Kulturstreiken

Staten bør strekke seg langt

Teaterforestillinger og konserter avlyses ettersom stadig flere kulturarbeidere tas ut i streik. Nå må arbeidsgiverne komme de ansatte i møte. (Foto: LO Stat).
Teaterforestillinger og konserter avlyses ettersom stadig flere kulturarbeidere tas ut i streik. Nå må arbeidsgiverne komme de ansatte i møte. (Foto: LO Stat).
De ansatte har vist seg villige til å finne en moderne løsning. Nå er det arbeidsgivernes tur.
Sjanger Dette er en lederartikkel. Den gir uttrykk for lederredaksjonens syn på saken og står for avisens regning.
Saken er Historisk kulturstreik.

Etter snart åtte uker er det tilsynelatende ingen tegn på enighet i kulturstreiken. Den siste meklingen har ikke ført frem, selv ikke etter tvungen mekling, overtidspress og pizza til møtebordet.

Det bør arbeidsgiveren ta ansvar for. Arbeidsgiverne er i denne sammenheng er store, offentlige kulturinstitusjoner. De leverer kultur i verdensklasse, takket være noen av landets aller beste kunstnere og norske skattebetalere.

Flere av disse institusjonene gikk med millionoverskudd under pandemien, med permitteringer, statsstøtte og kompensasjonsordninger. Kunstnerne har ikke kommet like godt ut. Ansatte har blitt permittert, mens frilansere har blitt stående uten engasjement.

Paternalisme

Kunstnere og kulturarbeidere i alle sjangre er en liten og utsatt gruppe i det ellers trygge norske arbeidslivet. Her har staten mulighet til å gå foran med et godt eksempel, i en bransje preget av usikkerhet underbetaling, tross høyt utdanningsnivå, sterk konkurranse og beinhard øving. Arbeidsgiveren bør strekke seg langt for å komme de ansatte i møte.

Annonse

Det mest nedlatende er arbeidsgivernes insistering på at arbeidstakerne tar feil. Direktørene ved Operaen, Nationaltheateret og Kilden har sendt ut nesten like e-poster til sine ansatte, der de forklarer sitt synspunkt.

«Den korte versjonen er at jeg med mitt beste skjønn mener at den pensjonsordningen vi har i dag, også er den beste for dagens og fremtidens ansatte i Operaen, inkludert alle frilansere som veksler mellom ulike arbeidsgivere», skrev operadirektør Geir Bergkastet til sine ansatte.

At sjefen vet sine ansattes behov bedre enn dem selv lukter av 1800-tallets paternalisme. At de i tillegg bruker sine daglige kommunikasjonskanaler til å undergrave arbeidstakernes egne synspunkter er dårlig kutyme i den norske forhandlingsmodellen. Det risikerer å skade tilliten til de ansatte på sikt.

Måten arbeidsgiverne insisterer på at arbeidstakerne ikke vet hva som er best for dem selv minner om 1800-tallets paternalisme. I 1889 var Fyrstikkpikene de første som streiket i Norge. (Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek).

Nå er det arbeidsgivers tur

De ansatte har lenge vært på vikende grunn. Gjennomsnittsalderen fortsetter å øke, samtidig som pensjonsalderen har stått på stedet hvil. Det betyr at vi må gjøre noe med pensjonsordningene, men ikke at arbeidsgiver burde få blankofullmakt. Som alt annet i norsk arbeidsliv bør det forhandles frem gjennom trepartssamarbeidet, uten at sjefen legger direkte press på de ansatte.

Det er hard konkurranse om de få arbeidsplassene i kultursektoren. Det betyr at de ansatte, ikke minst de som jobber frilans eller på midlertidige kontrakter, er spesielt sårbare for press. Lederne bør ikke misbruke sin posisjon til å sabotere forhandlingsprosessen.

I en arbeidskonflikt representerer arbeidsgiver sine egne interesser. Det bør lederne være ærlige på, i stedet for å forsøke å skjule seg bak påstått nestekjærlighet.

Dagens løsning er en midlertidig modell innført i 2016. Den gang gikk arbeidstakerne med på en midlertidig pensjonsordning, for redde institusjonenes økonomi. De ansatte har vist seg villige til å finne en moderne løsning. Nå er det på tide at arbeidsgiver kommer dem i møte.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar