Som ikke-hvit og liberal har jeg mange ganger fått høre at jeg har «feil meninger». En brun mann med innvandrerbakgrunn skal nemlig være forsiktig med å mene noe som «bryter med egne rekker».
Jeg er blitt kalt for en ulv i fåreklær, en «neoliberal» som ikke burde kunne tale for asiater og en som «svikter sin egen minoritet». Og jeg er ikke den eneste. Opp gjennom historien har sånne som oss fått våre egne skjellsord – disse «kinder-eggene», «kokosnøttene» og «Uncle Tom»-ene som ikke innehar de typiske «minoritetsmeningene».
Denne kritikken kommer ironisk nok fra de som hevder å være hardbarkede antirasister. Det får dem jo til å fremstå som gode. Men bidrar de egentlig til noen likestillingskamp?
Nei, mener jeg.
For meg handler frigjøring om å bryte ut av forventninger folk har til deg på grunn av din hudfarge eller andre ikke-valgte egenskaper, som seksuell legning. Så når noen sier at jeg er en ulv i fåreklær, så tenker jeg at folk forventer av meg å innta en offerrolle, og å tale på vegne av min hudfarge.
Noen dyrker denne typen identitetspolitikk, noe jeg er svært kritisk til, fordi den rett og slett er rasistisk, fordi jeg ikke er noe offer og fordi den skaper fiktive skiller mellom oss som mennesker.
Identitetspolitikken er like rasistisk som unaturlig, fordi at min hudfarge ikke sier noen ting om hva jeg står for, eller hvem jeg er som person.
I tirsdagens utgave av Debatten på NRK, hvor jeg deltok, snakket vi om hva som er lov å kle seg i og uttrykke. Også da slår identitetspolitikken helt feil ut.
Når noen mener at kun jeg, som koreaner, kan ha på meg en hanbok (den koreanske folkedrakten) i lys av at jeg er koreansk, blir jeg skuffet på vegne av alle de norske og hvite jentene som har lagt sin elsk på den fargerike silkedrakten.
Det er snakk om en folkedrakt jeg strengt tatt ikke har noe forhold til, og som jeg er sikker på at opphaverne (mine tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-oldeforeldre) ville vært stolte av å se bli brukt av vestlige folk den dag i dag.
Jeg mener faktisk at mitt eierskap til drakten, som tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-oldebarn, er minimal, kanskje egentlig ikke-eksisterende, og at min eventuelle mening om draktens eksklusivitet må vike for større goder, som at drakten fortsatt kan anvendes i en ny verden hvor ulike kulturer møtes, blandes og utvikler seg.
Som jeg også sa i Debatten, så tenker jeg at de antirasistiske aktivistene skyter seg selv i foten når de forsøker å motvirke dette. De kaller det for kulturell appropriasjon, og mener at man ikke skal bruke andre kulturer for egen «vinning». Dette er kontraproduktivt fordi vestlig kultur får spre seg fritt i Østen, mens østlig kultur blir stanset. Av woke-tollen selv!
Slik ender flotte kulturer opp med å marginaliseres til noe stakkarslig, og å være noe eksotisk, i stedet for å påvirke, definere og bli en del av majoritetskulturen. Målet med god kultur må jo være å spre seg?
I det hele tatt er det problematisk når en hudfarge skal kvalifisere eller diskvalifisere folk fra det ene eller det andre. Det er faktisk nitrist at jeg, bare fordi at jeg er født brun, ifølge enkelte ikke har «lov» til å gå i en samekofte.
Hvis vi skal bekjempe rasisme, blir vi på ett eller annet tidspunkt nødt til å se forbi hverandres hudfarger. Så hvorfor ikke nå? Skal vi ha likestilling, kan vi ikke dyrke forskjellsbehandling.
Jeg mener at et liberalt rammeverk er bedre egnet for å bekjempe undertrykkelse og rasisme, enn det det identitetspolitiske rammeverket er. Fordi det liberale rammeverket gir blaffen i hvilken hudfarge du har, samtidig som det kjemper for vår rett til å utleve drømmene våre.
Nå og fremover håper jeg folk av forskjellige hudfarger og seksuelle orienteringer kan få kle seg i hva de vil, og være redaktører, direktører, kunstnere og fotballspillere – uten å måtte være en minoritetsredaktør, minoritetsdirektør, minoritetskunstner eller minoritetsfotballspiller.
Ikke begrens eller reduser minoriteter til å være sin hudfarge og etnisitet, og med de moralske «forpliktelser» dette skulle ha ifølge identitetspolitikerne.
Vi kan selvfølgelig være like gode som alle andre. Og det til tross for at vi har en annen hudfarge, tenk! Men da må vi rykke ut av minoritetsligaen.
For minoriteter er faktisk noen av de beste nordmennene vi har. De er kulturministre, næringslivstopper og det de selv har bestemt seg for å være.
Annonse: Liker du Subjekt? Da bør du abonnere!
