Den svensk-latviske kunstneren og kunsthistorikeren Lars Vilks døde i en bilulykke søndag, sammen med to politimenn som var en del av hans beskyttelsesprogram. Hans brå død sender sjokkbølger gjennom hele Norden.
Men det var ingen sjokkbølger da han ble tvunget til å leve det livet han gjorde på vegne av oss alle: I over ti år sto han i fronten for kampen om ytringsfrihet.
Vilks var en av de modigste kunstnerne jeg har møtt. Det er fryktelig trist å lese at han er død. Jeg besøkte hans hjem i Sverige og fikk møte en mann som sto rakrygget i all hetsen og de kontinuerlige attentatene på ham uten å miste sin sans for humor og kunsten å tenke prinsipielt. Etter å ha sett inn et mørke, en utvikling gått fullstendig galt, ønsket han inflasjon i krenkelser.
Jeg intervjuet Vilks for Aftenposten i 2010. Da spurte jeg hva han mente med at han ønsket inflasjon i krenkelser.
– Hvis det blir vanlig og normalt å krenke alle religioner, også islam, vil ingen bry seg med det lenger, svarte han den gang.
Veiviseren som aldri ga seg
Hjemmet hans i Sverige hadde tydelige merker etter brannbomben da jeg besøkte ham. I en video fra hans hjem forteller han meg hva som skjedde da salen eksploderte under en av hans forelesninger i Uppsala i Sverige. En forelesning om den kunstneriske ytringsfrihetens grenser førte til at flere av de som var til stede gikk til angrep på ham. Politiet måtte bruke tåregass og flere ble arrestert. Vi snakker om et universitet i Sverige, i det 21. århundre.
Aftenoposten-intervjuet fant sted uken etter hendelsen i Uppsala.
– Livet mitt slik jeg kjente det tok jo slutt i 2007. Da forandret alt seg, sa han til meg da.
Likevel har han aldri gitt seg.
– Jeg er hverken rasist eller islamofob. Det ville vært galskap om jeg skulle ta hensyn til de som trakasserte meg i Uppsala. Skal vi la en slik gjeng bestemme agendaen for akademiske forelesninger, er vi på ville veier, sa han.
Nå skal vi skal feire Vilks’ minne. Han var en kunstner, kunsthistoriker, pedagog og veiviser som aldri ga seg – til tross for flere attentater, daglige hatmeldinger, fysiske angrep og en brannbombe mot hjemmet hans. Mannen med det skøyeraktige blikket vil bli husket for veien han gikk. Han visste at verden må vite og lære, det er ingen vei utenom. Vilks vil fortsette å vise vei også etter sin død.
Vilks vilje
Vilks hadde en sterk viljestyrke og innsikt hvis like vi må helt til Salman Rushdie for å finne. Slike erfaringer gir deg en innsikt hvor det ikke finnes noe alternativ enn å fortsette å opplyse. De skulle egentlig vært døde og de visste det.
Når du har opplevd det kunstnere som Vilks og Rushdie har, når du har utøvet kunstnen din i møte med voldelige og udemokratiske krefter, da har du to valg: Du kan kan late som ingenting og leve stille som en mus, eller du kan gjøre det motsatte. Vilks valgte det motsatte. Han levde med alvorlige trusler i over et tiår. Han er Nordens Salman Rushdie.
Sist jeg møtte ham var i København 2019, nettopp på 30 års-markeringen for fatwaen mot Rushdie. Jeg var der som Født Fri-leder, sammen med representanter fra hele Skandinavia. Vilks satt ved siden av meg. Han hadde nettopp gitt ut en antologi med tegninger sammen med forfatter og journalist Helle Merete Brix. Stolt viste han meg boken sin, mens han smilte sitt morsomme smil.
Kunstverk fra helvete
Det er mange som feirer Vilks’ død i kommentarfeltene, men Vilks hadde ikke brydd seg om det. For han hadde det også vært en del av kunstverket, ytringsfrihetens Kunstverk fra Helvete: Hatet, kortslutningen, jakten, lynsjingen. Alt det som mennesker over hele verden er utsatt for om de beveger seg utenfor komfortsonen til hva andre bestemmer seg av personlige eller religiøse årsaker som krenkende. Som teoriprofessor og pedagog underviste Vilks oss ved å vise oss dette bildet, med sin egen sikkerhet som lærebok.
Nå må vi lære, forstå og ta det på alvor. Vilks døde i en bilulykke, men kunsten hans viser hvilken ulykke og krasj sivilisasjonene har havnet i. Vilks visste det lenge før noen andre. En kunstveiviser som verden trengte, fikk og mistet. Ett minneord er ikke nok til å fortelle om alt. Vi må minnes Vilks’ historie og liv hver eneste dag skal vi fatte hva det er vi har med å gjøre.
Vilks aksepterte aldri at terroren vant og ytringsfriheten skulle tape. Det skal vi heller ikke gjøre.
