fbpx
Mål før midler

Frykten for den ukuraterte verden

Når forskere og journalister er tvunget til å holde seg innenfor strenge ideologiske rammer og ikke tillates å utforske uortodokse ideer, blir det umulig å skape et rom for ny viten, skriver Alex Iversen.
Når forskere og journalister er tvunget til å holde seg innenfor strenge ideologiske rammer og ikke tillates å utforske uortodokse ideer, blir det umulig å skape et rom for ny viten, skriver Alex Iversen.
Kanskje må vi bare resignere overfor tidsånden, og godta at vi må begrense og sensurere oss selv, skriver Alex Iversen.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser i teksten er av skribentens subjektive oppfatning av saken.
Saken er Alex Iversen er kritisk til illiberale tendenser i kulturlivet.

Hvis det er én ting den norske kulturdebatten det siste året har lært oss, så er det at det finnes sterke krefter på kulturfeltet som tiltrekkes av politiske saker som gir dem mulighet til å opptre som ideologisk politi. Dette er krefter som ønsker å bestemme ikke bare over hva andre skal tenke og si, men også over hva resten av oss skal få lov til å høre, lese og se.

De trenger ikke en gang å forlate sofaen, som i gamle dager, det holder å være aktiv på Twitter og Facebook. Her kan de slutte seg til likesinnede, og gå sammen om å endre verden ved å tilintetgjøre sine meningsmotstandere. At det de påstår om sine «fiender» ikke alltid er sant, ser ut til å være av underordnet betydning. Målet helliger midlene.

Den liberale amerikanske forfatteren Thomas Frank har kalt denne tendensen frykten for den ukuraterte verden, der progressive aktivister tror de har funnet den endelige løsning på undertrykte gruppers frigjøring. I virkeligheten har de har sluttet seg til et ideologisk program som med lovmessighet kommer til å føre til en krenkelse av tanke- og ytringsfriheten. I dette skiller de seg ikke så mye fra den illiberale høyresiden. Begge yttersidene setter makt før prosess, mål før midler og gruppens interesser foran individets frihet.

Den kanselleringskulturen og selvsensuren dette fører med seg har allerede en kvelende effekt på kunst, utdanning, journalistikk og kultur.

Annonse

Når forfattere, komikere og kunstnere kun kan velge trygge emner å beskjeftige seg med, ikke får lov til å bevege seg utenfor sin egen identitetsgruppe, utfordre tabuer, eller ta kreative sjanser, stagnerer kulturen.

Når forskere og journalister er tvunget til å holde seg innenfor strenge ideologiske rammer og ikke tillates å utforske uortodokse ideer, blir det umulig å skape et rom for ny viten.

Alle institusjoner og bedrifter der dette tankesettet får feste seg kommer til å smuldre opp fra innsiden.

Kravet om at alt og alle skal underkaste seg det samme ideologiske trosgrunnlaget, og frykten for hva som kommer til å skje hvis man åpent gir uttrykk for uenighet og kritikk, kommer til å skape intellektuelt lukkede, anspente, og konfliktfylte institusjoner og arbeidsplasser. Dette vil i neste omgang ødelegge mulighetene for kreativt samarbeid, med redusert innovasjon og produktivitet som nødvendig konsekvens.

Kanskje må vi bare resignere overfor tidsånden, og godta at vi må begrense og sensurere oss selv. Kanskje må vi bare akseptere at kunsten forvandles til agitprop for samtidens progressive agenda.

Jeg vet ikke.

Kanskje er det også verdt å ta en kamp for å stoppe utbredelsen av denne illiberaliteten, og forsøke å bevare en åpen og pluralistisk offentlighet. Om vi skulle feile, kan vi i det minste si at vi forsøkte.