I oktober 1993 ble Aschehougs forlagsdirektør, William Nygaard, skutt og forsøkt drept utenfor huset sitt i Oslo.
Attentatet ble utført etter at forlagsdirektøren hadde gitt ut Salman Rushdies islamkritiske bok, «Sataniske vers» (1989), på norsk.
To måneder før boken kom ut i Norge, hadde den iranske lederen og ayatollahen Khomeini utstedt en fatwa (dødsdom) over alle som hadde vært involvert i bokens utgivelse.
Khomeini mente at boken hadde krenket Islam.
Ille nok, men det ble ikke noe bedre: Verken pressen eller politiet våget å se den åpenbare sammenhengen mellom fatwaen og attentatet.
Elefanten i rommet
En frykt for å krenke religiøse og fargede kan være grunnen til at norgeshistoriens verste angrep på ytringsfriheten forblir uoppklart.
NRK-journalist Odd Isungset har fulgt Nygaard-saken tett, og gjort et utrettelig arbeid med å finne svarene.
Til Subjekt forklarer han at 90-tallet også var en tid sterkt preget av antirasistisk snillisme. «Det fargerike fellesskap» var det store, overordnede prosjektet.
28 år senere står saken på samme sted, og foreningene som ellers roper høyt om ytringsfrihet er forbausende tause. Er det fremdeles på grunn av frykten for å krenke religion? Er det fremdeles noe tvil over vår rett til å kritisere Islam?
Saken er gjenopptatt
I 2018 tok politiet ut siktelser for å stoppe den såkalte foreldelsesfristen. Da var det jubel blant et fåtalls norske ytringsfrihetsforkjempere. Men altfor lite har skjedd, også de siste tre årene.
Subjekt har vært i kontakt med Kripos i denne saken. Politiet har blant annet fått spørsmål om det kan være aktuelt å tiltale de siktede i saken, og starte en rettslig prosess for å få en endelig avgjørelse.
Men Kripos vil ikke svare.
De kan ha godt av eksternt press, og igjen er det NRK-journalisten Odd Isungset som tar ansvaret. I et stort oppslag denne høsten, avslørte han politiets siktede i Nygaard-saken for offentligheten.
Det er libaneseren Khaled Moussawi politiet endelig hentet ut siktelsen mot i 2018. NRK oppsøkte ham i Beirut, men han nektet på alle punkter. Den andre siktede i saken jobbet på et tidspunkt som diplomat ved Irans ambassade i Oslo.
Men hvor blir det av kravene om å finne ut av sannheten gjennom en rettslig prosess?
Pinlig stille
Fritt ords direktør, Knut Olav Åmås, har kalt Nygaard-saken for tidenes største politiskandale. Han har engasjert seg sterkt i saken, og er deprimerende nok i tvil over hvorvidt politiet kommer til å prøve saken for norsk rett.
Enda mindre sannsynlig blir det når ingen kjemper frem et slikt krav.
Så hvor blir det av Den norske forfatterforening?
Vil ikke engang en konkurrerende forfatterforening, Forfatterforbundet, ta i saken?
Hvorfor er ikke Forleggerforeningen tydeligere i Nygaards sak?
Er det noen hjemme i de andre kunstnerorganisasjonene?
Kunstnerorganisasjonene ropte høyt om ytringsfrihet da en skattekritisk småbarnsfar harselerte med kunsten. Men når tiden er i ferd med å renne ut for norgeshistoriens kanskje verste angrep på ytringsfriheten, er det helt stille.
Ukollegialt og umenneskelig
Forleggerforeningen var så vidt på banen på direkte spørsmål fra NRK, men ellers er det kun Norsk Pen og Fritt ord som har gått aktivt til forsvar for William Nygaard. Av det jeg har lest, er det heller ikke en eneste forfatter som har nærmet seg tastaturet.
La oss ikke glemme at William Nygaard har like stor rett til å gi ut boken i dag, som han hadde den gangen.
William Nygaard har rett på rettferdighet overfor dem som forsøkte å drepe ham.
Men hvem skal verne om forfatternes ytringsfrihet, om ikke forfatterforeningene gjør det?
Den tidligere forlagssjefen, fremdeles i live, og som har levd 30 utrygge år med en dødsdom over seg, føler seg nok alene, nok en gang.
Det er ikke bare uprofesjonelt, men også umenneskelig av kunstnerorganisasjonene å etterlate en kollega slik.
