I et kommentar i Nettavisen 22. november skriver avisens sjefredaktør, Gunnar Stavrum, et forfriskende selvkritisk blikk på Nettavisens manglende dekning av demonstrasjonene mot koronapass, og et like forfriskende forsvar av at mindretall må bli hørt og anerkjent, ikke utdefinert og svartmalt. Han viser en forståelse for demokratiske verdier som vi kunne ønske var allment og tatt for gitt.
At denne forståelsen virker å få synkende oppslutning hos både medier, politikere og i befolkningen generelt er høyst bekymringsverdig.
Samtidig skriver Stavrum at han i all hovedsak støtter myndighetenes smittevernstrategi – en støtte han virker å dele med alle redaktører i Norges største aviser. Men denne støtten er ikke forenlig med et forsvar av demokratiske verdier.
Hans forsvar for smittevernstrategien oppsummerer en rekke utbredte feilslutninger og upresise argumentasjonsrekker, som vi vil imøtegå.
Individuelle rettigheter er avgjørende for demokratiet
Motstand mot koronapasset og andre smitteverntiltak er ikke bare en mening blant mange, men en kamp for individuelle rettigheter.
Individuelle rettigheter er et implisitt forsvar av mindretall og meningsmangfold – for individet er det ultimate mindretall. Når disse rettighetene brytes eller settes i parentes, så hjelper det lite å forsvare mindretallets rett til å ha en mening, like lite som et justismord er rettferdiggjort av retten til forsvar.
Individuelle rettigheter skal ivaretas av den utøvende makt. Et viktig ledd i å sikre dette er at den frie pressen gir mindretallets meninger og argumenter synlighet, og hvis myndighetene begår overgrep mot deres rettigheter har pressen et unikt ansvar for å belyse det.
Ved krise og unntakstilstand finnes det åpninger for at individuelle rettigheter kan tilsidesettes. I slike situasjoner bør de aller beste begrunnelser, vurderinger og demokratiske prosesser ligge til grunn. I gjennomføringen av smitteverntiltakene foreligger lite av dette.
Vi har et alvorlig demokratisk problem hvis myndighetene ikke følger lovlig prosedyre når de fratar folket grunnleggende rettigheter.
Vi har også et åpenbart demokratisk problem hvis ledelsen i mediene er samstemte om at myndighetenes ulovlige strategi er berettiget og at demokratiske prinsipper må vike, og hvis mediene har en dekning som skaper et ensidig bilde av problemstillingene, eller ikke tar hensyn til dem.
Myndighetenes støttespillere i krise
Nettavisens sjefredaktør tilbakeviser at kritiske røster ikke har fått komme til orde, og skriver at «norske medier har publisert mye skepsis mot koronasertifikat – blant annet har jussprofessor Hans Petter Graver målført sterk motstand, og anført at det er udemokratisk.» Men har journalister fulgt opp og utfordret myndighetene med Gravers urovekkende analyser? Har journalistene og politikerne forstått dem?
Kritiske innlegg har i all hovedsak kommet fra eksterne bidragsytere. Medienes egenproduserte journalistikk har hatt lite kritisk vinkling annet enn krav om strengere tiltak, og den daglige dekningen har vært preget av et tunnelsyn på smittetall, innleggelser og dødsfall relatert til korona, samt tendenser til uthenging av alminnelige borgeres angivelige brudd på smittevernsregler.
Fokus på negative konsekvenser av smittevernstrategien, dens svake bevisgrunnlag for effekt, og manglende fundamentering i demokratiske prosesser, har i stor grad vært fraværende.
At de norske demonstrasjonene mot koronapass ikke ble dekket, samt at enorme og vedvarende demonstrasjoner mot koronapass i utlandet også har fått lite oppmerksomhet, fremstår med overtydelighet som at mediene bevisst ikke vil gi dekning til motstand mot smittevern, fordi de frykter det vil skade oppslutningen.
Pressen har virket mer opptatt av å fungere som myndighetenes støttespillere i krise, enn å ville avdekke kritikkverdige forhold. Dette har åpenbart stor påvirkning på befolkningens forståelse av virusets alvorlighetsgrad, nytte og kostnad ved tiltakene, og hva tiltakenes juridiske og vitenskapelige grunnlag faktisk er.
Staten kan alltid si det er «tryggere» å fjerne rettigheter
Stavrum fastslår at folk heller vil ha koronapass enn nedstenging. Dette kan stemme, gitt spørsmålsstillingen, men det baserer seg på et falskt dilemma – nemlig at nedstenging er det eneste alternativ til å innføre koronapass. For innføring av koronapass er et politisk vedtak, ikke en vitenskapelig eller overnaturlig nødvendighet. FHI har uttalt at passet vil ha lite effekt på smittespredning, og likevel får det angivelig bred støtte. Man må spørre seg hvorfor.
Stavrum hevder at retten til å ikke vaksineres «rammer andre», og at så lenge noen er uvaksinerte vil pandemien forlenges og mange vil fortsette å bli syke og dø. Dette er i beste fall en overforenkling. At de utsetter seg selv for risiko kan være, men denne risikoen varierer enormt ut ifra hver enkelts risikofaktorer – det er stor forskjell på en uvaksinert 20-åring og 80-åring.
Anklagen er også imøtegått av vaksinenes svake effekt på smittespredning. Hvis frykten er at de mest utsatte skal smittes, og at vaksinen deres ikke virker, så er dette en trussel de utsatte også møter fra vaksinerte. Nyere forskning kan til og med indikere at vaksinerte er mer smittedrivende enn uvaksinerte.
At en individuell rettighet hypotetisk sett kan ramme andre, er et meget svakt argument for å eventuelt fjerne rettigheten. Et slikt argument kan brukes mot enhver essensiell rettighet, som retten til privatliv, ytrings- og bevegelsesfrihet. Fra statens perspektiv kan det alltid sies å være “bedre” eller “tryggere” å fjerne individuelle rettigheter, men disse er lovfestet nettopp for å hindre uforholdsmessig maktbruk begrunnet i statens eller kollektivets interesser.
Manglende bevisgrunnlag
Koronapass har nå blitt uløselig knyttet til nedstenging, ved at passet skal brukes for å hindre nedstenging. Denne begrunnelsen baserer seg på en antagelse om at nedstenging ellers er nødvendig og vil ha forventet effekt på smittespredning.
Senest forrige uke var fagdirektør i FHI Atle Fretheim intervjuet på NRK Politisk kvarter, hvor han åpent innrømmer at faginstansen ikke kan garantere noe effekt for noen av smitteverntiltakene. Hans eneste betryggelse var at FHIs eksperter er «ganske sikre» på at «total nedstenging» vil dempe smittespredning «relativt effektivt». Denne uvissheten og manglende kunnskapen ligger altså til grunn for innføringen av radikale inngrep i grunnleggende rettigheter.
Etter snart to år finnes knapt en eneste studie om den konkrete effekten av forskjellige tiltak. I stedet blir det vist til en mystisk samle-effekt, som virker utelukkende å basere seg på at smitten til slutt går ned, uten at en årsakssammenheng med tiltak kan påvises.
Stavrum mener at “det viktigste argumentet for vaksine og tiltak er at pandemien er farlig”. Men hva betyr “farlig” her? Realiteten er at covid er farlig for spesifikke grupper, aller mest de eldste. De reelle risikofaktorer for ulike deler av befolkningen må hensyntas hvis hele samfunnet skal underlegges farlige restriksjoner med uante psykologiske, sosiale, politiske, økonomiske og helsemessige negative ringvirkninger.
Tilsidesetter demokratiske prosesser
Det vitenskapelige grunnlaget for smitteverntiltakene er, eller burde være, tett sammenvevd med myndighetenes begrunnelser for at tiltakene blir vedtatt. Fraværet av vitenskapelig grunnlag kan være årsaken til at vi helt mangler innsyn i myndighetenes vurderinger av tiltakenes rettslige grunnlag.
For hver forskrift som innføres plikter myndighetene etter forvaltningsloven § 37 å sørge for at saken blir så godt opplyst som mulig, og å la alle berørte parter uttale seg. For de enkelte smitteverntiltak er det også et grunnleggende vilkår at de skal fremstå tjenlig etter en helhetsvurdering – at nytten må veies opp mot belastningen.
I forbindelse med covid har man sett bort fra denne grunnleggende demokratiske prosessen. Tiltak blir innført på kort varsel uten rettslig forankring, og uten at de vurderes opp mot verken smittevernloven eller det utall grunnlovsfestede rettigheter de griper inn i.
Det finnes ingen notoritet – skriftlige vurderinger som kan etterprøves – og dermed har vi ikke noe innblikk i hvordan vurderingene gjøres. For eksempel en vurdering av “hensynet til barnets beste” i forbindelse med tiltak rettet mot barn, slik regjeringen plikter etter både Grunnloven og FNs barnekonvensjon.
Befolkningen har dermed fått sine friheter, livsutfoldelse, yrkesutøvelse og utdanning sterkt begrenset i snart 2 år, uten at man vet vurderingene bak. Og pressen har ikke vist interesse for å vite hva de består i. Dette er en demokratisk fallitterklæring.
Fraværet av avveininger, eller i beste fall fravær av notoritet, er prinsipielt svært problematisk. I et representativt demokrati som Norge er det folket som utøver den lovgivende makt gjennom Stortinget, men folket kan umulig vite om regjeringen holder seg innenfor lovverket når vi aldri får se hvordan de drøfter vilkårene i loven i forbindelse med innføring av tiltak. Tiltakene mangler på denne måten ikke bare rent rettslig forankring, men også enhver demokratisk forankring.
Uavhengig av hast, angivelig krise og gode intensjoner – det må det være et grunnleggende krav at myndighetene forholder seg til de rettsstatlige verdiene som vårt liberale demokrati er bygget på. At de er bundet av rettsregler, og forplikter seg til å sikre og respektere borgernes rettigheter og å forhindre vilkårlig maktutøvelse.
Det kollektive godet er flyktig
Stavrum skriver at koronapass og nedstengning vel er innstramminger av individuell frihet, men samtidig gir de et “kollektivt gode” – “nemlig at vi demper koronapandemien, men beholder så mye som mulig åpent”.
Dette kollektive gode er flyktig, og for smitteverntiltakene har dette gode blitt bestemt i lukkede rom av en håndfull helsebyråkrater.
Tiltak med tvilsom både nytte og hjemmel i loven innføres, og grunnleggende rettigheter forkastes, for et antatt høyere kollektivt gode man ikke kan verken måle, dokumentere eller engang sannsynliggjøre. Det eneste vi får er spekulative sammenligninger med modellerte utfall gitt fravær av smitteverntiltak.
Finnes en estimering av hvor mange liv som vil gå tapt på grunn av arbeidsledighet, inaktivitet, og psykisk sykdom grunnet tiltakene? Kan en reduksjon av koronadødsfall rettferdiggjøre en økning i andre dødsfall under og etter pandemien?
Den siste nedstenging blir nå begrunnet i helsevesenets kapasitet, samtidig som covid-pasienter kun utgjorde 17 prosent av innleggelser uken før innføring av tiltak. 26 prosent av innleggelser var små barn med RS-virus, en sykdom som har forårsaket en voldsom bølge av innleggelser denne høsten. Dette er høyst sannsynlig en følge av fjorårets nedstenging, og en såkalt “immunitetsgjeld” som har oppstått. Var dette tatt høyde for i regjeringens vurderinger? Det får vi aldri vite. I stedet lefles det med tanker om mer isolasjon av de yngste.
Å gjenoppta tiltak ved hver nye smittebølge er også en ekstremt kortsiktig strategi. Med mønsteret som nå etableres blir det nedstenging hver senhøst, vinter og vår, utsatte næringer blir ytterligere rammet, samt at hele befolkningen må vaksineres opptil tre ganger i året på ubestemt tid. Vi vil leve i kontinuerlig beredskap, og være underlagt det Hans Petter Graver kaller «smittevernstaten», hvor enorm makt er flyttet fra demokratiske instanser og over til teknokrater og helsebyråkratiet.
Fundamentet for demokratiske samfunn
Stavrum skriver at et demokratisk samfunn må tåle og akseptere avvikende meninger, på samme måte som motstandere av smitteverntiltak «må tåle å høre at vi bør gjør det vi kan for å redusere alvorlig sykdom og dødsfall under pandemien.»
Ja, hva er det egentlig vi kan gjøre? Hvilken konkret effekt har det, kan det bevises, og kan det rettferdiggjøres innenfor loven? I et demokratisk samfunn må hva vi kan og bør gjøre foregå innenfor rammene av demokratiske verdier. Mange av smitteverntiltakene går langt utover disse rammene.
I dette tilfellet er ikke de avvikende meningene bare én blant mange, i et slags relativistisk meningsmangfold, men meninger som målbærer fundamentet for det demokratiske samfunnet som sådan. De etablerte meningene er derimot holdt av samfunnets mektigste, som nå argumenterer og agerer mot dette fundamentet.
En ny autoritær samfunnsform
Stavrum skriver at “argumenter møtes best med åpenhet og motargumenter”, et demokratisk prinsipp vi støtter. Men det er en avgrunn som åpner seg, når enkelte argumenter utfordrer selve samfunnsformen vår, når motstand blir dysset ned, og når de facto ulovlig maktbruk blir forsvart ved at målet helliger middelet.
Når myndighetene innfører tiltak som ikke følger lovlig prosedyre, og bryter helt grunnleggende rettigheter, så er ikke tiltakene forenlig med et liberalt demokrati. Dette er ikke bare en side av saken. Det går rett til grunnlaget for hva slags samfunn vi lever i, eller ønsker å leve i, for hva slags liv vi kan leve, og hvordan samfunnet bør styres.
Faktum er at gjennomføringen av smittevernstrategien innebærer at vi har forlatt det liberale demokratiet – vi er over i et annet styresett. Mange sier nå at dette er forsvarlig, akseptabelt og til og med nødvendig. De bør i så fall være tydelige på, og erkjenne, at de støtter en ny illiberal og udemokratisk samfunnsform – en autoritær smittevernstat.
Det blåser en ubehagelig vind over alle vestlige demokratier nå. Stadig oftere blir det liberale demokratiet ansett som utilstrekkelig for å hanskes med problemer i samfunnet og samtiden. Individets rettigheter, rettsstatsprinsipper, og folkestyret i seg selv anses som et hinder for å oppnå ønskede politiske mål. Vi vil stå fast på at politiske strategier som ikke følger demokratiske prinsipper må forkastes fra start. I et fritt samfunn må man klare å finne løsninger som er i overensstemmelse med nettopp denne friheten.
