fbpx
Umusikalsk

Avkolonistene etterlater oss med flere spørsmål enn svar

Vi har mange størrelser som har surfet på både genierklæringer og europeisk opphav, men vi har fortsatt bare én Beethoven. At tidsriktige avkoloniseringsimpulser alene kan gi oss sannheten bak dette fenomenet har jeg vanskelig for å tro, skriver Magnus Vanebo.
Vi har mange størrelser som har surfet på både genierklæringer og europeisk opphav, men vi har fortsatt bare én Beethoven. At tidsriktige avkoloniseringsimpulser alene kan gi oss sannheten bak dette fenomenet har jeg vanskelig for å tro, skriver Magnus Vanebo.
De som vil avkolonisere kunsten er de eneste som uttrykkelig vil innføre en systematisk rasisme, skriver Magnus Vanebo.
Sjanger Dette er en kommentar. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Subjekt-spaltist Magnus Vanebo svarer musikkstudent Anders Kruses forsvar for avkolonisering av den klassiske musikken.

Professor Frank Furedi hevder at den klassiske musikken har blitt et nøkkelmål for identitetspolitiske krigere. Det har fått flere til å reagere.

I Subjekt svarer musikkstudent Anders Kruse med et innlegg hvor han skriver at Furedi misforstår hva avkolonisering handler om, men i innlegget lurer han bare leserne inn i en subjektiv tolkning av begrepet.

Det kan godt være at avkolonisering er et spørsmål om smak og behag, men i så fall bærer den ikke med seg tunge nok argumenter for å skulle legitimere å nettopp utelukke sine meningsmotstandere.

Det store «vi»

«Vi må vedgå at grunnen til Beethovens enorme anseelse ikke er utelukkende estetiske kvaliteter i musikken hans, men også at han som hvit mann født i Europa passer inn i et bestemt bilde av geniet skapt i Europa og transportert ut i resten av verden», skriver Kruse.

Annonse

Hvorfor vi må vedgå dette, skriver han ikke noe om. Det sier først og fremst noe om at det er blitt så tidsriktig å avkolonisere at avkolonistene tror de får slippe å fremme argumenter.

For det andre er det verdt å spørre seg hvem dette «vi» Kruse taler på vegne av refererer til. Det er fristende å tenke at det er han selv og andre som abonnerer på akkurat hans subjektive smak og moralske lynne.

Ifølge Kruse burde vi også vie Bach, Mozart og Beethoven mindre plass i pensum og på konsertprogrammene, i tillegg til at vi må slutte å sette dem på en pidestall.

Det er nemlig «andre stemmer» som burde komme til orde, ifølge Kruse, men igjen så slipper han å argumentere for hvorfor. Underforstått er det bare at noen med andre hudfarger også må få skinne, men det er ingen uenige i. Problemet er bare at løsningen Kruse foreslår forutsetter at man skal høre på svarte komponister i stedet for hvite, kun fordi at de er svarte. Og det kan han godt gjøre som enkeltperson, men hvordan skal institusjoner og redaksjoner forholde seg til dette, uten å innføre nettopp systematisk rasisme?

Privilegienes stigespill

Hvem skal vi så la komme til orde?

Kruse foreslår blant annet Joseph Bologne, og her begynner teksten å tangere noen flere interessante problemstillinger.

Joseph Bologne var sønn av en velstående plantasjeeier og hans afrikanske tjenestepike. Han fikk tidlig en utdannelse, og ble samtidig fort en mester i både fekting og ridning. Sannsynligvis fikk han også mulighet til å studere fiolin fra en ung alder, for senere i livet ble han en profilert fiolinist, dirigent og komponist, før Bologne også ble slått til ridder.

Man kan anta at han møtte mange hindre på veien i kraft av sin tid, sin hudfarge, og at han var født utenfor ekteskap.

Til tross for dette var Bologne, sammenlignet med de fleste på sin tid, unektelig også «privilegert» (et begrep som i dag ofte brukes for å nedvurdere andre menneskers prestasjoner basert på deres posisjon istedenfor meritter.)

Bologne hadde nemlig muligheter de fleste bare kunne drømme om.

Men gjør dette faktum musikken hans noe bedre? Verre?

Ingen av delene. Og verken musikkinstitusjoner eller redaksjoner bør tenke slik, selv om avkolonistene mener dette er riktig basert på en moralsk karikatur av problemet (og ikke løsningen).

Vikeplikt til besvær

Avkolonistene er flinke til å problematisere, det skal de ha. Men de har sjeldent gode løsninger.

Her blir det eksempelvis relevant å spørre seg om Bologne hypotetisk sett skal måtte vike for andre stemmer så fort man finner et eksempel med færre forutsetninger enn ham selv?

Dette svarer ikke Kruse på, samtidig som han anfekter at Beethovens estetiske kvaliteter er betinget av hans hudfarge og posisjon som europeer. Ville ikke en bedre løsning vært å se på musikken i seg selv, istedenfor å tvinge en revisjonistisk og sosiologisk analyse over den?

Kanskje folk hører på Beethoven fordi han faktisk hadde særegne og grensesprengende kvaliteter som kunstner?

Kruse flytter fokuset fra musikkens estetiske kvaliteter, og over på hva disse kvalitetene har gått på bekostning av.

Dette er en uendelig øvelse, og den er godt ment. Det er flott å oppdage glemte skatter, og å gi rom til nye perspektiver og innflytelser. Men øvelsen er fremdeles ikke et argument; den er i beste fall en formaning om å tilslutte seg Kruses egen smak og historisk-politiske prosjekt. Bare fordi.

Lettbeint om kvalitet

Det kan videre oppleves nedlatende at musikk skal fremelskes på bakgrunn av faktorer utenfor seg selv.

Det tror og håper jeg at Kruse er enig med meg i, til tross for hans vage relativisering av kvalitetsbegrepet.

Hvis Bologne er en dyktig komponist, er det på grunn av hans faglige håndverk, ikke på grunn av hans bakgrunnshistorie.

Det samme gjelder Beethoven: en mann som også opplevde hindre på sin vei, og endte opp med å skrive sin siste musikk som både lutfattig og døv.

Vi har mange størrelser som har surfet på både genierklæringer og europeisk opphav, men vi har fortsatt bare én Beethoven. At tidsriktige avkoloniseringsimpulser alene kan gi oss sannheten bak dette fenomenet har jeg vanskelig for å tro.

Det er samtidig et unektelig faktum at en persons konstitusjon og historie har noe å si for hva de lager, men det de lager må da vitterlig også bedømmes på sine egne premisser.

Kruse virker å sammenblande disse dimensjonene uten å presentere oss med noe slags verktøy for hvordan vi skal bedømme det som er i fokus: musikken.

Hvis det er historiske biografier Kruse egentlig er opptatt av, er Beethovens estetiske kvaliteter irrelevante. Dette er ulike diskusjoner.

Smak og ubehag

Kanskje er Bologne en større komponist enn både Bach, Mozart og Beethoven, men Kruse gir oss ingen begrunnelser for å felle en slik dom. Han gir oss ikke engang en mulighet til det.

Kruse appellerer heller til det store «vi», og en vag form for historisk urettferdighet som vikarierende politisk argument.

Det holder dessverre ikke, verken retorisk eller faglig.

Men det er skummelt at det holder så lenge blant både unge progressive, og både de moralkapitalistiske og de offentlige institusjonene som gir etter for dem.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å avdekke ukulturene, og gir deg de ekte kulturnyhetene. Avisen leverer modig og nyskapende kulturjournalistikk.


Shabana Rehman
Multikunstner
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi at jeg som borger vil følge debattene rundt kulturfeltet, fra ytringsfrihet til støtteordninger. Som privatperson vil oppleve, se og høre om kultur, og vite hva som skjer.


Torbjørn Røe Isaksen
Tidl. Arbeidsminister (H)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar