En over 150 år gammel allianse mellom industriarbeiderklassen og det man kan kalle den intellektuelle-kulturelle venstresiden er forbi, konkluderte statsviter Bo Rothstein i 2017. De var mange som våknet til den samme erkjennelsen. Siste tids strømninger – Brexit, Trump, populisters inntog i europeisk politikk – avdekket et skarpt skille mellom samfunnslag i sentrale sosiale og politiske spørsmål. Tidligere finansminister under Obama, Larry Summers, kommenterte lakonisk at ekspertenes evne til å skremme offentligheten til å støtte kosmopolitikk «er for øyeblikket uttømt».
Forlatt er lojaliteten arbeiderklassen har følt til det politiske venstre, advarer Joel Kotkin i «The Coming of Neo-Feudalism» (2020).
«I industriland, ettersom middelklassene proletariseres og arbeiderklassene henger etter, oppløses det mangeårige partnerskapet mellom den intellektuelle venstresiden og arbeiderklassen.»
Verdt å merke seg er også «The New Class War» (2020) av Michael Lind.
«Det demokratiske partiet i USA er nå partiet for den velstående innfødte hvite storbyeliten», bemerker Lind, «alliert med innvandrere og innfødte minoriteter som samles rundt ikke-økonomisk identitetspolitikk i stedet for klassepolitikk».
Ser vi på hvordan amerikanere stemmer, har Det republikanske partiet blitt det nye arbeiderpartiet, mens Det demokratiske partiet har blitt partiet for kysteliten og høyt utdannede.
Med ordene til Joel Kotkin, som er ekspert på demografiske, sosiale og økonomiske trender, har USAs demokratiske parti, sammen med arbeiderpartiene i Tyskland, Frankrike, Storbritannia og Australia, blitt «gentrifisert»:
«De har flyttet vekten fra sin historiske arbeiderklasse-base, over på folk med høyskole og høyere utdanning.»
Britisk politisk rådgiver Nick Timothy beskriver i «Remaking One Nation» (2020) fremveksten av en ultraliberal elite – et sammensurium av høyresidens markedsfundamentalister og venstreliberale tilhengere av kulturell liberalisme og militant identitetspolitikk. Her er motstand mot masseinnvandring rasistisk, skepsis til overnasjonalisme trangsynt, og interesse for tradisjoner og medborgere gammeldags og utdatert.
På kollisjonskurs
Trenden med arbeiderklasse og elite graviterende i forskjellige retninger, er ikke ny – det finnes rikelig av historiske paralleller – og ny er heller ikke denne debatten. På 1990-tallet omtalte historiker Christopher Lasch i «The Revolt of the Elites and the Betrayal of Democracy» amerikanske eliters avsky for Midtvesten. De nye elitene, som bare føler seg hjemme i «transitt, underveis til store og viktige konferanser», anså det konservative småborgerskapet som teknologisk tilbakestående, politisk reaksjonært og kjedelig.
Derimot vakte multikulturalisme begeistring, det manet frem et «koselig bilde av en global basar, med eksotisk kjøkken, eksotisk klesstil, eksotisk musikk, eksotiske stammeskikker som kan konsumeres etter behag». Globalisering gjorde elitene til turister i eget land, tilbaketrukket fra det dagligdagse liv, fritt for nasjonalfølelse. De leker verdensborgere, skriver Lind et kvart århundre senere – og de signaliserer gladelig forakt for den demokratiske nasjonalstaten.
Lind tegner et skille mellom Midvestens heartlands, med vareproduserende industrier som fabrikker, gårder, gruver og olje- og gassbrønner, og de overklassedominerte storbyenes hubs, med tech-industri, profesjonelle tjenester og luksusvarer. Interessene til de to vil fort stange i spørsmål knyttet til klimapolitikk, handel, innvandring og verdier.
«Deres eneste kontakt med produktivt arbeid er som forbrukere», sa Lasch om USAs kysteliter: «De har ingen erfaring i å gjøre noe håndgripelig eller varig.»
Orwell og middelklassesosialistene
Går vi tilbake i tid ser vi at George Orwell målbar en del av arbeiderklassens misnøye med dens påståtte redningsmenn. Etter at han på 1930-tallet følte det harde livet i Nord-Englands deprimerte industriområder på kroppen, ved å leve tett på arbeidere og bli med dem ned i kullgruvene, endte Orwell, en selverklært sosialist, opp sterkt skeptisk til middelklassens sosialister, især marxister.
Som barn fra øvre middelklasse, var Orwell farget av en oppvekst hvor han ikke fikk leke med rørleggerens barn fordi de luktet og talte med vulgære aksenter. I sin ungdom kunne han lide for arbeiderklassen – på avstand. Kom den for nær følte han på hat og forakt: De stinket, jo. Den fysiske vemmelsen ble han kvitt etter tiden i Lancashire og Yorkshire. Men andre sosialister fra middelklassen ville ikke gjøre tilsvarende anstrengelser: Mer forlokkende var det å endre samfunnet ovenfra og ned, slik en hånd flytter brikker på et sjakkbrett.
«Noen ganger ser jeg på en sosialist», skriver Orwell i «The Road to Wigan Pier» (1937), og fortsetter: «den intellektuelle, pamflettskrivende sosialisttypen, med pullover, bustete hår og marxistsitater, og undres over hva i djevelens navn hans motiv egentlig er». For det er «vanskelig å tro at det er en kjærlighet til noen, spesielt til arbeiderklassen, som han av alle mennesker står lengst unna».
Arbeiderklassefiendtlig politikk
Kanskje er det noe i Orwells bemerkning om at sosialister har idealisert arbeiderklassen så lenge at de ikke lenger forstår den. Siden arbeiderklassen var skitten snakket middelklassens sosialister om hvor naturlig og sunt skitt er. Om renhet som en luksus. Uten å se at de styrket fordommen om arbeideren som skitten av eget valg.
Og trolig har den langlevde alliansen Rothstein omtaler, lenge vært skjør. Uansett er det åpenbart at kløften har økt og øker. Den politiske venstresiden av i dag ivrer for en politikk som ikke rammer interessene til politiske og kulturelle eliter i særlig grad, men som direkte truer arbeider- og middelklassens interesser.
Knapt noen utenfor Oslos mediehus fant det overraskende at Miljøpartiet de grønne havnet under sperregrensen sist stortingsvalg. Lokallag i Arbeiderpartiet går imidlertid også inn for sluttdatoer for oljeutfasing (før 2050). Tidligere RV-leder Aslak Sira Myhre har uttrykt bekymring for at klimasamtalen i Norge (der «oljen er heroin» og noe vi ikke har fortjent) skaper avstand mellom de som bor i byer, «i liv langt unna produksjon», og de utenfor byene: «Når man får denne typen skiller, får man også Trump.»
I Frankrike ble økte avgifter på drivstoff møtt av de gule vestenes vrede. Som Joel Kotkin skriver, overser Vest-Europas og Californias klimapolitikk arbeiderklassefamiliers bekymringer. Venstresidens planer for drastisk reduksjon i bruken av karbonbasert energi innen 2050, advarer han, vil tvinge middelklassen til å «likne nordkoreanere i energiforbruket».
Arven fra New Left
Velstandsvekst, økt mobilitet og skiftet i Vesten fra produksjons- til tjenesteøkonomi forklarer mye av avstanden mellom tradisjonelle arbeidere og nye eliter. Interessant er det òg å se på ideer som drivere: 1960-tallets ideologiske strømninger generelt og venstreradikale New Left spesielt. Det var New Left, en nymarxistisk bevegelse inspirert av revolusjonær mobilisering i den tredje verden, som bar i seg studentopprøret.
En teoretisk inspirasjon for New Left var Frankfurterskolen som frem til 60-årene hadde tilbragt årene i relativ obskuritet. Spørsmålet om hvorfor en verdensomspennende revolusjon uteble etter bolsjevikenes maktkupp i 1917, hadde ledet tenkerne mot Marx’ filosofiske ungdomsskrifter om fremmedgjøring, og Freuds psykoanalyse. Spesielt forelsket ble de i konseptet «falsk bevissthet» som ifølge Marx gir den undertrykte arbeideren et forvrengt bilde av virkeligheten. Av herskeklassen blir han innbilt at det liberale demokratiet han lever i, er et fritt samfunn, og slik hindres arbeideren i å utvikle «klassebevissthet».
New Lefts C. Wright Mills og Ferdinand Lundberg var ikke spesielt imponert over intelligensen til gjennomsnittsamerikaneren. Lundberg så en befolkning som stort sett var «ganske feilinformert, og lett mottakelig for å bli bearbeidet, distrahert».
Ulempen med at arbeiderklassen blir tilfreds i et kapitalistisk samfunn, et problem også Marx og Engels i sin tid støtte på, er at det tar brodden av klasseantagonismen revolusjonen er avhengig av. I strid med Marx’ spådom om en kapitalisme som utarmer arbeideren, vokste det på 1800-tallet frem en mer velstående arbeiderklasse. For å redde sin teori utviklet Marx og Engels en tese om et arbeideraristokrati – en selvtilfreds gruppe arbeidere uten revolusjonære aspirasjoner, som nøyde seg med reformer og fagforeninger. Velstanden arbeiderklassen nøt godt av, forsikret Marx og Engels, var bare et delvis og midlertidig fenomen.
Nye endringsagenter
Mest kjent av Frankfurterskolens tenkere, selve det åndelige overhodet for New Left, er den tyske marxisten Herbert Marcuse, som ganske plutselig oppnådde internasjonal kjendisstatus mot slutten av 60-tallet.
Med «One-Dimensional Man» fra 1964, Marcuses kritikk av det moderne industrielle samfunnet, influerte han de unge radikalerne som skulle danne New Left, og som brøt med den doktrinære venstresiden som så mot Sovjetunionen og ortodoks marxisme. Som del av en fremvoksende motkultur, var ikke New Left bundet til arbeiderbevegelsen, men omfavnet brede sosiale bevegelser opptatt av kjønn, «rase», seksualitet, miljø og krig.
Marcuse mistet enhver illusjon om proletariatet som gnisten til revolusjonen der borgerskapet styrtes og arbeiderklassen overtar voldsmonopolet. Revolusjonen var avhengig av å få arbeiderne med på laget. Men de nye endringsagentene fantes på utsiden av samfunnet, likesom proletariatet før arbeiderklassen ble internalisert i det kapitalistiske systemet. Særlig i studentene fant Marcuse en glød for samfunnsomveltning. Disse skulle bidra til å skape revolusjonær bevissthet.
Marcuse mente at de gamle motsetningene fremdeles eksisterte, men i endrede former. Kampene var nå eksempelvis økologiske og feministiske. I «Marxism and Feminism» (1974) skriver han at selv om kvinner ikke er en klasse i den marxistiske forståelse, var det, på grunn av en lang og undertrykkende historisk utvikling, «gode grunner til at ‘kvinne’ bør diskuteres som en generell kategori kontra ‘mann’». Og menn måtte betale for patriarkatets synder. Antirasisme, Vietnam-krig og studentrettigheter var det Marcuse snakket om på 60- og 70-tallet, og i flere år støttet han militær konfrontasjon som ledd i aktivismen.
Det akademiske venstre
Studenter i Paris bar på «Marx Mao Marcuse»-plakater, mens den tradisjonelle venstresiden oppfattet Marcuses adjø til arbeiderklassen til fordel for nye identiteter som et svik. I det hele tatt var det stor kontrovers rundt hans arbeider. Særlig omdiskutert er essayet «Repressive Tolerance» fra 1965, som postulerer at herskerklassens indoktrinering har gjort en falsk bevissthet til allmenn bevissthet, en situasjon som må bøtes på med «intoleranse overfor bevegelser fra høyre og toleranse overfor bevegelser fra venstre».
Nesten helt glemt i dag er det hvor betydelig innflytelsen til Marcuse var. Paul Buhle ved Brown University stilte i «Marxism in the United States» (1991) spørsmålet «Hvor ble det av sekstitallsradikalerne?» før han svarte: «klasserommet». «Etter New Lefts fall vokste det frem en ny venstreside, en Academic Left», skriver Isaac Gottesman i «The Critical Turn in Education» (2016). Intellektuelt forankret i nymarxisme (á Marcuse) skal denne «hjelpe oss med å forstå kultur og identitet, kjønn og seksualitet, rase og etnisitet».
Frankfurterskolens Douglas Kellner viser til at mange av Marcuses studenter i dag underviser ved universiteter og publiserer verk påvirket av ungdomsrevolusjonens far: «Mange av studentene hans og de av oss som er påvirket av hans arbeid, underviser nå og prøver å bære ideene hans inn i et nytt årtusen.» Black Panthers’ Angela Davis og Marcuses kone Erica Sherover, kjent for sine workshops som skal «avlære rasisme», er blant de mer kjente som fant sin vei til akademia.
Tilsvarende observasjoner gjør Greg Lukianoff og Jonathan Haidt i «The Coddling of the American Mind» (2018), som diskuterer universitetenes skifte fra å lære studenter til å tenke selv til å gjøre social justice-aktivister av dem: «ideene hans ble fanget opp av generasjonen av studenter på 1960- og 1970-tallet som er de eldre professorene i dag, så et marcusisk syn er fortsatt allment tilgjengelig.»
Establishmentet og populismen
Identiteter basert på seksualitet, etnisitet, religion og kjønn får stadig større plass; klasse, samfunn og nasjon havner i bakgrunnen. Her hjemme, eksempelvis, snakker profilerte Arbeiderpartiet-politikere om å kurse kommuneansatte i «strukturell rasisme» (hei, amerikansk kulturkrig).
«Ingenting kunne føles mer absurd for den hvite arbeiderklassen enn forestillingen om at de er født privilegerte», skriver Nick Timothy: «Likevel refser eliteliberalerne og venstreliberale dem rutinemessig, i politikk, media og kunst og underholdning.»
Michael Lind skriver at den underliggende årsaken for populismens vekst er overalt den samme, «et langtidsulmende raseri fra ikke-høyskoleutdannede arbeidere mot den skade som er påført deres økonomiske forhandlingsstyrke, politiske innflytelse og kulturelle verdighet». Populisme er imidlertid ikke det som uroer ham mest: «Etablissementets svar på populisme truer demokratiet mer enn selve populismen.»
Et populistisk opprør kan bli møtt av den teknokratiske elitens forsøk på å undertrykke enhver politisk avviker gjennom å begrense tilgang til politisk aktivitet og medier, påpeker Lind. Populister lykkes sjelden mot den styrende klassen, de mangler rikdom, makt og kulturell innflytelse. Dessuten er populismen i sitt vesen reaksjonær og mangler et eget program. Den er ikke i stand til å tilby et stabilt alternativ til det bestående, selv om den klarer å fange opp berettiget misnøye.
Likevel er det ikke utenkelig at spenninger kan dempes. Et sted å begynne er å ta beslutningsmakt fra overnasjonale styringsregimer og uansvarlige eliter, og overføre den til de som blir direkte berørt av vår tids politiske eksperimenter: lokalmiljøer og familier og individer.
