fbpx
Kritikkverdig kompetansesvikt

Byråden burde investere i kunstfeltet, heller enn å sparke på de minste aktørene

Omar Samy Gamal er byråd for kultur, idrett og frivillighet i Oslo. Her fra presentasjonen av byrådet i 2019. (Foto: Heiko Junge/NTB scanpix.)
Omar Samy Gamal er byråd for kultur, idrett og frivillighet i Oslo. Her fra presentasjonen av byrådet i 2019. (Foto: Heiko Junge/NTB scanpix.)
Det virker som Omar Samy Gamal har tatt seg vann over hodet og ikke kjenner feltet han snakker om, skriver Subjekts kunstredaktør.
Sjanger Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens subjektive oppfatning av saken.
Saken er SV-byråd Gamal kaller Munchmuseet antielitistisk. Subjekts kunstredaktør lurer på hvem som egentlig er elitene på feltet.

«Tiden er inne for å gjøre kunstinstitusjonene mer tilgjengelige for folk», skriver kulturbyråd i Oslo, Omar Samy Gamal, i et debattinnlegg i VG i går. Det kunne jeg ikke vært mer enig i: At kunsten, og da særlig samtidskunsten, har et formidlingsproblem tror jeg få vil bestride. Mange er rett og slett uinteressert i kunst. Det bør både små og store kunstinstitusjoner strebe etter å gjøre noe med.

Gamal trekker fram det nye Munchmuseet som et eksempel på en ny og mer tilgjengelig kunstinstitusjon, og går så langt som å hevde at bygget «er en demokratisk knyttneve rettet mot kunsteliten». Men hvem denne eliten er presiserer han ikke, utover at det virker å være alle som ikke er enig med kulturbyråden i at det nye museet er et vellykket bygg. Med andre ord er denne eliten så og si alle fra det norske kunstfeltet som har uttalt seg om saken, foruten om Munchmuseets direktør Stein Olav Henrichsen.

I forlengelse av dette er det umulig å ikke lure på hva i alle dager som definerer en elite i følge kulturbyråden? Burde ikke museet som utvilsomt mottar mest midler fra kommuen og har noen av de best lønnede i kunstfeltet regnes som eliten?

Handler ikke om vilje, men ressurser

«Bedrevitere blant kunstkritikere, kulturredaktører, kommentatorer og til og med noen institusjonsdirektører mener kunst fortsatt bør være for de innvidde», skriver kulturbyråden. Sannelig lurer jeg på hvem han refererer til? Gjennom mine fem år i Oslos kunstliv kan jeg aldri huske å ha møtt en eneste redaktør, kritiker, kommentator eller institusjonsdirektør som mener det. Ei heller kan jeg huske å noensinne ha blitt invitert noen VIP-åpning på noen kunstinstitusjon i Norge.

Annonse

Hvor henter Gamal denne informasjonen? Hvem har han snakket med?

Her virker det heller som kulturbyråden har tatt seg vann over hode og rett og slett ikke forstår feltet han snakker om, og fra kommunalt hold også skal representere.

At kunstfeltet sliter med å nå ut har Gamal rett i, men det stopper også der. Grunnen til at institusjonene ikke når ut handler ikke om vilje, men heller ressurser til å faktisk realisere det.

Oslo kommune bruker årlig ca 300 millioner på Munchmuseet. Til sammenligning deler 18 små og mellomstore kunstinstitusjoner 10,3 millioner i driftstilskudd fra kommunen. Det finnes mer enn nok av kompetente og dyktige folk på disse institusjonene som dersom ressursene tillot det, ville være i stand til å nå langt flere besøkende. I en medievirkelighet som vår handler nemlig det å nå ut om mer enn programmering, det handler om markedsføring, PR, pressekontakter og formidling. De små og mellomstore institusjonene kan på ingen måte gjøre det i samme grad som Munchmuseet med de midlene de har til rådighet i dag.

Lav lønn, mye jobb

Om man ser bort i fra de største institusjonene, altså Munchmuseet, Nasjonalmuseet, Astrup Fearnley og Henie Onstad kunstsenter, er det ytterst lite lukrativt å jobbe med kunst. Man blir verken kunstner, kunstkritiker eller kunsthistoriker for å bli rik, snarere tvert i mot drives de fleste av idealisme. En gjennomsnittlig kunstner tjener langt under gjennomsnittet, det samme gjelder ansatte på små- og mellomstore kunstinstitusjoner og kunstkritikere.

For de aller fleste i feltet, denne såkalte eliten som kulturbyråden referer til, er det å jobbe med kunst sammenfallende med lav lønn og mye jobb. For det er ikke sånn at kunstnere og de mindre kunstinstitusjonene ligger på latsiden. Snarere tvert imot strekker de seg og konkurrerer om å få en liten økning i bevilgningen fra det offentlige.

Hvorfor henter de ikke inn midler fra det private tenker du kanskje nå? Tro det eller ei så er ikke store oljeselskap og elbilprodusenter veldig interesserte i å sponse den smale kunsten. La oss ikke glemme at sponsingen ikke handler om en lidenskapelig kunstinteresse hos oljeselskapene og bilprodusentene, men om PR. Og kjendiser, som Munch, er god PR.

Invester i kunstfeltet

Det er flott Gamal etter han gikk inn i rollen som kulturbyråd har fått vekket sin interesse for kunst, som han skriver: «var [det] ikke før jeg ble kulturbyråd at jeg for første gang så bildene på ekte på Munchmuseet jeg var blitt sjef for».

At Munchmuseet har spilt en avgjørende rolle i hans personlige utvikling er lett å forstå, og heller ikke rart i lys av at Munchmuseet, som jeg tidligere har bemerket, sitter på noen av landets beste kuratorer og formidlere.

Men om kulturbyråden faktisk mener at han vil at flere skal bli interessert i kunst, er ikke veien fremover å sparke nedover på de minste aktørene i feltet, nemlig kunstnerne, det frie feltet og kritikerkorpset.

Hvis Oslo kommune for alvor vil bli en kunstby, så må de også åpne lommeboka og investere på tvers av hierarkiet som eksisterer på kunstfeltet i dag. De må ta fra de store, og gi til de små. Det burde en kulturbyråd fra SV for så vidt kunne stå i spissen for.

Mange politikere fra Høyre til SV liker å snakke om kultur som «den nye oljen», men de følger ikke opp denne påstanden med de midlene som trengs for å gjøre norsk kunst og kultur til en reell eksportnæring. Da det norske oljeeventyret så dagens lys på slutten av 1960-tallet, investerte det offentlige i å utvikle denne næringen.

Om vi vil utvikle kunstnæringen på samme måte, må politikerne slutte å kreve at kunstfeltet skal trylle frem høye besøkstall og suksesshistorier med små resurser, og heller spre risiko og investere bredt.

 

Du kommer til å elske Subjekt Pluss!

(Hvis du liker det du leser)
Det er ingen bindingstid

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har både dybde og sladder fra norsk kulturliv. Avisen tar også til forsvar for noe av det viktigste å forsvare i vår tid, nemlig ytringsfriheten.


Bjarne Melgaard
Kunstner
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnement ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å avdekke ukulturene, og gir deg de ekte kulturnyhetene. Avisen leverer modig og nyskapende kulturjournalistikk.


Shabana Rehman
Multikunstner
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi at jeg som borger vil følge debattene rundt kulturfeltet, fra ytringsfrihet til støtteordninger. Som privatperson vil oppleve, se og høre om kultur, og vite hva som skjer.


Torbjørn Røe Isaksen
Tidl. Arbeidsminister (H)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar