fbpx
Sjefredaktør Danby Choi i Subjekt deltok i Oslo redaktørforenings debatt om ytringsfrihet i krenkelsens tid. (Foto: Dev Dhunsi.)
En utbredt misforståelse

Ytringsfrihetsdebatt er ingen avsporing

Argumentene om ytringsfrihet er helt i kjernen av spørsmålet om hvordan vi skal motvirke kreftene som tier, skriver Danby Choi.
Saken er Torsdag ble det arrangert debatt i Pressens hus om ytringsfrihet i et redaktørperspektiv.

Tall fra Medietilsynet viser at så mange som 20 prosent av de som har opplevd hets, slutter å diskutere på nett. Tidligere i år skrev vi om Emilie (22) som representerer en av disse. Hun ble «hetset til taushet» etter å ha publisert et innlegg i Dagbladet.

I flere tiår har mediene også diskutert hvordan vi skal få minoritetsraten opp i den offentlige debatten, og jeg kan vanskelig se for meg noe sted hvor mangfold og representasjon er en større styrke, enn i journalistikken.

Det er klart at redaktører bør arbeide for å få opp deltakelsen i det offentlige ordskiftet. Men det er i kjernen av debatten å diskutere hvor mange kompromisser man skal inngå for å få det til.

En slags naboklage

I en debatt på Pressens hus tidligere i dag foreslår Klassekampen-redaktør Mari Skurdal å være mer varsom i «bruken» av ytringsfriheten «mot dem som bare prøver å delta i en opplyst debatt». Men det er dette som er en avsporing, all den tid hun ikke foreslår en løsning på hvordan vi kan motvirke hets og trakassering, samtidig som vi forebygger en offentlig krenkelseskultur.

Mediene er nødt til å publisere informasjon og meninger som enkelte finner krenkende. Mange vil ha det til at å argumentere for dette enkle faktumet er å «dra ytringsfrihetskortet», noe som angivelig og følgelig hauser opp en metadebatt om ytringsfrihet når vi «egentlig» diskuterer hets og trakassering som skremmer enkelte ut av debatten.

Spør du meg, er det nettopp argumentene om ytringsfrihet som tar løsningsforslagene mot hets og trakassering på alvor.

Noen foreslår nemlig å gjøre det lettere å straffeforfølge dem som ytrer seg «hetsende» i sosiale medier, eller å gi politiet oppgaven om å bøtelegge nettroll med forenklede forelegg. Å kalle dette for en lettvint løsning med uheldige utfall for ytringsfriheten, er et saklig svar i kjernen av problemstillingen: Hvordan skal vi motvirke kreftene som tier?

Vi er alle enige om at hets og trakassering bør slås ned på, men det fremstår som en uanvendelig og personlig overbevisning å delegitimere den ene partens hovedargument som noe «ved siden av poenget».

De hittil foreslåtte virkemidlene i kampen mot hets – deriblant scenenekt, boikott, forenklede forelegg, og så videre – bør nødvendigvis diskuteres. Den «egentlige» debatten foregår nettopp her.

Slik kan kritikken fra Klassekampen heller oppfattes som en slags naboklage, og den kommer selvfølgelig fra en som ikke deltar på festen selv.

Debatt bråker

Selvfølgelig kan vi bare droppe å publisere innvendingene mot minoritetene som hevder seg hetset. Vi kan også intervjue dem over tre sider, uten å konfrontere dem med kritiske spørsmål om hva hele sommerens ytringsbråk egentlig har handlet om.

Da får vi jo opp minoritetskvoten. Kanskje motvirker man noe hets i samme slengen.

Men det er nok ikke slik man gjenvinner tilliten fra leserne som foretrekker de alternative mediene. Det er heller ei slik man løfter problemstillingen til grundig offentlig debatt, som pressen burde ta for seg.

Jeg tror heller ikke man skal forvente mindre av personer med minoritetsbakgrunn.

Representasjon er essensielt for at pressen skal ivareta og utvikle sin forutsettende tillit. Og vi kan ikke la viktige perspektiver utebli som følge av at voksne folk ikke klarer å oppføre seg i sosiale medier.

Derfor må hatytringer politianmeldes, og høylytt debatt få fortsette sin gang i de redaktørstyrte mediene. Det fører kanskje med seg litt bråk, men debatten har aldri før vært foruten.