fbpx
Sosialt kjønn har overtatt det biologiske domenet

Forbud mot konverteringsterapi kan slå feil ut

Kultur- og likestillingsminister Abid Raja (V) er ansvarlig statsråd for forbudet mot konverteringsterapi. (Foto: Hanna Johre/NTB.)
Kultur- og likestillingsminister Abid Raja (V) er ansvarlig statsråd for forbudet mot konverteringsterapi. (Foto: Hanna Johre/NTB.)
Regjeringen vil forby konverteringsterapi mot mindreårige. Det kan gjøre det vanskeligere å hjelpe barn til å bli komfortable med kroppene sine, skriver Genid Norge.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser i teksten er av skribentens subjektive oppfatning av saken.
Saken er Genid (Gender Identity Challenge) Norge beskriver seg selv som følger: «Genid Norge er et politisk og religiøst uavhengig nettverk for pårørende til barn med kjønnsdysfori. I tillegg til pårørende, er også profesjonsutøvere og forskere med kompetanse innenfor fagfeltet tilknyttet nettverket. Vår felles erfaring er at vi opplever en ny trend der barn og unge, som tidligere var i harmoni med sitt biologiske kjønn, plutselig ikke lenger identifiserer seg med sitt fødselskjønn. Vi opplever at det rådende synet på kjønn (sosialt kjønn) skaper stor forvirring knyttet til egen identitet og kropp.»

Den norske regjeringen ønsker å forby konverteringsterapi overfor mindreårige. Det innebærer at det vil bli straffbart med behandlingslignende handlinger som har til formål å endre eller undertrykke barns opplevelse av sin egen kjønnsidentitet.

Vi i pårørendeorganisasjonen Genid Norge frykter at forbudet vil gjøre det vanskeligere for oss foreldre å veilede og hjelpe barna våre til å bli komfortable med kroppene de er skapt med. Vi frykter også at forbudet vil medføre at terapeuter ikke tør å utfordre barna sin kroppsdysmorfi, og at hormoner og kirurgi blir den eneste veien ut av lidelsen. På bakgrunn av dette mener vi at begrepet «kjønnsidentitet» må fjernes fra lovforslaget, eventuelt at det gjøres en tilstrekkelig utredning av kjønnsidentitetstematikken før et endelig lovforslag innføres.

Forbud mot konverteringsterapi

Det foreligger i dag et forslag om et forbud mot enhver som utfører en behandlingslignende handling som har som formål å få en annen til å endre eller fornekte (ev. undertrykke) sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.

I Genid reagerer vi sterkt på at «seksuell orientering» og «kjønnsidentitet» blir behandlet som det samme fenomenet i lovforslaget. Kjønnsidentitet er noe fundamentalt annet enn seksuell orientering, da dette baserer seg på subjektive ideer/følelser som kan være flyktige, og som derav kan endre seg over tid. Seksuell orientering derimot, handler om iboende seksuelle preferanser som vanskelig lar seg endre ved ytre påvirkning eller stimuli.

Annonse

Forbudet skal være absolutt overfor barn under 16 år, men i høringsnotatet foreligger det ikke noe kunnskap om denne aldersgruppen. Det er vist til en mindre kartlegging fra Bufdir, men denne er ikke rettet mot barn. Heller ikke den vitenskapelige kunnskapen som det er referert til i notatet omfatter denne populasjonen. Å utforme et lovforbud basert på noe som ikke er tilstrekkelig utredet, er etter vårt syn ikke bare kritikkverdig, men også faglig uforsvarlig.

Eksplosiv økning

En eksplosiv økning av barn og unge som ønsker å skifte kjønn – hva er årsaken?

Når det gjelder kjønnsidentitetstematikken, så står vi overfor et helt nytt fenomen der vi i løpet av få har fått en eksplosjonsartet økning av barn og unge (da særlig blant jenter i tenårene) som ikke føler seg komfortable i sitt biologiske kjønn. Det finnes per dags dato ingen vitenskapelig kunnskap som kan gi forklaring på dette fenomenet. Transaktivister hevder imidlertid at årsaken til økningen er at vi har blitt et mer åpent og inkluderende samfunn, og at transpersoner endelig tør å komme ut av skapet. Denne forklaringen er imidlertid ikke holdbar, for da ville vi sett en økning i alle aldersgrupper, ikke bare blant unge slik trenden viser i dag.

En annen forklaring er at fenomenet kan relateres til at samfunnet vårt har forlatt en vitenskapelig, objektiv virkelighetsforståelse til fordel for en anti-vitenskapelig, subjektiv virkelighetsforståelse. Denne forklaringen har betydning for hvordan vi forstår konverteringsterapi-begrepet, og vi ønsker derfor å utdype denne forklaringsmodellen slik at myndighetene får en bedre og dypere forståelse av Genid sin kritikk mot både kjønnsidentitetsideologien og forbudet mot konverteringsterapi.

Kjønnsbegrepene har et biologisk opphav

Tradisjonelt har det vært en oppfatning om at språklige begreper skal defineres på bakgrunn av universelle essenser, og at språket skal være en inngangsport til å beskrive fellesmenneskelige fenomener og den virkeligheten vi alle er en del av. Når det gjelder begrepene «mann» og «kvinne», så er disse begrepene forstått med utgangspunkt i universelle essenser hentet fra den biologiske vitenskapsgrenen. Mennesker som lager store kjønnsceller (eggceller) har fått betegnelsen hunkjønn og refererer til begrepet «kvinne». Mennesker som lager små kjønnsceller (sædceller) har fått betegnelsen hankjønn og refererer til begrepet «mann». Hunnene skiller seg fra hannene ved at de har to xx-kromosomer, til forskjell fra hannenes xy.

Også de som er født med uklare kjønnstrekk (intersex) er opprinnelig enten hankjønn eller hunkjønn (i Norge fødes det 10-12 barn hvert år). Mennesker som er født med slike tilstander er ikke forplantningsdyktig, og interkjønn kan derfor heller ikke nedarves. Tilstanden kan derfor ikke være et uttrykk for at det finnes mer enn to biologiske kjønn eller at det finnes et kontinuum eller spekter av kjønn.

Sosialt kjønn har overtatt det biologiske domenet

Sosialt kjønn er en moderne måte å klassifisere kjønn på, og springer ut fra et eksistensialistisk perspektiv der enkeltindividers subjektive selvforståelse blir standarden som kjønn skal beskrives ut fra. Kjønn blir med andre ord definert ut fra hva du føler – eller identifiserer deg som (derav kommer begrepet kjønnsidentitet). Dette synet kan betegnes som anti-tesen til vitenskap fordi selve ideen bygger på en selvmotsigelse/kontradiksjon (vitenskap har sannhet som mål, og er ikke forenlig med utsagn som bygger på falske premisser).

Kort fortalt handler det om at sosialt kjønn har beveget seg over i det biologiske domenet og låner begreper (mann/kvinne) som allerede er i bruk og som refererer til en materiell virkelighet (dvs. universelle essenser). Et eksempel: er du en biologisk mann, men føler deg som en kvinne, da er du en kvinne. Sannheten ligger i individets selvoppfatning, til tross for at selve ideen kontradikterer den objektive virkeligheten.

De som forfekter dette synet, vil antakelig hevde at sannheten kan være selvmotsigende, og at logikk er noe som er oppkonstruert av mennesker for å lage orden ut av det som egentlig er en kaotisk verden. Det de egentlig sier da, er at kontradiksjonsprinsippet, «A cannot be both B and non-B at the same time and in the same sense/relationship», bygger på et falsk premiss, og er ikke gyldig.

Det er et svært radikalt syn, som ved nærmere undersøkelse faktisk kontradikterer seg selv (!) Det vil si; ved å avvise kontradiksjonsprinsippet, så sier en samtidig at noe må være sant (her: prinsippet er ikke sant) på samme tid og i det samme forholdet.

Med andre ord blir argumentet «kontradiksjonsprinsippet er ikke gyldig», falsifisert av ideens egne antakelser – noe som viser at prinsippet må være gyldig. Som igjen betyr at et begrep ikke kan romme ulike definisjoner som kontradikterer hverandre.

Sammenblanding av begreper skaper kaos og uorden

Skal sosialt kjønn i det hele tatt gi noe mening, kan en derfor ikke låne begreper som allerede er i bruk og som refererer til en objektiv virkelighet. Kjønn og kjønnsidentitet må derfor holdes atskilt, fordi de refererer til ulike «ting».

Problemet er bare at samfunnet vårt ikke skiller mellom disse begrepene. Tvert imot ser vi en total sammenblanding av begrepene, der kjønnsidentitet i all hovedsak har overtatt det biologiske domenet og omtales i form av kategorien «kjønn».

Barn møter dette synet i skoler og lærebøker, hvor de blir fortalt at det er opp til dem selv å definere hvilket kjønn de er. Dette synet har også fått stadig mer innpass innenfor helsesektoren, hvor behandlere og terapeuter i dag i stor grad jobber for å bekrefte barn og unge sin kjønnsopplevelse, uavhengig av hvilket biologisk kjønn de er.

Når en ikke lenger har felles referansepunkter til begrepene vi bruker, vil dette være grobunn for stor forvirring i samfunnet vårt. Noe som er oppskriften på et samfunn i kaos og uorden.

Dehumaniserende menneskesyn

I Genid har vi fått erfare at denne sammenblandingen av begreper ikke bare skaper språklig forvirring hos barn og unge, men der dette synet også bygger opp under et svært dehumaniserende menneskesyn.

For, i ideen om sosialt kjønn eller kjønnsidentitet ligger det nemlig en antakelse om at mennesket kan deles inn i to deler, kropp og sjel, der sjelen (subjektive ideer) har definisjonsmakt over det kroppslige. Dette er ikke et nytt syn, det kan faktisk spores helt tilbake til Platon og den greske antikkens gnostisisme. Her blir det kroppslige sett på som noe «skittent» og «urent» mens det sjelelige forbindes med det «guddommelige» og «rene».

Når et menneske opplever at det subjektive jeg-et ikke sammenfaller med det kroppslige, vil løsningen være å endre eller korrigere den fysiske kroppen. Slik vi har organisert oss i den vestlige verden betyr det at disse menneskene vil kunne få «helsehjelp» i form av pubertetsblokkere, cross-sex hormoner og kirurgi slik at kroppen bedre sammenfaller med det subjektive «jeg-et» (såkalt kjønnsbekreftende behandling).

I dag blir den «kjønnsbekreftende behandlingsmodellen» ansett som en faglig forsvarlig behandlingsmetodikk, og blir implementert uavhengig av alder og mental modning (dvs. bekrefte selvets opplevelse av sitt eget kjønn, uavhengig av biologi). Dette til tross for at vi mangler forskningsbasert kunnskap om hva som kan karakteriseres som faglig forsvarlig behandling til den nye populasjonen som vi i dag står ovenfor. Dette er for oss en stor gåte, spesielt med tanke på at vi ikke ville tillatt å gi en behandling uten vitenskapelig evidens overfor andre sykdommer eller lidelser.

Kritikk av «kjønnsbekreftende behandlingsmodell»

I mange land foregår det nå en intens debatt om forsvarligheten av medisinsk-kirurgisk behandling av barn og unge (under 18 år) med kjønnsdysfori. Stadig flere forskere, leger, psykoterapeuter og foreldre stiller spørsmål ved bekreftelsesmodellen. Dette på bakgrunn av at nyere forskning viser at de fleste barn/unge med kjønnsdysfori (84-90 %) vokser av seg dysforien forutsatt at de får gjennomleve normal pubertet (dvs. uten å bli satt på pubertetsblokkere).

For majoriteten av barn/unge som lider av kjønnsdysfori vil derfor det beste være å ikke gjennomgå behandling med pubertetsblokkere, hormoner og kirurgi. De vil vokse ut av opplevelsen av å være «i feil kropp» og vil ende opp med å finne seg til rette i sitt fødselskjønn; som hankjønn eller som hunkjønn.

Denne kunnskapen har blant annet ført til at stadig flere land og stater (i USA) har vedtatt nye lover og retningslinjer som opererer med en mer varsom og utforskende behandlingstilnærming av kjønnsdysfori (såkalt «watchful waiting»).

Terapeuter vil imidlertid ikke være i stand til å identifisere hvilke av barna som vil naturlig vokse av seg kjønnsdysforien. I retningslinjene til The Endocrine Socitety står det t.d at med bakgrunn i den kunnskapen som vi har i dag, så klarer ikke legene «to predict the psychosexual outcome for any specific child». Dette tilsier derfor at det eneste fornuftige og fagetiske forsvarlig, vil være å utsette bestemmelser omkring såkalt «kjønnsskifte» til barnet har nådd en moden alder. Dette inkluderer også sosial transisjon, som er assosiert med medisinsk transisjon.

Hjelpe barn til å bli glad i sitt biologiske kjønn – er dette konverteringsterapi?

Alt dette tilsier at vi bør ha en varsom og forsiktig tilnærming i møte med barn og unge med kjønnsdysfori, og at den viktigste oppgaven til foreldre og behandlere må være å hjelpe og trygge barna til å bli glad i og akseptere kroppen som de er skapt med. I dette ligger det da at en kan utfordre narrativet eller oppfatningen som barn (med kjønnsdysfori) har av seg selv, gjennom en forsiktig utforskningsprosess.

Problemet er bare at en slik utforskende tilnærming vil trå farlig nærme konverteringsterapi-begrepet slik det er beskrevet i høringsnotatet om regulering av konverteringsterapi. Jf. at konverteringsterapi blir foreslått definert som «behandlingslignende handlinger som har som formål å få en annen til å endre eller fornekte (ev. undertrykke) sin kjønnsidentitet». Med andre ord vil et slikt forbud medføre at foreldre og behandlere indirekte blir tvunget til å bekrefte barns kjønnsidentitet, og hvor det heller ikke gis rom for å utfordre ideene som barn har knyttet til opplevd kjønnsidentitet. Dette er særdeles bekymringsverdig.

Et slikt lovforbud vil innebære en alvorlig inngripen og styring av helsepersonell sine fagetiske vurderinger og praksis, slik at «watchful waiting» ikke lenger kan praktiseres overfor prepubertale barn med kjønnsdysfori.

Politiske fallgruver

Våre politikere bør være klar over at notatet bak lovforslaget ikke gjør rede for hva «behandlingslignende handlinger» og «anerkjent behandling» viser til. Dersom anerkjent behandling bygger på den «bekreftende behandlingsmodellen», så kan lovforslaget resultere i at den eneste lovlige tilnærmingen overfor enhver person som uttrykker å oppleve seg i motsett kjønn, uansett alder og uansett psykisk tilleggsproblematikk, vil bli kjønnsbekreftende behandling med hormoner og kirurgi.

Det paradoksale i denne situasjonen vil da være at den kjønnsbekreftende behandlingsmodellen, er den som faktisk kvalifiserer for uttrykket «konverteringsterapi»!

For det fins ikke noe mer radikalt enn å forsøke å konvertere barnet sitt biologiske kjønn gjennom medisinsk behandling med pubertetsblokkere, kjønnskontrære hormoner og kirurgi.

At mange av disse barna – dersom de unngår å bli sett på pubertetsblokkere – senere ender opp med å definere seg som lesbiske, homofile og bifile, er også et annet stort paradoks. For her snakker vi da faktisk om en behandling som, med rette, kan karakteriserast som «homoterapi»; og som dette lovforslaget er ment å skulle forby.

Dersom det norske lovforslaget går igjennom, så går vi motsatt vei sammenlignet med våre naboland. Vi risikerer faktisk å få et lovverk som forbyr foreldre, leger og psykoterapeuter å hjelpe barn og unge til å unngå medisinsk behandling med irreversible fysiske og psykiske konsekvenser.

Ut fra det vi har påpekt i dette høringssvaret, ber vi myndighetene om å fjerne begrepet «kjønnsidentitet» fra lovforslaget, slik at loven kun vil omhandle «seksuell orientering». Eventuelt at det gjøres en tilstrekkelig utredning av kjønnsidentitetstematikken før et endelig lovforslag innføres.

Marit Johanne Bruset er spesialist i klinisk psykologi og leder Genid Norge. Marianne Brattgjerd er ph.d. i profesjonspraksis og er styremedlem Genid Norge. Marit Rønstad er pedagog, styremedlem Genid Norge.