Med åpningen av «Egyptian Grand Museum» (EGM) i november 2022 vil det egyptiske folket få en ny arena der de kan vise fram sin stolte fortid.
Knapt et år etter at president Abdel Fattah al-Sisi 26. oktober 2021 avsluttet unntakstilstanden som hadde pågått siden 2017. Nå er Egypt ifølge al-Sisi en «oase av fred og stabilitet». Men bak stabiliteten, freden og et flunkende nytt museum er Egypt et land hvor mye skjules.
Nå må verdenssamfunnet våkne. Heller enn å hylle det nye museet ukritisk, må vi rette søkelys mot de uverdige forholdene egyptere lever under.
Fra framtidsrettet til historiefokusert
Etter den dramatiske Suez-krisen i 1956 uttalte revolusjonspresidenten Gamal Nasser: «Vi utsletter sporene av fortiden». Nasser er i dag mest husket som en anti-imperialist. Han var utvilsomt autoritær, men hans framtidsrettede holdninger kom tydelig fram hans syn på Egypts historie. Dette var Panarabismens storhetstid og Egypt skulle lede an mot en felles arabisk framtid.
Nassers arvtaker, Anwar Sadat, valgte en helt annen linje. Fredsavtale med Israel i 1979, en mer kapitalistisk-orientert økonomi og en allianse med Det muslimske brorskapet endret det egyptiske samfunnet. Med en blanding av egyptisk nasjonalisme og tydeligere religiøs identitet tok Sadat store skritt vekk fra Nassers ideal om en framtidsrettet stat. Med det arabiske fellesskapet nedprioritert, startet en ny bølge av selvsentrert egyptisk nasjonalisme, rettet mer mot fortiden.
Hosni Mubarak, som regjerte fra 1981 til revolusjonen i 2011, videreførte mye av Sadats politikk og opprettholdt et autoritært og udemokratisk regime støttet av Vesten og med amerikansk militær bistand. Mubarak forsto også at det var populært å appellere til fortiden, og satset betydelig på turisme for å trekke penger til Egypt. Pyramidene, faraoene og oldtidsbyene skulle skape en mystikk rundt landet ved Nilens bredder, og i år 2002 la Mubarak grunnsteinen til det som skal bli Egyptian Grand Museum.
Kontroll over det egyptiske
Etter militærkuppet i 2013 har president al-Sisi transformert Egypt til et av verdens mest autoritære regimer. Al-Sisi har i likhet med sine forgjengere også forstått viktigheten av å markere seg som en leder. Men i al-Sisis tilfelle er det en markant kombinasjon av Nasser, Sadat og Mubaraks strategier.
For det første liker al-Sisi å framstille seg selv som en ny Nasser. I likhet med Nasser er han fra militæret og tok makten under et kupp. Han har oppfordret til fortsatt dyrking av Nassers personlighetskult, og under markeringen av 50-årsjubileet for Nassers død bruke han beskrivelsen «patriot».
For det andre har han, som Sadat, forstått betydningen av grandiose gester og prosjekter. Eksempler på dette var den omfattende feiringen under åpningen av den nye Suez-kanalen i 2015 og da han i 2016 ankom åpningen av et boligprosjekt i limousin kjørende på en rødt løper som var over en kilometer langt.
For det tredje ønsker al-Sisi, jamfør Mubarak, å appellere til turisme og markedsføringen av Egypt som et land osende av mystikk og stolt fortid. Dette har utmerket seg i prosessen rundt EGMs konstruksjon med enorme parader, der mumiene har blitt flyttet med millitæreskorte gjennom Kairos gater.
Men mest av alt vil al-Sisi ha definisjonsmakten om hva det vil si å være egyptisk. Kontrollerer man landets historie, er dette mulig.
Vi må ikke glemme
Vi risikerer at EGM blir en arena der al-Sisi kan framstille seg selv som en leder i sentrum av Egypts historie og hovedpersonen i en ny fase av egyptisk nasjonalisme. Mer enn noe annet vil al-Sisi framstå som en redningsmann, en ny Nasser, en «farao» som fortjener autoritet og respekt, lik de gamle faraoene.
Dette til tross for at 1 av 4 egyptere lever i fattigdom og landet har ifølge Amnesty International ingen forsamlingsfrihet eller ytringsfrihet, med betydelig sosial diskriminering og undertrykking av arbeiderbevegelsen. La oss heller ikke glemme de mange tusener som har mistet livet under al-Sisis regime, enten det er på gata eller i fengslene, de religiøse minoritetene og flyktningene som lider, i tillegg til den frie pressen som er fullstendig knust.
Det er vanskelig å frata ham autoriteten og makten han brutalt har opparbeidet seg innenlands, men omverdenen kan ta fra han respekten. al-Sisi og EGM må kritiseres, ikke hylles, og de rette spørsmålene må stilles når EGM åpner om et år. Fokuset må da ikke være på landets stolte fortid hvor al-Sisi vil plassere seg i sentrum, men på undertrykkingen, overgrepene og menneskerettighetsbruddene som skjer i nåtid.
