Folkedrakter til besvær

Hudfargen min bør ikke diskvalifisere meg fra noe som helst

Den koreanske folkedrakten hanbok har blitt stadig mer populær blant vestlige Korea-fantaster. Men er det egentlig greit å bruke andre kulturers folkedrakter? Det var tema på NRK Debatten tidligere denne uken. Her er kongressmedlem i USA, Marilyn Strickland, i hanbok.
Den koreanske folkedrakten hanbok har blitt stadig mer populær blant vestlige Korea-fantaster. Men er det egentlig greit å bruke andre kulturers folkedrakter? Det var tema på NRK Debatten tidligere denne uken. Her er kongressmedlem i USA, Marilyn Strickland, i hanbok.
Hvis vi skal bekjempe rasisme, blir vi på ett eller annet tidspunkt nødt til å se forbi hverandres hudfarger. Så hvorfor ikke nå?
Sjanger Dette er en kommentar. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Hvem som kan kle seg i hvilke folkedrakter vekker debatt.

Som ikke-hvit og liberal har jeg mange ganger fått høre at jeg har «feil meninger». En brun mann med innvandrerbakgrunn skal nemlig være forsiktig med å mene noe som «bryter med egne rekker».

Jeg er blitt kalt for en ulv i fåreklær, en «neoliberal» som ikke burde kunne tale for asiater og en som «svikter sin egen minoritet». Og jeg er ikke den eneste. Opp gjennom historien har sånne som oss fått våre egne skjellsord – disse «kinder-eggene», «kokosnøttene» og «Uncle Tom»-ene som ikke innehar de typiske «minoritetsmeningene».

Denne kritikken kommer ironisk nok fra de som hevder å være hardbarkede antirasister. Det får dem jo til å fremstå som gode. Men bidrar de egentlig til noen likestillingskamp?

Nei, mener jeg.

Annonse

For meg handler frigjøring om å bryte ut av forventninger folk har til deg på grunn av din hudfarge eller andre ikke-valgte egenskaper, som seksuell legning. Så når noen sier at jeg er en ulv i fåreklær, så tenker jeg at folk forventer av meg å innta en offerrolle, og å tale på vegne av min hudfarge.

Noen dyrker denne typen identitetspolitikk, noe jeg er svært kritisk til, fordi den rett og slett er rasistisk, fordi jeg ikke er noe offer og fordi den skaper fiktive skiller mellom oss som mennesker.

Identitetspolitikken er like rasistisk som unaturlig, fordi at min hudfarge ikke sier noen ting om hva jeg står for, eller hvem jeg er som person.

I tirsdagens utgave av Debatten på NRK, hvor jeg deltok, snakket vi om hva som er lov å kle seg i og uttrykke. Også da slår identitetspolitikken helt feil ut.

Når noen mener at kun jeg, som koreaner, kan ha på meg en hanbok (den koreanske folkedrakten) i lys av at jeg er koreansk, blir jeg skuffet på vegne av alle de norske og hvite jentene som har lagt sin elsk på den fargerike silkedrakten.

Det er snakk om en folkedrakt jeg strengt tatt ikke har noe forhold til, og som jeg er sikker på at opphaverne (mine tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-oldeforeldre) ville vært stolte av å se bli brukt av vestlige folk den dag i dag.

Jeg mener faktisk at mitt eierskap til drakten, som tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-oldebarn, er minimal, kanskje egentlig ikke-eksisterende, og at min eventuelle mening om draktens eksklusivitet må vike for større goder, som at drakten fortsatt kan anvendes i en ny verden hvor ulike kulturer møtes, blandes og utvikler seg.

Som jeg også sa i Debatten, så tenker jeg at de antirasistiske aktivistene skyter seg selv i foten når de forsøker å motvirke dette. De kaller det for kulturell appropriasjon, og mener at man ikke skal bruke andre kulturer for egen «vinning». Dette er kontraproduktivt fordi vestlig kultur får spre seg fritt i Østen, mens østlig kultur blir stanset. Av woke-tollen selv!

Slik ender flotte kulturer opp med å marginaliseres til noe stakkarslig, og å være noe eksotisk, i stedet for å påvirke, definere og bli en del av majoritetskulturen. Målet med god kultur må jo være å spre seg?

I det hele tatt er det problematisk når en hudfarge skal kvalifisere eller diskvalifisere folk fra det ene eller det andre. Det er faktisk nitrist at jeg, bare fordi at jeg er født brun, ifølge enkelte ikke har «lov» til å gå i en samekofte.

Hvis vi skal bekjempe rasisme, blir vi på ett eller annet tidspunkt nødt til å se forbi hverandres hudfarger. Så hvorfor ikke nå? Skal vi ha likestilling, kan vi ikke dyrke forskjellsbehandling.

Jeg mener at et liberalt rammeverk er bedre egnet for å bekjempe undertrykkelse og rasisme, enn det det identitetspolitiske rammeverket er. Fordi det liberale rammeverket gir blaffen i hvilken hudfarge du har, samtidig som det kjemper for vår rett til å utleve drømmene våre.

Nå og fremover håper jeg folk av forskjellige hudfarger og seksuelle orienteringer kan få kle seg i hva de vil, og være redaktører, direktører, kunstnere og fotballspillere – uten å måtte være en minoritetsredaktør, minoritetsdirektør, minoritetskunstner eller minoritetsfotballspiller.

Ikke begrens eller reduser minoriteter til å være sin hudfarge og etnisitet, og med de moralske «forpliktelser» dette skulle ha ifølge identitetspolitikerne.

Vi kan selvfølgelig være like gode som alle andre. Og det til tross for at vi har en annen hudfarge, tenk! Men da må vi rykke ut av minoritetsligaen.

For minoriteter er faktisk noen av de beste nordmennene vi har. De er kulturministre, næringslivstopper og det de selv har bestemt seg for å være.

Annonse: Liker du Subjekt? Da bør du abonnere!

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar