv, har det», og se på hvordan vi kan «gjennom noen små justeringer, forbedre hverandres hverdag.»
Men hvor små er disse justeringene? Er det bare å slutte å si «svarting» og «jævla homo», som han nå fremlegger det? I så fall er han og jeg på lag med nesten hele befolkningen, og kan dessverre ikke skilte med moralsk overlegenhet i dette tilfellet.
Eller er det mer som skal til? Skal vi også justere alle blikk, bevegelser, ord, og gester, med en total våkenhet, i tilfelle noen kanskje kunne bli støtt av det eller tolke det feil, uansett hva vi selv intenderer.
Og må vi også akseptere en radikal ideologi, som sier at hat og rasisme er allestedsnærværende i enkeltmennesker, historien og samfunnsstrukturer, som deler ut kollektiv skyld, og som vil fundamentalt endre både språk, institusjoner og menneskets psykologi for å fremme sin utopiske agenda?
En totalitær årvåkenhet
Jeg advarte sist at en idé om et samfunn uten mikroaggresjon er et totalitært samfunn. Røed mener det er «lite fruktbare tanker», og «en feilslutning».
I den forbindelse vil jeg henvise til et sitat fra boken «The Captive Mind» (1953) av den polske forfatteren Czeslaw Milosz. Sitatet er en beskrivelse av den mentale og sosiale tilstanden som oppsto i Polen under stalinismen i etterkrigstiden, hvor utvetydig underkastelse til Partiet var livsnødvendig.
Han forteller at forholdet mellom mennesker i det gamle Øst-Europa vanskelig kunne defineres som noe annet enn skuespill (acting), et skuespill som foregikk i alle livets arenaer. Milosz skriver:
«Such acting is a highly developed craft that places a premium upon mental alertness. Before it leaves the lips, every word must be evaluated as to its consequences. A smile that appears at the wrong moment, a glance that is not all it should be, can occasion dangerous suspicions and accusations.»
Parallellen er slående. Dette er en beskrivelse av hvilken kollektive mentale tilstand vi kan befinne oss i hvis begreper som mikroaggresjon får lov til å feste seg og rettlede våre hverdagslige omgang med hverandre. En tilstand av total årvåkenhet overfor mulige og umulige virkninger dine ord og øyne kan ha på mennesker rundt deg, og at disse uoversiktlige virkningene kan få alvorlige konsekvenser.
En slik paranoid årvåkenhet er ikke bare destruktiv for de som hele tiden må overvåke seg selv, men kanskje enda verre for de som skal beskyttes av det – minoritetene som skal være hyper-oppmerksomme på potensielle og skjulte angrep på deres identitet. De oppfordres til å ha en grunnleggende mistillit, og forholde seg med dyp mistenksomhet til alle med en annen identitet enn dem selv.
Samtidig vil minoritetene oppleve en majoritetsbefolkning som aldri er i stand til å oppføre seg naturlig rundt dem, som alltid er overdrevent høflige, forsiktige, usikre, eller bare unngår dem så godt det lar seg gjøre.
Det er oppskriften på et ytterligere splittet samfunn.
