Den nye regjeringen foreslår å øke Kulturbudsjettet med 100 millioner kroner. Mye av dette går til å styrke kunstnerøkonomien, mens ingenting går til å etablere en permanent honorarordning.
Kunstscenen i Norge kan deles opp i en kommersiell og en ikke-kommersiell del. Den kommersielle består av gallerier, museer og stiftelser, som først og fremst driftes gjennom det private. Den ikke-kommersielle delen består av statlige, regionale og kommunale museer, kunsthaller, samt kunstnerdrevne visningssteder.
Villet profesjonalisering
Den ikke-kommersielle kunstscenen driftes i hovedsak gjennom tilskudd fra stat, fylke og/eller kommune, samt tilleggsstøtte fra private stiftelser, kulturrådet med flere. Begge disse to delene er finansiert gjennom en blandet økonomi, der den ene hovedsakelig støtter seg mot det private mens den andre i hovedsak støtter seg mot det offentlige. Dette er ikke noe unikt for Norge, men en internasjonal utvikling i mange vestlige land, som har utviklet seg siden 1960-tallet da kulturpolitikken begynte å ta form.
I Norge har den ikke-kommersielle kunstscenen de siste årene blitt profesjonalisert gjennom målrettede satsninger fra Kulturrådet og gjennom grasrotsarbeid utført av Norske Billedkunstnere, Kunsthallene i Norge og Norsk Kuratorforening. Man har drevet frem kulturpolitiske mål for å styrke både det private så vel som det offentlige kulturlivet.
En permanent ordning for de få
Et eksempel er vederlagsavtalen mellom staten og kunstnerorganisasjonene som går tilbake til 1970-tallet. Et annet er honorarprøveordningen fra 2014, som går ut på å støtte opp kunstnerøkonomien gjennom å frigjøre øremerkede midler til utstillingshonorar. Fra begynnelsen deltok fire kunstinstitusjoner, per i dag inngår 24 i ordningen. Blant disse finner man private og offentlige museer, så vel som små og mellomstore visningssteder. Målet med reformen var å rette opp skjevheten i den statlige finansieringen innen det visuelle kunstfeltet der betaling for kunstnerisk arbeid. Referansegruppen som ble tilsatt for å evaluere prøveordningen kom med sin vurdering i 2018.
I 2021 utvidet Kulturdepartementet antallet institusjoner for honorarordningen med ytterligere 12 museer og kunsthaller. Dette ble sett på som ekstraordinære stimuleringsmidler, en engangssum som ikke ser ut til å videreføres i budsjettet for 2022. Det innebærer i realiteten at prøveordningen har blitt permanent for de 24 museer og kunsthaller som inngår i den, mens alle andre institusjoner som mottar statlige driftstilskudd får klare seg selv.
A- og B-lag
De fleste små og mellomstore kunstinstitusjoner (kunsthaller) befinner seg i en økonomisk oppbyggingsfase. Det innebærer at mange fortsatt er underfinansiert, noe det har blitt skrevet mange rapporter, innspill og debattinnlegg om.
Regjeringen bør ta et overordnet grep og styrke de små og mellomstore institusjonenes økonomiske rammer til et mer realistisk nivå en gang for alle. En oversikt over innsatsen små og mellomstore institusjoner gjør for kunstscenens økosystem må komme på plass. De bør også se over honorarordningen og hvordan den skal utformes i fremtiden. For per i dag har den åtte år gamle prøveordningen skapt et A- og et B-lag for de institusjoner som mottar statlige driftstilskudd.
