Distanse lar oss se på fenomener eller problemer fra ulike perspektiver. Avstanden lar oss analysere helheten og begrenser faren for en ensidig, statisk og fragmentarisk forståelse av av kompliserte og varierte prosesser. Distanse er en naturlig tilstand for alle mennesker som oppdager nye kulturer og regler. Etter nesten fem år i Norge, mens jeg har prøvd å lære meg nye samfunnsritualer, forstå forskjeller og oppdage likheter, og å temme nye lyder, dufter og landskap, kan jeg si en ting: ja, jeg er forelsket i dette landet. Men det er ikke er et perfekt land.
Fra et polsk perspektiv
Jeg har det privilegium og den forbannelse at jeg hele mitt voksne liv har definert meg selv som en artist. Jeg har studert teater, bearbeidet virkeligheten i tekster og kunstverk, og opplevd verden på en dyp, ofte smertefull måte. Da jeg kom til Norge var det helt naturlig for meg å begynne å analysere vilkår og tendenser, samt de eksistensielle og politiske omgivelsene som skulle bli min nye virkelighet.
Det var også helt naturlig at jeg startet å sammenligne det norske med det polske – for å bedre skjønne min situasjon og min identitet, og for å få vite litt mer om de sosiologiske og ontologiske mekanismene som danner et samfunn. Har jeg oppnådd ny kunnskap og funnet svar på mine dilemmaer? Ja, det har jeg, men den nye kunnskapen har også gitt meg nye spørsmål.
Hovednarrasjonen
Som teaterkunstner og forfatter prøver jeg å betrakte realiteten på en performativ og filosofisk måte, og definere rammer for offentlige og politiske hendelser. Disse rammene kaller jeg ofte for hovednarrasjon, eller hovedfortelling. Hovednarrasjon kan defineres som en stemning rundt samfunnsmessige hendelser og handlinger. Denne stemningen skapes av meninger, synspunkter og stillinger som de fleste media- og samfunnsrepresentanter (som politikkere og forskjellige ledere) framviser i offentlige ytringer og budskap.
Hovednarrasjonen i Polen er for tiden stort sett konservativ, katolsk, nasjonalistisk, patriarkalsk og ekskluderende. Polakker deltar i manifestasjoner mot regjeringen, kvinner kjemper for sine rettigheter, den katolske kirken og konservative partier har makten, og det polske samfunnet er preget av konflikter og misforståelser. Hva skjedde egentlig med det unge polske demokratiet, og hvilken rolle spiller kunsten i den nye realiteten?
Kunst under kommunismen
I det kommunistiske Polen var sensuren en viktig og omfattende del av kontrollmekanismene og maktlegitimeringen. Det var temaer, personer og fakta, som utgjorde et samfunnstabu og det var forbudt å bruke disse i en kunstnerisk prosess. Det var mange kunstnere og forfattere som ble betraktet som systemets fiender og som måtte skjule sine overbevisninger og verdier. Mange ble tvunget til tausheten. Det var mange som forsvant og som ble glemt.
Men sensuren førte til et merkelig fenomen: den polske kulturen under kommunismen var høyt intellektuell, dyp, variert, symbolsk og meningsfull. Den behersket krevende virkemidler som ironi og selvironi, sarkasme, metafor, hyperbol og melankoli. Det viktigste var at denne kulturen svarte på – og samtidig genererte – et sterkt samfunnsbehov for motstand, endring og utvikling.
I dag fungerer Polen som et demokratisk land. I teorien kan man skrive og skape nesten hva som helst om nesten hvem som helst. Men den polske kulturen virker å være svakere enn før og mer avhengig av økonomiske og politiske påvirkninger. For å illustrere hvordan det står til med ytringsfriheten i Polen i nåtid, vil jeg presentere et eksempel.
Cricoteca-museet
For noen måneder siden skulle det åpnes en ny utstilling på Cricoteca i Krakow. Cricoteca er et kunstmuseum og minnested for den anerkjente polske kunstneren og regissøren Tadeusz Kantor. Utstilling hadde tittelen «Situasjonen er seriøs». Utstillingen skulle vise samtidskunst som omhandler samfunnsmessige og politiske handlinger.
Under forberedelser til utstillingen bestemte Cricoteka seg for å ikke vise to av verkene: en performance av et feministisk kollektiv «Czarne Szmaty» (som betyr «svarte kluter» eller «svarte filler» – et navn som refererer til utsagn av noen konservative politikere om polske liberale kvinner og som er ment å ydmyke disse kvinnene) og et kunstverk av Krzysztof Powierża (collage av bannere som ble brukt under kvinnenes streik mot den strenge abortloven og mot brudd på kvinners rettigheter). I protest mot Cricotecas sensur ønsket andre kunstnere å trekke sine verk tilbake, noe som etterhvert førte til at utstillingen ble avlyst av kurator. Da gjennomførte Czarne Szmaty en performance foran Cricoteka, hvor kollektivet arresterte Cricoteka-museet for sensuren. Cricoteca valgte å ikke kommentere hendelsen.
Selvsensur i Krakow
Hva skjedde, egentlig? Cricoteca er avhengig av offentlige midler og får støtte til sin administrasjon, drift og sine prosjekter fra fylkeskommunen. Fylkeskommunen styres av konservative partier, fordi de fleste politiske representantene i fylkestinget tilhører Lov og rettferdighet-partiet – et nasjonalkonservativt og høyrepopulistisk parti. Direktøren til Cricoteka ville organisere en politisk engasjert utstilling, men i løpet av forberedelsene ble hun redd for potensielle økonomiske konsekvenser. Czarne Szmaty skulle lage en performance med nasjonalflagg og Krzysztof Powierża skulle presentere sine collager med feministiske stemmer, rettet mot den konservative regjeringen. På grunn av redsel og potensielle restriksjoner måtte hele utstillingen avlyses. Det var ikke bare sensur, det var noe mye verre, nemlig selvsensur.
Selvsensur er farlig fordi den gjemmer en kilde av press. Selvsensur, bygget på redsel, er vanlig når handlinger går mot hovednarrasjonen og utgjør en trussel mot hovedfortellingen. Denne frykten er vanligvis forårsaket av økonomisk avhengighet eller fellesskapsavhengighet. Kunstnerne og institusjoner er redde for å miste økonomisk støtte eller tilhørighet til et felleskap eller miljø.
Kunst og økonomi
Vi gjentar at vi lever i et «pengesamfunn». Vi er avhengige av økonomiske regler. Når vi snakker om kunstens plass i samfunnet prøver vi å bevise at kunst har reell, økonomisk verdi. Under et seminar om kunstens samfunnsverdi forsøkte professor i kultursosiologi, Sigrid Røyseng, å overbevise alle skeptikere om at kunstnere skaper arbeidsplasser og er derfor like verdifulle for samfunnet som fiskere og bønder. Det er på samme tid viktig, og fullstendig uviktig. Vi bør ikke implementere økonomiske rammer og krav på kulturfeltet, fordi økonomi trenger ikke kultur, den trenger bare kulturprodukter.
Når vi utelukkende plasserer kunst i et økonomisk perspektiv, fanger vi kunstnere i en felle. Økonomi går på tvers av kunstneriske formål. Hvorfor? Fordi økonomi trenger stabil og stadig vekst, og kunsten skaper uro, usikkerhet og tvinger mennesker til å se nytt, til å tvile, til å nekte, til å spørre, til å vurdere. Under det samme seminaret sa teaterkritikken, Anki Gerhardsen: kunsten gjør at virkeligheten krakelerer. Kunsten kobler det rasjonelle og irrasjonelle sammen, vekker ressurser som ikke er i daglig bruk, referer til noe større og mystisk, fører til uavhengighet og til kritisk tenkning. Likevel er kultur avhengig av økonomiske, offentlige og institusjonelle regler, og nettopp denne avhengigheten fører veldig ofte til sensur og selvsensur.
Demokratiet i Norge og Polen
I Norge har vi et demokratisk system som jeg kaller det «dynamiske demokratiet». Staten er i bestandig kontakt med befolkningen gjennom ulike aktiviteter, undersøkelser og prosjekter. Staten reagerer på samfunnsbehov og prøver å tilpasse loven til disse behovene. Kanskje det høres idealistisk ut, men når vi sammenligner et norsk dynamisk demokrati med et polsk demokrati, som jeg kaller for det «strukturelle demokratiet», er forskjellene svart synlige.
I Polen har vi bare demokratiske strukturer, skjeletter som er stive og vanskelige å modifisere eller forandre. Vi har et demokrati bygget på gamle, eroderte fundamenter som den katolske kirken, samfunnshierarki, isolering og uselvstendighet. Staten overser viktige og aktuelle samfunnsbehov og skaper en populistisk hovednarrasjon, som skiller seg fra faktiske samfunnsproblemer.
Nasjonalismen som vokste i mørket
Konservative og udemokratiske tendenser, som vi observerer i Polen, har sin kilde blant annet i en stiv hovednarrasjon som var til stedet i Polen i mer enn 20 år etter kommunismens fall. Hovedfortellingen prøvde å overbevise polakker om at de var en del av et moderne og demokratisk Europa, og at Polen var den frodige økonomiske øya blant europeiske land, selv om de fleste polakker fortsatt var fattige, ikke kunne reise utlands og var redde for endring.
Polakkene, som var forvirret og redde, har blitt oversett i 20 år. Deres stemmer, ofte irrasjonelle og fulle av fordommer og mistanker, stemmer som ikke passet til hovednarrasjonen om det moderne Polen, ble dempet. Men de har vokst i skyggen, utenfor hovedfortellingen og ventet på at noen kommer til å frigjøre dem. Og det gjorde etter hvert. Lov og rettferdighet-partiet, som endret hovednarrasjonen og ga en stemme og verdi til alle som var usynlige. Populisme er mektig, fordi den engasjerer reelle samfunnsbehov, traumer eller frykt i en maktkamp og kan lett forandre redsel til nasjonalistiske verdier, blande aggresjon med mot og dekonstruere upassende verdier.
Sprekker i den norske fasaden
Hvordan ser situasjonen ut i Norge? Jeg vil forsøke å analysere demokratiske mekanismer ut ifra lokale forhold i min hjemby, Kristiansand. Hovednarrasjonen i Kristiansand er for det meste demokratisk og inkluderende. Samfunnsmessige, dynamiske prosjekter, som Cultivas arrangementer og utlysninger refererer til mangfold, toleranse, åpenhet og inkludering. Hovedfortellingen er annerledes enn hovednarrasjonen i Polen.
Men også her kan vi allerede observere noen populistiske eller nasjonalistiske sprekker. Er vi virkelig åpne for å ta imot disse stemmene, som ligger bak hovednarrasjonen? Skal offentlige organer støtte prosjekter, som har et høyt kunstnerisk nivå, men som utgjør en fare for hovednarrasjonen eller skal staten og samfunnet dempe stemmer, som ikke er enige med hovedfortellingen? Hvis vi antar at det finnes områder hvor ytringsfriheten må stanses på grunn av høyere nødvendigheter (unntak der ytringer er ulovlige), må vi innrømme at vi bruker sensur.
Taushet som selvsensur og ekskludering
Taushet er en form for selvsensur. Men tausheten kan også brukes som utvendig sensur. Den katolske kirken, som institusjon, har i hundrevis av år brukt følgende regel: «Det man ikke snakker om eksisterer ikke». Denne regelen fungerer ikke så bra nå, når de fleste har tilgang til internett, men det er fortsatt lett å overse problemer ved å ikke snakke om dem. Denne gamle regelen er fortsatt i bruk når det gjelder kunst: Hvis kunsten ikke finnes i media finnes den ikke i det hele tatt. Aviser, radioer, tv-programmer skaper en mur og alt som finnes bak den er usynlig for et bredere publikum. Men også tausheten har to sider.
Når vi demper og overser stemmer utenfor en hovednarrasjon, mister vi en evne til å utvikle samfunn på en rettferdig, ansvarlig og symmetrisk måte. Det å dempe stemmer kan føre til utvikling av to parallelle samfunnsvirkeligheter. På den ene siden får vi et samfunn bygget på ønsker og forventninger, definert gjennom en offentlig hovednarrasjon, på den andre siden får vi et reelt samfunn med faktiske problemer, behov og uroligheter. Det at noen ønsker seg et inkluderende samfunn betyr ikke, at dette samfunnet virkelig er inkluderende.
Kunsten som samfunnsdebattant
Kunstnere kan reagere raskt og presist når det oppstår en konflikt mellom hovednarrasjonen og upassende, farlige eller upopulære stemmer. Kunsten kan dynamisere demokratiske prosesser, vekker reaksjoner, bryte tausheten.
I demokratiet som i dialektikken trenger vi både tesen og antitesen for å oppnå syntesen. Vi må være forberedt på at syntesen igjen blir tesen og utfordres av antitesen igjen og så videre, i en evig prosess av dialektisk utvikling. Realiteten betraktes som en åpen prosess for endringer og motsetninger. Det er særlig viktig i en offentlig debatt. Tesen og antitesen er likeverdige når vi ser på dem fra det dialektiske perspektivet.
Nazi-flagg
De siste månedene har vi debattert det nazistiske flagget som ble hengt foran Arkivet i Kristiansand. Ut fra et performativt synspunkt var denne hendelsen veldig viktig. Først og fremst har den vekket tabuer og grunnleggende verdier i samfunn. For Jerzy Grotowski, en anerkjent polsk teaterregissør, skulle kunstverk eller forestillingen minne oss om våre helligdommer gjennom å bryte samfunnstabuer. Takket være kunsten kunne samfunnet forsvare helligdommene som ble brutt. Dette paradokset gjelder alle performative handlinger som bryter tabuer. Arkivet svarte på hendelsen på en performativ måte, gjennom en film.
Fra et performativt perspektiv ble stemmer utenfor hovednarrasjonen synliggjorte gjennom en nazi-performance, ble helligheter i samfunnet vekket, deretter ble hendelsen revurdert gjennom et rettsak, gjennom minner og kunstnerisk svar. Og etter hvert fikk stemmene utenfor hovednarrasjonen en sosiologisk og historisk kontekst i nåtid. Nazi-hendelser i Kristiansand kan ikke ignoreres, dempes eller oversees. Disse hendelsene må bearbeides også på en kunstnerisk, filosofisk og etisk måte. Vi kan ikke la dem vokse i skyggen av hovednarrasjonen. Kunstnere kan reagere og sette hendelser i en bredere kontekst, vekke spørsmål, avsløre kilder. De kan også understreke eller vise upopulære tendenser og meninger utenfor hovednarrasjonen. Men da må de ofte regne med ekskludering fra felleskapet.
Kunsten vi ikke tåler
Hvorfor kan vi ikke tåle kunstuttrykk, som er uenige med våre egne refleksjoner eller tro? I demokratiske samfunn kan et mangfold av kunstneriske uttrykk og meninger føre til debatt, balanse og samfunnsutvikling, men ofte fører det bare til konflikt og personangrep.
En annen aktuell og interessant utstilling med politisk kunstverk pågår for tiden i et anerkjent kunstgalleri i Warszawa. Utstillingen «Politisk kunst» er kuratert av Jon Eirik Lundberg og Piotr Bernatowicz. Kuratorene har invitert kunstnere fra flere land. I galleriet vises blant annet verk av israelere og palestinere sammen. Blant alle disse kunstverkene kan publikum oppleve et verk av Uwe Max Jensen. Performance av den danske kunstneren blir ofte omtalt som rasistiske og kolonialistiske.
Tror vi virkelig ikke at det finnes rasister rundt kunstnere? Eller tør vi rett og slett ikke å berøre tematikken? Må vi alle rope den samme sannheten? Eller er det kanskje på tide å minne hverandre om at kunstarenaen utgjør et rom for samfunnsmessige eksperimenter, hvor vi kan utprøve og utfordre tabuer, sannheter og status quo?
Norsk selvsensur
Det som bekymrer meg med denne situasjonen er ikke kuratorenes valg, men selve konteksten – selvsensuren som førte til at Cricoteca fjernet to kunstverk fra en tilsvarende politisk utstilling i Krakow. Hovednarrasjonen i Polen viser at man kan stille ut «rasistisk» kunst mens «feministisk» og «system kritiskkunst» sensureres. Hovednarrasjon i Norge viser det motsatte. Her kan man stille ut «feministisk» kunst men nekter å vise «rasistiske» verk. Kanskje det er på tiden å revurdere demokratiske verdier i vestlig kultur? Fordi det å fjerne upassende kunst fra det offentlige rom indikerer totalitarisme.
Kunst betyr kunnskap. Kunnskap kan være ubehagelig, sjokkerende eller smertefull. Skal vi unngå kunnskap for å føle oss trygge og rolige? Da trenger vi ikke kunsten i det hele tatt.
Ansvar og kritikk
I demokratiske samfunn har vi også forskjellige kontrollmekanismer, som hjelper oss å beholde balansen. Når det gjelder kunstuttrykk har vi ulike nivåer for kontroll. Først og fremst er det kunstnerisk ansvar i form av bevissthet og selvkontroll. Selvkontroll i motsetning til selvsensur betyr ansvar for egne valg, verdisystemer og egne handlinger. Selvkontroll har sin kilde i individuelle innstillinger og selvforståelse, selvsensur tar utgangspunkt i ytre omgivelser og frykt.
Det andre nivået handler om en grense satt ved kriminelle handlinger, og denne grensen er avhengig av regler i et konkret land eller samfunn. I demokratiske land er vanligvis disse reglene er klare og forutsigbare. Det tredje og kanskje det viktigste nivået består av profesjonell og uavhengig kunstkritikk. Vi må nemlig skille mellom personkritikk utenfra og kreve at kunstkritikere både innehar fagkunnskap og en nøytral innstilling. Og her ligger det både en stor utfordring og en enorm mulighet for kunstfeltet, samt et bredt tema for ytterligere fagdebatt.
Kunstnerisk ytringsfrihet
Distanse, nysgjerrighet, respekt, mot, åpenhet, mangfold – ulike verdier og varierte kunstneriske perspektiver skaper uro og begeistring, fører til forståelse eller usikkerhet, lar menneskeheten utvikle seg, snu eller tvile. Et kunstnerisk uttrykk kan provosere eller bli provosert.
Men selve provokasjonen bør ha en åpen, demokratisk og kollektiv struktur. Uten hierarki, triumf, makt eller seier. Som i dialektikk – argumenter fra begge sider bør føre til en konklusjon, men selve konklusjonen bør betraktes som neste steg i en argumentasjon. Vi bør lytte til hverandre. Det kan nemlig hende at kunsten faktisk fører til en eksistensiell illuminasjon, men vanligvis er den kun et åpent spørsmål, som inspirerer menneskeheten til å lete etter svar.
