Kunst for nesen
Gjennom flere tiår har Sissel Tolaas utviklet en helt særegen kunstnerisk praksis som utfordrer ideen om kunstverket som fysisk form. Siden slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet har hun hatt en dyptgående interesse for å observere kjemiske prosesser og temaet endring.
Nå viser Astrup Fearnley-museet den hittil største presentasjonen av Tolaas’ kunstnerskap – som av Subjekts anmelder ble beskrevet som «Sjokkterapi for nesen». For her skal det ikke bare ses, det skal luktes – på godt og vondt. Utstillingen er utvilsomt en av de mest radikale utstillingene som har blitt vist på Astrup Fearnley-museet, og det i seg selv gjør den verdt et besøk.
Kunsten å gi slipp
Hva er kjærlighet og hvordan kan kunsten fungere som et uttrykk for den?, spør utstillingen som for tiden opptar Interkulturelt museums lokaler. 17 kunstnere har blitt invitert til utstillingen, hvor de presenterer hvert sitt kunstverk som en gave de gir videre til de andre kunstnerne for å jobbe videre på.
Her blir med andre ord noe svært personlig, ens eget arbeid, gitt til noen andre som kan gjøre hva de vil med det. I overført betydning handler det om tillit og det å gi slipp, så vel som å slippe noen andre til. Følelser som de fleste kan kjenne seg igjen i – er vi villige til å stole på den andre, vil den andre oss godt? Gjennom denne symbolske byttehandelen tematiserer ikke bare utstillingen kjærlighet, men utøver den i praksis.
Jubilanten
Unge kunstneres samfund, på folkemunne kjent som UKS, ble grunnlagt i 1921, altså for 100 år siden – og det er klart at det må feires! Som kunstinstitusjoner flest, feirer UKS best med en jubileumsutstilling, men ikke egne lokaler. Nei, denne er å se i kunstnernes storstue – Kunstnernes hus.
Her møtes publikum av en utstilling som er like mangfoldig som kunstnerorganisasjonens egen historie. Noe kunstnerlisten også vitner om – her finner vi blant andre Per Inge Bjørlo, Elsebet Rahlff, John Savio og The Alternative School of Economics. Men én rød tråd finnes det: UKS har alltid vær definert av kollektiv organisering.
Unikt kunstnerisk slektskap
Det er skrevet mye negativt om bygget til det nye Munchmuseet, men utstillingene er det ikke noe å utsette på. I snart ti år har Munchmuseet arrangert slike utstillinger, hvor Munch settes i dialog med en annen kunstner til blandede mottagelser.
Nå er det britiske Tracy Emin som står for tur – og det må sies å være en svært vellykket kunstnerisk dialog. Emins ekspressive tegninger og fotografiske selvportrett kommuniserer eksemplarisk med Munchs malerier og tegninger. Her har du to kunstnere, som generasjonsspennet til tross, har et helt åpenbart tematisk og teknisk slektskap.
De to går så godt sammen at man nesten får følelsen av at de må ha møttes i levende live – hvilket selvsagt er umulig i og med at Emin er født tjue år etter Munchs død. At Emin og Munch møtes i kunsten er det imidlertid ingen tvil om. Dette er en utstilling man ikke kan gå glipp av.
Nomadisk bibliotek
Det er fortsatt ikke for sent å få med seg den Subjektprisnominerte utstillingen «Girjegumpi. Sámi arkitektuvragirjerájus» i Nasjonalmuseets avdeling for arkitektur. Over flere år har arkitekt og kunstner Joar Nango opparbeidet seg et stort antall bøker og annet materiale tilknyttet samisk og annen urfolksarkitektur.
Til å huse denne samlingen har han bygget et flyttbart bibliotek, hvor vi finner litteratur om samisk byggeskikk, urfolksarkitektur generelt, arkitektur- og postkolonial teori. Vel så mye som en kilde til kunnskap, er prosjektet også et kunstnerisk prosjekt som tar sikte på å være en plattform for diskusjon og undersøkelser. Hva er samisk arkitektur, egentlig? Og, hva kan det være? – er blant spørsmålene som aktualiseres av Nango.
Postmedialt og postkonseptuelt
På K4 galleri viser Emil Finnerud utstillingen «Forbidden Paradise».
For mange er nok Finnerud mest kjent som redaktør for Gateavisa, men han har også en egen kunstpraksis som han selv beskriver «postmedial, postkonseptuell, basert på research og appropriering».
Finnerud har tidligere deltatt på blant annet Bienalsur 2021 ved Nasjonalmuseet for kunsthåndverk i Buenos Aires og vist soloutstillinger på Noplace og Studio 17 i Stavanger.
