Ytringsfrihet kan kort defineres som retten og muligheten til å ytre det man vil, og på den måten man vil. Meg bekjent er det likevel ikke noen land som praktiserer absolutt ytringsfrihet. Også i det norske lovverket er det en rekke begrensninger i ytringsfriheten. Mange av disse begrensningene er fornuftige slik som forbudet mot trusler og oppfordring til alvorlige kriminelle handlinger.
Enkelte paragrafer er derimot mer problematiske. Den mest omdiskuterte er sannsynligvis straffelovens § 185 om hatefulle ytringer. Dette er en uklar paragraf som i altfor stor grad overlater til dommerens skjønn å definere hvilke ytringer som skal bannlyses. En annen stor utfordring er sosiale medier: Vi lar utenlandske kommersielle selskaper bestemme hva som er greit og ikke. Gjennom sine algoritmer har de også stor makt til å bestemme hvilket innhold personer eksponeres for.
I denne teksten vil jeg likevel først og fremst konsentrere meg om det jeg kanskje ser på som den største trusselen mot ytringsfriheten i Norge, nemlig norske mediehus.
Forbausende ensporet
Årlig mottar norske mediehus om lag ni milliarder kroner i støtte, fordelt på overføringer til NRK, direkte pressestøtte og momsfritak for papiraviser. Til sammenligning utgjør de totale inntektene fra den omdiskuterte formuesskatten om lag 14,7 milliarder kroner.
For alle disse skattepengene er det en forbausende ensporet nyhetsdekning vi får. Den kanskje største utfordringen er at de ulike mediehusene i det store og hele er ganske like, og stort sett mener det samme.
Jeg tror objektiv journalistikk er en illusjon. Objektiv journalistikk begrenser seg til enkle skildringer av typen «to biler kolliderte på riksvei 3, det er ikke meldt om alvorlige personskader». For lengre og mer kompliserte saker vil alltid journalistens tankesett påvirke den endelige teksten. Dette ligger i menneskets natur. Når det er sagt, finnes det selvfølgelig nyanser. Noen artikler vil være relativt nøkterne mens andre nærmer seg rene propagandatekster. Svært problematisk er det likevel at vi ikke finner noen toneangivende mediehus som har synspunkt som i særlig grad avviker fra de andre. Vi må slutte å snakke om objektiv journalistikk og heller begynne å søke konkurrerende journalistikk.
Det kanskje største problemet er ikke hva mediene skriver, men snarere hva de ikke skriver. De norske mediehusene går i flokk og skriver stort sett om de samme sakene med de samme vinklingene. Denne valgkampen er egentlig en veldig god illustrasjon på dette.
Klima, innvandring, rasisme
Det er ingen naturlov at klima skal bli den altoverskyggende saken i medienes valgkampdekning bare fordi FN lanserer en rapport. Dette er et valg mediene har gjort. Hadde mediene hatt en annen agenda ville det vært fullt mulig å gjøre for eksempel innvandring til valgets viktigste sak.
Innvandringspolitikk er dagsaktuelt av mange grunner. Hviterussland presser migranter over grensen til Polen og Litauen som en reaksjon på sanksjoner fra EU. Danmark har kommet langt i arbeidet for å etablere asylmottak i Afrika, etter noen som ligner på en australsk modell. Situasjonen i Afghanistan vil sannsynligvis også medføre at mange av de nesten 40 millioner afghanerne vil forsøke å forlate landet. Alt dette er faktorer mediene kunne brukt som begrunnelser for å gjøre innvandringspolitikk til en viktig sak i valgkampen. Istedenfor ser vi at innvandring knapt har vært diskutert. Jeg ønsker verken at klima, innvandring eller noen andre saker skal være altoverskyggende i en valgkamp. Jeg skulle ønske at konkurrende mediehus presenterte ulike saker med ulike vinklinger.
Et annet stort problem er at mediene i mange tilfeller vedtar sine egne sannheter på svært tynt og gjerne anekdotisk grunnlag. Et eksempel på dette kan være at mediene i fjor sommer under BLM-demonstrasjonene fremmet påstander om at vi slet med omfattende rasisme i Norge. Dette til tross for at Norge trolig er et av verdens minst rasistiske land, og at innvandrere til og med favoriseres i mange sammenhenger. Det står for eksempel i alle stillingsutlysninger fra det offentlige at innvandrere oppfordres til å søke. Myten om at innvandrere diskrimineres på arbeidsmarkedet ble også tilbakevist ved at statens forsøk med anonyme jobbsøknader ikke medførte at flere innvandrere ble innkalt til intervju. Likevel er dette en påstand som stadig gjentas av mediene.
Selvfølgelig finnes det rasisme i Norge, men ingenting tyder på at det finnes i omfanget mange norske mediehus ynder å beskrive. Et annet eksempel er påstandene om at det har blitt så mye polarisering de siste årene. Det har alltid vært saker som skaper stor uenighet, jeg ser derimot ingenting som tyder på at dette er noe verre nå enn det var for for eksempel for 40 år siden. Når det er sagt, er jeg egentlig ikke så redd for polarisering. Jeg er mye mer redd for konsensustankegangen som preger både norske mediehus og norsk partiflora. Jeg vil ha reelle diskusjoner hvor ulike alternativ kommer tydelig fram. Det er ikke et mål i seg selv at det alltid skal oppnås enighet.
Vær kritisk når noen påberoper seg sannheten
Pressen er også veldig glad i å vedta hvilke meninger som er riktige, for deretter å støte ut alle som våger å utfordre dem. Et veldig godt eksempel på dette er koronavirusets opprinnelse. I månedsvis kjøpte mediene det kinesiske kommunistpartiets offisielle historie om at viruset stammet fra et våtmarked. Alle som hevdet noe annet, kom ikke til orde og ble stemplet som konspirasjonsteoretikere. Faktisk.no, sannhetsministeriet mediene opprettet for å «faktasjekke» seg selv, beskrev 05.04.2020 våtmarked-teorien som basert på vitenskapelige teorier og hypoteser. Lab-teorien ble beskrevet som spekulativ og udokumentert. Dette til tross for at ingen av teoriene var i nærheten av å ha noe som minnet om overbevisende dokumentasjon.
Det er farlig når noen påberoper seg sannheten. Historien er full av falsifiserte «sannheter». Senere, spesielt etter Bidens valgseier, har pressen i større grad åpnet for en diskusjon om virusets opprinnelse. Det kom lovlig sent. Faktisk.no burde heller konsentrert seg om å faktasjekke de norske medienes utstrakte bruk av offisielle kinesiske smittetall. Dette til tross for at det er allment kjent at offisiell kinesisk statistikk har omtrent samme troverdighet som e-poster fra nigerianske prinser.
Et annet godt eksempel på noe det virker som mediene synes er uakseptable meninger, er de som måtte våge å utfordre Pride-bevegelsen. Dette ble meget tydelig illustrert i sommer. Rosenborgtrener Åge Hareide uttalte seg kritisk til at idretten ble benyttet til politiske markeringer, deriblant Pride. Han benyttet også begrepet propaganda for å beskrive slike markeringer. Dette ble for mye for avisene som pumpet ut spaltemeter om rosenborgtrenerens «forferdelige» holdninger. Et absolutt lavmål ble nådd da kulturminister Abid Raja ba Hareide om å beklage sine uttalelser. Det er helt uhørt at en sittende minister ber noen beklage å ha benyttet seg av ytringsfriheten. Raja skulle ha nøyd seg med å markere at han var sterkt uenig i Hareides synspunkt. Synspunktet til Hareide burde egentlig være helt uproblematisk. Han uttalte seg ikke en gang om innholdet i Pride-markeringen. Det eneste han sa, var at han ikke syntes idretten burde brukes til politiske markeringer.
Fremstår kjøpt og betalt av Pride
Mediene har også en lei tendens til å gjøre seg til rene kampanjepublikasjoner i mange saker. Nettopp Pride er et godt eksempel på det. Pride-markeringene rundt om i landet arrangeres for det meste av foreningen fri. Fri er en lobbyorganisasjon som ønsker en til dels radikal omlegging av famile-, identitets-, og kjønnspolitikken. Få andre lobbyorganisasjoner kunne drømt om en like omfattende dekning både fra media, private bedrifter og offentlige instanser. Spesielt uheldig er det at offentlige etater slik som politi og forsvar kaster seg på slike politiske markeringer. Politiet bør være meget forsiktige med å markere politiske standpunkt i saker som ikke omfatter deres daglige virke. Uten at jeg gjorde noen omfattende undersøkelser var inntrykket mitt i sommer at det var langt flere nyhetssaker om Pride enn om for eksempel den svenske regjeringskrisen. Det synes jeg er en håpløs prioritering, spesielt med tanke på at nesten alle artiklene var rene støtteskriv til markeringen.
Et annet saksområde som får en svært dårlig dekning, er innvandring. De store mediene dekker nesten alltid saker om innvandring fra migrantperspektivet. Problemet er at de ikke samtidig dekker konsekvensene på samfunnsnivå. Ikke-vestlig innvandring medfører enorme utgifter, en økning i volds- og voldtektssaker samt en betydelig innvirkning norsk kultur. På den andre siden har vi såkalte alternative medier som har en svært fyldig dekning av utfordringene med innvandring, men lite om andre saker. Overlappet mellom dekningen i hovedstrømsmedier og alternative medier er skremmende liten. Svært få av de store mediehusene har for alvor diskutert samfunnskonsekvensene av innvandringspolitikken som er ført. Dette står i stor kontrast av klima-dekningen. Du skal lete godt for å finne en artikkel som dekker en spesiell værhendelse uten at den knyttes opp mot klimaendringer. Hvorfor mediene bare evner å se det store bildet innenfor noen saksområder kan man spørre seg om.
Jeg tror mange av disse problemene kan skyldes at journalistene rett og slett ikke setter seg inn i sakene de dekker. Jeg tror for eksempel at mange av journalistene som skriver saker om å stenge oljenæringen, ikke vet hva fakling er for noe, og hvilke konsekvenser det har. Et annet godt eksempel er dekningen av protestene mot Nussir-gruva i Kvalsund. Det er spesielt sjødeponiet det her protesteres mot. Dersom vi ikke vil ha sjødeponi, er det egentlig bare to alternativer som gjenstår. Disse er landdeponi og å la være å utvinne kobber. Landdeponier gir nesten alltid større miljøkonsekvenser enn sjødeponi og vil i de aller fleste tilfeller være en langt dårligere løsning. Det siste alternativet er å overlate kobberproduksjonen til andre land. Norske journalister diskuterer ikke alternativene. Mest sannsynlig fordi det er mye enklere å intervjue aktivister som heller ikke har satt seg inn i saken enn å faktisk gjøre seg flid med journalistgjerningen. Vi ser akkurat det samme i migrasjonsdekningen. Igjen er det mye enklere å intervjue asylsøkere og lobby-organisasjoner enn å gjøre et dypdykk i SSBs tabeller. Ved å konsekvent utelate makroanalysen og analysen av alternativer, mister vi imidlertid muligheten til en opplyst samfunnsdebatt. Det er et stort problem at aktivister drevet av følelser er de som får dominere samfunnsdebatten.
Eier ikke humor
Mye tyder på at det første offeret for den nye tiden er humoren. Mens vi for få år siden kunne se parodier av alt fra konservative muslimer til nordlendinger har lista over ting som ikke kan parodieres nå, blitt lang som et uvær. Nå er det snart bare katolske prester og rike menn i 50-årene det er lov til å gjøre narr av. I fremste rekke for denne triste utviklingen har statskanalen NRK under ledelse av tidligere SV-er Thor Gjermund Eriksen stått. Mens Harald Eia for ti år siden parodierte muslimske imamer, ble Nikolai Ramms parodi av japanske TV-program for mye for dagens NRK-ledelse. Til og med den tradisjonsrike aprilsnarren har mange aviser valgt å droppe. Dette blir gjerne begrunnet med at falske nyheter plutselig skal ha blitt et problem.
Det virker som at alt som skal til for å få noe fjernet i dag, er at noen føler seg krenka, gjerne på vegne av noen andre. Det er imidlertid ikke disse aktivistene i seg selv som er problemet. Problemet er at mediene elsker å løfte fram slike aktivister og nærmest kjeppjager de som har vært så uheldige å krenke noen, frem til de gir en uforbeholden unnskyldning. En slik unnskyldning vil nesten alltid komme fordi mediene ikke gir seg før den «skyldige» har lagt seg helt flat. Dette er med på å ødelegge samfunnsdebatten og drepe humoren.
De som føler seg krenket, burde, istedenfor å løftes fram i media, med en stor takk for at de velger å stå frem, få beskjed om at dette må de tåle. Jeg tror eksponeringsterapi er en langt bedre kur mot krenkelses-epidemien enn den inkvisisjonen mot alle som gjør seg skyldig i krenkelser vi er vitne til i dag. Jeg vil nesten strekke meg så langt som å si at all god humor krenker. Krenkefri humor vet jeg ikke om jeg gidder å se på.
Hets?
Jeg har også inntrykk av at vi har sett en kraftig inflasjon i bruken av begrepet hets. I mange tilfeller sauser mediene sammen kritikk og hets. Jeg mener at dersom man selv velger å tre inn i offentligheten, må man tåle spissformuleringer, saklig-, og usaklig kritikk. Trusler og oppfordringer til vold er selvfølgelig aldri greit. Derimot mener jeg for eksempel politikere må tåle å bli kaldt landssvikere, rotter, feiginger, rasister og andre negative begrep. Ofte vil slike merkelapper være uriktige, men det er noe man må tåle i et samfunn hvor man kan ytre seg fritt. Usaklige og uriktige beskyldninger sier gjerne mer om avsenderen enn adressaten uansett.
Det er lite som tyder på noen snarlig løsning. Begge de to statsministerkandidatene har en mildt sagt frynsete historikk når det gjelder ytringsfrihet. Støre dreit ut seg selv og Norge i 2006 da han var mer opptatt å beklage redaktørers bruk av ytringsfriheten til brutale diktaturer enn å forsvare deres grunnlovsfestede rett til å bruke den. Støre snakket mer om ytringsansvar enn om ytringsfrihet. Aller verst var det at han valgte å spesielt henge ut Vebjørn Selbekk, daværende redaktør for Magazinet. Dette til tross for at en rekke andre mediehus også hadde trykket de samme karikaturene. Til dags dato har Støre fremdeles ikke beklaget til Selbekk, som i årevis har måttet leve med politibeskyttelse.
Erna Solberg er dessverre ikke spesielt mye bedre. På hennes vakt ble en meget pinlig normaliseringsavtale med Kina undertegnet. Denne avtalen beskriver kort oppsummert hvordan Norge beundrer alt som har skjedd i Kina de siste årene og at vi ikke vil gjøre noe som kan skade det bilaterale forholdet. Jeg anbefaler alle å lese avtalen i sin helhet (den er tilgjengelig på regjeringen.no), det er ikke noe vakkert skue. Solberg gjorde seg også bemerket når hun etter det grusomme lærerdrapet i Frankrike sa at vi måtte forsvare tankefriheten. Hun forsøkte senere å ro seg vekk med at alle hadde misforstått budskapet hennes og at hun selvfølgelig også er tilhenger av ytringsfriheten. Representanter fra UD valgte også å ta avstand fra Sians bruk av ytringsfriheten etter en demonstrasjon i Kristiansand, overfor det pakistanske utenriksdepartementet. Det er direkte pinlig når en norsk regjering beklager ytringer til en brutal stat hvor det blant annet er dødsstraff for blasfemi.
Norske politikere har mye å lære av sine danske kollegaer. Når en dansk ytring møter kritikk fra diktaturer, pleier representantene fra diktaturene som regel å få beskjed om at det i Danmark råder ytringsfrihet. Da den kinesiske ambassaden i januar 2020 forlangte en unnskyldning etter at Jyllandsposten hadde trykket en karikatur hvor stjernene i det kinesiske flagget var byttet ut med coronavirus, svarte Mette Fredriksen forbilledlig «Vi har ytringsfrihet i Danmark – også til å tegne». Medier, politikere og vanlige folk bør snarest se til Danmark. Slik situasjonen er i dag, har vi stø kurs mot svenske tilstander og en «åsiktskorridor» så smal at man snart må balansere. Ytringsfrihet er ikke behagelig, ytringsfrihet er til for å beskytte de kontroversielle meningene mange finner smakløse.
