«Tiden er inne for å gjøre kunstinstitusjonene mer tilgjengelige for folk», skriver kulturbyråd i Oslo, Omar Samy Gamal, i et debattinnlegg i VG i går. Det kunne jeg ikke vært mer enig i: At kunsten, og da særlig samtidskunsten, har et formidlingsproblem tror jeg få vil bestride. Mange er rett og slett uinteressert i kunst. Det bør både små og store kunstinstitusjoner strebe etter å gjøre noe med.
Gamal trekker fram det nye Munchmuseet som et eksempel på en ny og mer tilgjengelig kunstinstitusjon, og går så langt som å hevde at bygget «er en demokratisk knyttneve rettet mot kunsteliten». Men hvem denne eliten er presiserer han ikke, utover at det virker å være alle som ikke er enig med kulturbyråden i at det nye museet er et vellykket bygg. Med andre ord er denne eliten så og si alle fra det norske kunstfeltet som har uttalt seg om saken, foruten om Munchmuseets direktør Stein Olav Henrichsen.
I forlengelse av dette er det umulig å ikke lure på hva i alle dager som definerer en elite i følge kulturbyråden? Burde ikke museet som utvilsomt mottar mest midler fra kommuen og har noen av de best lønnede i kunstfeltet regnes som eliten?
Handler ikke om vilje, men ressurser
«Bedrevitere blant kunstkritikere, kulturredaktører, kommentatorer og til og med noen institusjonsdirektører mener kunst fortsatt bør være for de innvidde», skriver kulturbyråden. Sannelig lurer jeg på hvem han refererer til? Gjennom mine fem år i Oslos kunstliv kan jeg aldri huske å ha møtt en eneste redaktør, kritiker, kommentator eller institusjonsdirektør som mener det. Ei heller kan jeg huske å noensinne ha blitt invitert noen VIP-åpning på noen kunstinstitusjon i Norge.
Hvor henter Gamal denne informasjonen? Hvem har han snakket med?
Her virker det heller som kulturbyråden har tatt seg vann over hode og rett og slett ikke forstår feltet han snakker om, og fra kommunalt hold også skal representere.
At kunstfeltet sliter med å nå ut har Gamal rett i, men det stopper også der. Grunnen til at institusjonene ikke når ut handler ikke om vilje, men heller ressurser til å faktisk realisere det.
Oslo kommune bruker årlig ca 300 millioner på Munchmuseet. Til sammenligning deler 18 små og mellomstore kunstinstitusjoner 10,3 millioner i driftstilskudd fra kommunen. Det finnes mer enn nok av kompetente og dyktige folk på disse institusjonene som dersom ressursene tillot det, ville være i stand til å nå langt flere besøkende. I en medievirkelighet som vår handler nemlig det å nå ut om mer enn programmering, det handler om markedsføring, PR, pressekontakter og formidling. De små og mellomstore institusjonene kan på ingen måte gjøre det i samme grad som Munchmuseet med de midlene de har til rådighet i dag.
Lav lønn, mye jobb
Om man ser bort i fra de største institusjonene, altså Munchmuseet, Nasjonalmuseet, Astrup Fearnley og Henie Onstad kunstsenter, er det ytterst lite lukrativt å jobbe med kunst. Man blir verken kunstner, kunstkritiker eller kunsthistoriker for å bli rik, snarere tvert i mot drives de fleste av idealisme. En gjennomsnittlig kunstner tjener langt under gjennomsnittet, det samme gjelder ansatte på små- og mellomstore kunstinstitusjoner og kunstkritikere.
For de aller fleste i feltet, denne såkalte eliten som kulturbyråden referer til, er det å jobbe med kunst sammenfallende med lav lønn og mye jobb. For det er ikke sånn at kunstnere og de mindre kunstinstitusjonene ligger på latsiden. Snarere tvert imot strekker de seg og konkurrerer om å få en liten økning i bevilgningen fra det offentlige.
Hvorfor henter de ikke inn midler fra det private tenker du kanskje nå? Tro det eller ei så er ikke store oljeselskap og elbilprodusenter veldig interesserte i å sponse den smale kunsten. La oss ikke glemme at sponsingen ikke handler om en lidenskapelig kunstinteresse hos oljeselskapene og bilprodusentene, men om PR. Og kjendiser, som Munch, er god PR.
Invester i kunstfeltet
Det er flott Gamal etter han gikk inn i rollen som kulturbyråd har fått vekket sin interesse for kunst, som han skriver: «var [det] ikke før jeg ble kulturbyråd at jeg for første gang så bildene på ekte på Munchmuseet jeg var blitt sjef for».
At Munchmuseet har spilt en avgjørende rolle i hans personlige utvikling er lett å forstå, og heller ikke rart i lys av at Munchmuseet, som jeg tidligere har bemerket, sitter på noen av landets beste kuratorer og formidlere.
Men om kulturbyråden faktisk mener at han vil at flere skal bli interessert i kunst, er ikke veien fremover å sparke nedover på de minste aktørene i feltet, nemlig kunstnerne, det frie feltet og kritikerkorpset.
Hvis Oslo kommune for alvor vil bli en kunstby, så må de også åpne lommeboka og investere på tvers av hierarkiet som eksisterer på kunstfeltet i dag. De må ta fra de store, og gi til de små. Det burde en kulturbyråd fra SV for så vidt kunne stå i spissen for.
Mange politikere fra Høyre til SV liker å snakke om kultur som «den nye oljen», men de følger ikke opp denne påstanden med de midlene som trengs for å gjøre norsk kunst og kultur til en reell eksportnæring. Da det norske oljeeventyret så dagens lys på slutten av 1960-tallet, investerte det offentlige i å utvikle denne næringen.
Om vi vil utvikle kunstnæringen på samme måte, må politikerne slutte å kreve at kunstfeltet skal trylle frem høye besøkstall og suksesshistorier med små resurser, og heller spre risiko og investere bredt.
