USAs president, Joe Biden, var vert for et digitalt toppmøte om demokrati 9.-10. desember. Bakteppet er bekymringer for det liberale demokratis fremtid. Over flere år har vi sett en regressiv utvikling i blant annet Kina, Russland, Ungarn og Polen. Dette toppet seg i januar, da en uvanlig valgprosess i det vi kjenner som det fremste vestlige demokrati, altså USA, kulminerte med en storming av Kongressen under tellingen av valgmannsstemmer.
For en knapp måned siden var det igjen valg i USA, et så kalt mellomvalg, hvor republikanerne gikk seirende ut. Nå roper norske kommentatorer varsku om at Trumps tid ikke er over.
Liberalt demokrati har siden den atlantiske dobbeltrevolusjon på slutten av 1700-tallet vært en suksess. Det har vært en suksess i stor grad fordi man på den ene side gradvis har involvert grupper som har stått utenfor, slik at konflikt med disse gruppene har vært unngått eller redusert, og på den andre side fordi flertallsstyret har vært begrenset med beskyttelse av rettigheter.
Brukte, men skapte ikke mistillit
Stormingen av Kongressen 6. januar var alvorlig nok. Allikevel var den neppe på nivå med militærkuppforsøk som har funnet sted rundt omkring i verden fra tid til annen. I den amerikanske samfunnsdebatten blir sammenligninger av det som skjedde i den amerikanske føderalhovedstaden med hærverk mot privat eiendom avfeiet med at demokratiets institusjoner er viktigere. Det kan man forstå. Samtidig er staten til for borgerne, ikke omvendt.
Mange mener at Trump er skyldig som aktiv aktør i kongresstormingen. Det er sannsynligvis for tidlig å si. I beste fall er det nok en tvilsom påstand. Det som derimot er tydeligere, er at han ikke var aktiv nok i å forhindre det og/eller å slå ned på det da det først var skjedd. Presidenten har nemlig i ed lovet å beskytte institusjonene. Det valgte anklagerne ikke å legge vekt på. Isteden hevder de at han var en aktiv pådriver for det, noe som det ikke er fullstendig mangel på grunnlag for, men som er betydelig mer tvilsomt.
Ved sine hardnakkede påstander om at valget var «stjålet» forsterket sannsynligvis Trump mistilliten i det amerikanske folk mot valgsystemet, men han skapte den ikke. Mangel på identifikasjonskrav ved stemmegivning kan potensielt gi valgfusk, uten at det nødvendigvis gir det. Det er naturlig at det er skepsis mot slikt. En drastisk utvidelse av poststemmer kan gi muligheter for valgfusk eller overrepresentasjon av utvalgte områder, uten at det nødvendigvis gir det. Hvis man gjør det enklere å stemme, kan det gi mulighet for flere i velgermassen å avgi sin stemme, men det kan også øke sannsynligheten for illegitime stemmer. Alt av motstand mot at det skal bli enklere å stemme bør derfor ikke avfeies som trumpistiske angrep på demokratiet.
Men Trump skulle som president beskytte institusjonene, og det er sterke tegn til at han i beste fall har en dårlig rolleforståelse. Dette gjelder ikke bare i valgprosessen, men også som mediekritiker, en rolle som lar seg dårlig kombinere med statssjef. Amerikanske medier fortjener kritikk, men statssjefen bør ikke være deres fremste kritiker.
Seiren over etablissementet
Trump kan muligens hevdes å være en del av det økonomiske etablissementet, men han er ikke en del av det politiske etablissementet. Og man skal huske på at mange amerikanere ikke kan fordra det politiske etablissementet, spesielt ikke det som er på føderalt nivå.
Det er mye problematisk med Trump. Han er en vinglepave: det ene øyeblikket kritiserer han for mye pengetrykking, for så å i neste øyeblikk kreve mere. Han har ikke akkurat fremmet måtehold i statsfinanser, noe som verdsettes av mange i Det republikanske parti. Men for mange er Trump den eneste på veldig lang tid som på et så høyt nivå har vunnet over etablissementet. Noen andre har gjort det som kongressrepresentant eller føderalsenator, men ikke som president. Det er viktig for mange amerikanere.
Under opptøyene i 2020 truet Trump med å sende inn nasjonalgarden i strid med guvernørers ønsker, noe som ville vært i strid med føderalistiske prinsipper. Biden har truet med å bruke presidentmakt mot guvernører som ikke gjør det riktige i pandemihåndteringen. Biden lovet å gå tilbake til normalen, men normalen er visst sentralisering. Han har til og med tatt initiativet til å begrense den globale skattekonkurransen ved å innføre global minstesats. Mange amerikanere setter pris på sin frihet, herunder fritt skolevalg, som var et av stridstemaene i Virginia. Men å se valgresultatet i Virginia som en seier for Trump eller trumpismen blir for enkelt.
Betingede demokratier
Demokrati har en rekke gode egenskaper som det er verdt å ta vare på, men det er ikke alt. Som den norske statsviteren Johan P. Olsen skrev i boken «Folkestyrets varige spenninger», er de fleste betingede demokrater. Dette vil si at hvis de opplever flertallsstyret som for inngripende, vil de motsette seg det. Det finnes knapt et rent demokrati. Demokratiene er filtrerte demokratier. De er mer eller mindre liberale, og de er representative. Selv Sveits, som har et sterkt innslag av direkte demokrati, er et representativt demokrati.
Et liberalt demokrati er grovt forklart et kompromiss mellom – eller blanding av – det liberale, det vil si rettsstaten og våre friheter og rettigheter, og det demokratiske, det vil si flertallsstyre. Man kan si at det er et motsetningsforhold mellom det liberale og det demokratiske. Samtidig kan det liberale element støtte det demokratiske ved at det liberale gjør at folk er tilfreds med styreformen. Dersom det liberale stadig trekker det korteste strå, noe det kan ha en tendens til, vil folk kunne bli tilbakeholdne med sin støtte til nettopp det liberale demokratiet. Det kan bli dets endelikt.
Sett at flertallet i et land er mot at staten stadig vokser og blir mer inngripende, men dette flertallet stemmer for det minste ondet, som får makten og likefullt eser offentlig sektor og griper mer inn i folks liv. Staten blir mindre begrenset, altså mindre liberal. Denne utvidelsen kan finne sted under dekke av rettighetsutvidelser som i beste fall tvilsomt er liberale. Siden flertallet egentlig ikke er for utviklingen, er det hverken liberalt eller demokratisk. Samtidig kan den esende staten bli en ytterligere tung byrde å bære for den akterutseilte arbeiderklassen.
Derfor bør liberale demokratier ta utfordringen om å være tilstrekkelig liberale på høyeste alvor. For USA kan en fredelig unionsoppløsning, muligens til mindre unioner, ikke et femtitalls små deler, være en løsning på problemet med en føderalstat som mangler mavemål.
