fbpx
Den globale totalløsning

Aftenposten vil vaksinere Afrika for å stilne sin ubegrunnede uro

I lys av fakta fremstår det som at afrikanere må vaksineres slik at vi kan beholde våre forestillinger om korona, og rettferdiggjøringen av vår smittevernstrategi. (Foto: Themba Hadebe/AP/NTB.)
I lys av fakta fremstår det som at afrikanere må vaksineres slik at vi kan beholde våre forestillinger om korona, og rettferdiggjøringen av vår smittevernstrategi. (Foto: Themba Hadebe/AP/NTB.)
Men i lys av fakta kan det se ut til at Afrika trenger koronavaksiner like mye som de trenger et abonnement på Aftenposten.
Sjanger Dette er en nyhet. Artikkelen skal fortelle om noe som har hendt, og på en tilstrebet saklig og nøytral måte.
Saken er Aftenposten tar til orde for å donere våre booster-vaksiner til Afrika. Og på torsdag lanserte Joe Biden et storstilt prosjekt om å vaksinere hele den tredje verden.

I både juli og august var Aftenposten ute på lederplass og anbefalte at nordmenns tredje vaksinedose burde gå til Afrika. «Gi den tredje dosen til dem som trenger den», var den ene overskriften, fulgt opp av «Flere må få første vaksinedose før andre får tredje». Aftenposten forteller at bare fire prosent av Afrikas befolkning er vaksinert, og at flere land er rammet av nye smittebølger. Dette er dårlig nytt for alle, ifølge avisen.

«En uvaksinert befolkning i møte med en stor smittebølge gir ikke bare lidelse og død i Afrika. Det gir gode forhold for farligere mutasjoner. Slike situasjoner har også Norge en klar egeninteresse av å unngå.»

Å gi Afrika vaksiner er en klassisk win-win. Afrikanerne får immunitet, og vi slipper å konfronteres med den eventuelle afrikanske varianten, som høflig vil omdøpes til kappa eller Karlsvogna-viruset.

Dommedagsviruset

Aftenposten forteller ikke hvilke av Afrikas 1.4 milliarder mennesker som skal begunstiges med våre få millioner dessert-vaksiner, eller konkret hvordan massevaksinasjonen skal foregå med tilstrekkelig effektivitet i det konfliktherjede kontinentets jungel, slum, ørken og savanne.

Annonse

Heller ikke blir vi henvist til en kredibel autoritet som kan bekrefte den illevarslende informasjonen at utelukkende uvaksinerte er farlige yngleplasser for mutasjoner – mye mulig fordi dette ikke er bevist på noen tilfredstillende måte.

Noen langsiktig strategi kan det ikke kalles, for formodentlig må også afrikanerne ha boosters, og hele problemet vil gjenta seg årlig. Nåværende vaksiner er heller ikke tilstrekkelig tilpasset Delta-viruset – for ikke å nevne Kappa-viruset eller dommedagsviruset – men egentlig laget for alfaen fra Wuhan. En betaversjon, med andre ord. Dermed skal Afrika gis en vaksine med mindre enn optimal effekt, og kan dermed ikke utelukke fortsatt sykdom og smitte, med medfølgende hypotetiske mutasjoner.

En vaksine i året til absolutt alle

Hvilken andel av en befolkning som må vaksineres for å garantere et fravær av mutanter er uvisst, men de som planlegger gigaprosjekter til billionsummer har sikkert greie på det. La oss si andelen som kreves er i størrelsesorden 80-90 prosent, som selvfølgelig vil gjelde ikke bare Afrika, men globalt.

Dette innebærer en plan om å vaksinere samtlige av jordklodens innbyggere, med to doser, enten årlig eller halvårlig, i uoverskuelig fremtid. Da inkluderer vi altså nasjoner som Saudi-Arabia, Kongo, Sudan, Afghanistan, Venezuela, Bangladesh, India, Russland, Turkmenistan og Fuckedupistan.

I en tid med så sterk politisk polarisering at det ikke kan oppnås konsensus om grunnleggende realiteter som biologisk kjønn, jordens form eller svaret på 2+2, er det i beste fall optimistisk å forvente full oppslutning om nyutviklede vaksiner.

Problemet er ikke vaksinens effektivitet, som virker å fungere fint mot sykdom i et begrenset tidsrom. Det er heller et spørsmål om den politiske klokskapen, og gjennomførbarheten, og gjennomtenktheten, ved et prosjekt som krever så bred oppslutning i en slik skala, i et slikt tempo.

Medisinering med makt

Tvang er alltids et alternativ, noe som blir tatt i bruk flere steder nå. Dette går dog på tvers av mange grunnleggende prinsipper i vestlige demokratier, de som så til Kina for veiledning fra begynnelsen av pandemien, og har lært om verdien av individets rettigheter derfra.

Den kinesiske inspirasjonen lever godt i blant annet USA, hvor vaksinering blir gjort obligatorisk for statsansatte og i firmae med flere enn 100 ansatte. I Australia og Frankrike detaljstyres muligheten for å gå på butikken eller på restaurant. Begge land opplever ukentlige massedemonstrasjoner i protest, og deres regjeringer jobber sikkert med gode løsninger for å overbevise milliontalls konspirasjonsteoretikere om å la seg injisere med Pfizers siste oppdatering.

Afrika har blitt smittet med Vestens vaksineskepsis, så tvang kan bli nødvendig også der for å beskytte vesten mot mutanter. De som snakker varmt om å donere våre tredjedoser til Afrika bør således være komfortable med at motvillige afrikanere skal medisineres med makt. Så spørs det hvilke sanksjoner som er tilgjengelig overfor folk som knapt har råd til mat, langt mindre restaurant.

Men hvis vi glemmer den utopiske og ufunderte ideen om å utrydde mulige mutanter blant de uvaksinerte verden over, så kan vi i det minste være empatiske og tenke på behovet til dem som lider i den tredje verden.

Gåten om den lave covid-dødeligheten i subsaharisk Afrika

Men tross Aftenpostens uro er subsaharisk Afrika et oppløftende og underlig unntak i sagaen om covid-19. Koronasituasjonen der har vært så udramatisk at flere studier er gjort for å forsøke å forklare avviket, med titler som «The Conundrum of Low COVID-19 Mortality Burden in sub-Saharan Africa».

Aftenposten har faktisk skrevet om dette tidligere, men en ny smittebølge ga anledning til å lage overskrifter om potensielt indiske tilstander. Siden siste leder om temaet 7. august har de dessverre ikke fulgt opp med noen nye saker om koronautviklingen i Afrika. Ikke ulikt dekningen i India og Brasil, så forsvinner gjerne journalistene sammen med smittebølgen.

På dagens globale rangering av covidrelaterte dødsfall er Sør-Afrika på 15. plass, som første subsahariske land på listen. Du må helt ned til 72. plass for å finne neste, som er Etiopia med 5.100 registrerte dødsfall. Etiopia har for øvrig 112 millioner innbyggere, og er slått i denne morbide konkurransen av blant annet Irland og Israel.

Enkelte har hevdet at u-landene ikke evner å registrere smitte og dødsfall. Det er jo en mulighet, men likefullt en ubekreftet hypotese. Men hvis gatene i Kampala og Nairobi var fylt opp med uregistrerte lik, så skulle man tro at en eller annen journalist hadde fått snusen i det. Det er tross alt den beste storyen du kan skrive i disse dager.

Subsaharisk Afrika mangler risikofaktorer for å dø av covid

I en artikkel fra 16. august med tittelen «The impact of covid-19 has been lower in Africa» forsøker tre professorer i henholdsvis global helse, infeksjonssykdommer og epidemiologi å finne mulige forklaringer på hvorfor Afrika slipper så billig unna.

De peker på flere forhold, blant annet at den aller største risikofaktoren for å dø av covid mangler i Afrika, nemlig høy alder. Gjennomsnittsalder i de subsahariske landene er 18 år, mens i Europa er den 43 år.

Afrikas generelle manko på sykehjem foreslås også som en forklaring. Eksempelvis forekom 81 prosent av alle covid-dødsfall på sykehjem under første bølge i Canada.

Å være eldre enn gjennomsnittlig europeisk levealder er det farligste som finnes i møte med covid-19. Hvis du er yngre enn 40 år er sjansen for å overleve noe mellom 99.90 til 99.99> prosent. Er du over pensjonsalder synker sjansen til cirka 99.0 prosent, og blir stadig verre jo eldre du er.

Enda en vesentlig risikofaktor som mangler i Afrika er fedme og overvekt. Dødsraten for covid-19 har vært ti ganger høyere i land hvor et flertall av voksne er overvektige. I USA, som leder verden i covid-dødsfall, er 67 prosent av befolkningen overvektige.

Mangel på D-vitamin og andre næringsstoffer er også en risikofaktor for alvorlig sykdom av covid. Likevel hører vi lite til ingenting om hvordan personlige valg kan minimere risiko. Bortsett fra valget om å vaksinere seg.

Malaria er et mye større problem enn covid i Afrika

Foreløpig er covid langt ned på listen over Afrikas mange betydelige utfordringer. En utfordring som er mye verre i faktiske tall, er malaria.

I 2019 var det omlag 385.000 dødsfall av malaria i Afrika. Til sammenligning har det hittil dødd 206.000 av covid i Afrika siden pandemiens start, hvorav Sør-Afrika alene står for 86.000 av dem, og nord-afrikanske land står for 61.000. Subsaharisk Afrika har dermed hatt 59.000 covidrelaterte dødsfall, i en befolkning på 1.1 milliarder. De står derimot for 94 prosent av alle dødsfall fra malaria.

Én meget vesentlig forskjell på malaria og covid, er at risiko basert i alder er snudd opp-ned. En grufull 67 prosent av dødsfallene fra malaria forekom blant barn under fem år.

Det vil si 258.000 barn under fem år døde på ett år. Mot 59.000 døde av covid på halvannet år, de fleste over 60 år.

Rent faktisk er altså malaria et mye større problem i denne regionen, og det rammer mye mer brutalt. Likevel hører vi lite om å redde afrikanske barn fra en unødvendig tidlig død av malaria.

Norges muterte egeninteresse

Det kan virke som afrikanere trenger koronavaksiner like mye som de trenger et abonnement på Aftenposten, eller i det minste at de har mye mer nytte av annen bistand først. Særlig hvis verdien skulle tilsvare det vi betalte Pfizer og Moderna for våre koronavaksiner – et beløp som The Peoples Vaccine Alliance mener var fire milliarder kroner for høyt.

Men i Aftenpostens leder blir Norges «egeninteresse» trukket fram, og den er muligens det mest vesentlige. Malaria er ikke noe Norge trenger å bekymre seg for. Derimot er uvaksinerte afrikanere mye farligere for oss, hvis vi skal tro Aftenposten og en rekke andre.

Men ad-hoc-teorien om mutasjoner utelukkende blant uvaksinerte er altså ikke bevist. Tvert imot har studier vist at sars-cov2 infiserer vaksinerte i like høy grad som uvaksinerte. En motsatt hypotese finnes også, nemlig at vaksinering av hele befolkninger midt i en pandemi fører til smittsomme varianter som omgår vaksiner. Det er mange risikoer å velge i.

Vestens angst dreper barn i Afrika

At covid-19 er en sykdom som rammer ulikt, og at spesifikke grupper er mer utsatt, er velkjent og ikke kontroversielt. Likevel er det et faktum som underspilles, og ut ifra hvordan smittevernregimet og vaksinasjonsprogrammet er lagt opp, skulle man tro covid rammet alle likt overalt. Det er ganske enkelt ikke tilfellet.

Et falskt narrativ om covid er ikke uten sin egen risiko. Subsaharisk Afrika har innført nedstengninger etter kinesisk og etter hvert vestlig modell, og det har hatt enorme kostnader for dets skjøre økonomi, og har forringet muligheten for å behandle sykdommer som hiv/aids, malaria og tuberkulose. En million mennesker dør hvert år av hiv/aids i Afrika, og ingen vaksine foreligger. I 2016 døde 417.000 av tuberkulose i Afrika, en sykdom det har eksistert vaksine mot i hundre år.

Det var forventet at mindre tilgang på legehjelp vil øke dødeligheten av eksisterende sykdommer. I praksis betyr det at smitteverntiltak som er designet for å beskytte gamle mennesker i vesten bidrar til å ta livet av barn i Afrika. Flere forskere har derfor anbefalt at tiltak må slippes opp, at de utføres med større geografisk spesifisitet, og at behandling av mer alvorlige sykdommer må sikres.

Den globale totalløsning

I lys av fakta fremstår det som at afrikanere må vaksineres slik at vi kan beholde våre forestillinger om korona, og rettferdiggjøringen av vår smittevernstrategi. For det afrikanske unntaket utfordrer mange av premissene og antakelsene som ligger til grunn for covidhåndteringen i den vestlige verden.

En ullen og umulig nullvisjon overfor viruset har enorme og uoversiktlige ringvirkninger i alle samfunn, og de er verre i fattige land med helt andre utfordringer enn Europa og Amerika.

Vesten sammen med WHO spiller nå alt på ett kort: vaksinering. I iveren etter å overbevise alle om at dette er den eneste mulige løsning, tas det mange snarveier rundt fakta, kompleksitet og fornuft. Ikke bare skal folk langt utenfor risikogrupper på død og liv vaksineres – som gruppen under 20 år, og de som allerede har hatt covid – men også hele kontinenter skal omsluttes av den globale totalløsning – uavhengig av deres faktiske behov, den destruktive effekten de kan oppleve, og fakta om covid.

Vaksinen fremstilles som løsningen på lockdown, som om lockdown var og er eneste alternativ mot en sykdom med ekstremt høy overlevelsesrate og tydelige risikogrupper. Samtidig finnes ingen bevis for at lockdown virker – en strategi som vestlige land antok var umulig å gjennomføre, fordi folk ville protestere for mye. Den gang ei.

Med et globalt massevaksinasjonsprogram, som nå er lansert av leksikoneksempel på mann i risikogruppe, Joe Biden, kan fremtiden innebære en permanent inndeling av verdens befolkning i de som tror på myndighetene – ikke vitenskapen – og de som ikke gjør det. Joe Biden har lenge vært glemsk, og ingen kan forvente at han er oppdatert på noe som helst. Men godt betalte pressefolk bør være det, og helst også folkevalgte.

Tiden vil vise om politikere og media klarer å poppe ut av den hysteriske boblen de har konstruert, og kan møte koronaviruset med et litt klarere blikk.