Med rik kunnskap om kunst og filosofi satte Stian Grøgaard en standard for innsikt, etterrettelighet og kvalitet for en hel generasjon kunstnere og kunst- og filosofiinteresserte. Han lærte oss også hvordan man raust – med vennlighet og humor – kan dele tanker og engasjere folk med denne kunnskapen.
Bidro med innsikt til offentligheten
Som medredaktør for tidsskriftet UKS-Forum for samtidskunst (1986-1993) la han grunnlaget for en dyptpløyende diskusjon om forholdet mellom kunst og filosofi med essayer og oversettelser. Det ble en serie briljante og originale temanumre om blant annet blikk, varighet (Walter Benjamin), bolig, konseptkunst og Duchamp.
Som redaksjonsmedlem i filosofitidsskriftet Agora (1995-2003) kom temanumre om Munch, Inter-Art, metaforer, Deleuze, Spinoza og ikke minst, et temanummer om blues (i 2013).
Grøgaard var en habil pianist og gitarist, og hadde et stort hjerte for klassiske westernfilmer, som han også gjorde til et ambisiøst sjangerstudium. Han bidro i kunstkataloger og introduserte en rekke tenkere og kunstdebatter i bøkene «Kunstnere om kunst: fra Henri Matisse til Barbara Kruger» (1993), «Det vage objektet: 12 samtaler om kunst» (2001) og «Øye for tid: om video, kunst og virkelighet» (2004).
I offentlig debatt var han en uredd fritenker. Han var kritisk til new public management og den slags usynlig maktutøvelse.
I essayet «Om kvalitet i reformbyråkratiet» (2016) utvikles en slående kritikk:
«Dagens norske, politiske administrasjon behandler alt arbeid som ufaglært arbeid. Det eneste unntaket er administrasjonen av andres arbeid, for den er nå blitt et eget fag som heter «ledelse». Samtlige utdanningsreformer og omorganiseringer av kulturinstitusjoner de siste 20 år har underkjent grunnleggende trekk ved faglært arbeid. […] Det er dype politiske årsaker til denne situasjonen. Kanskje må vi begynne med den norske klassealliansen mellom storkapital og ufaglært arbeid, stadig bedre ivaretatt av en svulmende administrasjon».
Formet kunstakademiet
Han var også svært kritisk til Statens kunstakademis fusjon med Kunsthøgskolen i Oslo:
«I min tid som lærer har jeg vært heldig å få oppleve hva et kunstakademi kan være», skrev han i «SKA i hundre: En nekrolog» (2009).
Han var med på å forme Statens kunstakademi i dets vitale periode på 1980- og 90-tallet. Han hadde utdannet seg som maler der (1983-1987), og initierte akademiets første teoriseminar allerede som student i 1986.
Grøgaard var aktiv som maler frem til sin mastergrad om Kants estetikk (1995), som ble etterfulgt av en doktorgrad utgitt på Akademika forlag under tittelen «Edvard Munch: Et utsatt liv» (2013).
Fra 1993 var han teorilærer og senere professor ved Kunstakademiet og Kunsthøgskolen i Oslo, helt frem til sin bortgang.
Mange har fremhevet erfaringen som både maler og filosof som et særtrekk ved hans medrivende forelesninger og inspirerende veiledningskunst. Helt til det siste arbeidet han med det som interesserte ham mest, og før han gikk bort leverte han sin andre doktorgradsavhandling, en religionsfilosofisk studie av F.W.J. Schelling. Han ferdigstilte også en kommende essaysamling.
Grøgaard var tett knyttet til sin nære familie, som han også delte fagbakgrunn og interesser med. Han var gift med billedkunstneren Mari Slaattelid og etterlater seg to døtre, Åsne og Anna.
Minneordet ble først publisert i Kunstavisen.
