fbpx
Bør vekke debatt

Pressestøtten skal sikre mangfold. Men gjør den egentlig det?

Civita-leder Kristin Clement mener pressestøtten er konserverende: - Gjør det vanskelig for nye medier å utfordre de gamle, skriver hun. (Foto: CF Wesenberg.)
Civita-leder Kristin Clement mener pressestøtten er konserverende: - Gjør det vanskelig for nye medier å utfordre de gamle, skriver hun. (Foto: CF Wesenberg.)
Avisene som får mest i pressestøtte står for mye av det samme politisk, skriver lederen i den liberale tankesmien Civita, Kristin Clemet.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Medietilsynets produksjonsstøtteordning skal sikre avismangfold. Men topp ti får mer enn de 140 på bånn til sammen.

Norge troner på førsteplass på «World Press Freedom Index» for 2021. Det gjør vi for femte året på rad.Vi er altså det landet i verden som ivaretar pressefriheten best, ifølge Reportere uten grenser.

Til sammenligning kommer de to fredsprisvinnerne Maria Ressa og Dmitrij Muratov fra land som havner på henholdsvis 138. plass (Filippinene) og 150. plass (Russland).

Kåringen skjer på grunnlag av en lang rekke kriterier, og det er mange årsaker til at Norge gjør det så bra.

Norge har et Medietilsynet som forvalter regelverk og økonomiske støtteordninger, som skal bidra til å sikre ytringsfrihet, rettssikkerhet og et levende demokrati. Og støtteordningene er mange.

Annonse

Den indirekte mediestøtten, som stort sett går til alle nyhetsmedier og fagpresse, består i et fritak for merverdiavgift og utgjør cirka 2,5 milliarder kroner årlig.

Den direkte mediestøtten, som til sammen utgjør cirka 450 millioner kroner i 2021, består av ulike tilskuddsordninger, hvorav produksjonstilskuddet utgjør cirka 82 prosent og dermed er den desidert største ordningen. Det foreslås stadig nye ordninger og økt støtte, så forslaget fra Medietilsynet for de kommende år, er på om lag 500 millioner kroner i året.

I tillegg kommer andre støttetiltak og ordninger som jeg ikke kommer nærmere inn på her.

Men dette er ikke alt. Bare NRK mottar i 2021 ca. 6,35 milliarder kroner i støtte, mens TV 2 får 135 millioner kroner.

Den mest omtalte og omdiskuterte støtten er produksjonstilskuddet, som ofte blir kalt «pressestøtten». Den utgjør altså i overkant av 360 millioner kroner i 2021 og blir fordelt til en lang rekke aviser i landet.

Det er til sammen åtte aviser som får mer enn ti millioner kroner, mens tre aviser mottar mellom fem og ti millioner kroner. Til sammen får disse 11 avisene mer enn 220 millioner kroner i 2021.

De øvrige – til sammen cirka 140 aviser – deler på resten, altså 140 millioner kroner.

De som får mest, får mye:

Klassekampen får cirka 42 millioner kroner.

Bergensavisen får 35 millioner kroner.

Dagsavisen får nesten 35 millioner kroner.

Vårt land får 31 millioner kroner.

Nationen får 21 millioner kroner.

Dagen får i underkant av 18 millioner kroner.

Fiskeribladet får nesten 12 millioner kroner, og

Morgenbladet får vel 11 millioner kroner.

Men fungerer pressestøtten slik den skal?

Formålet med de mange støtteordningene er «å sikre mediemangfoldet».

Spørsmålet jeg stiller meg, er hva slags mangfold det siktes til da?

Ser vi på listen over de avisene som får lite støtte – helt ned til 10.000 kroner i året – så domineres den typisk av små lokalaviser, som forhåpentligvis bidrar til et mangfoldig medietilbud eller til at det overhodet er et tilbud i deres lokalsamfunn.

Men ser vi på de avisene som får mest, er det aviser som typisk er nyhetsmedier og har en nasjonal betydning, og som lett vil kunne betraktes som en del av «rikspressen» (eller «riksdekkende meningsbærende aviser», som de også kalles).

De bidrar til mangfold fordi de er en slags nisjeaviser for ulike verdier og interesser i vårt samfunn.

Men politisk representerer de på mange måter et enfold.

De er alle aviser som støtter eller foretrekker den regjeringen og det stortingsflertallet vi har, og som i hvert fall ikke vil foretrekke en regjering dannet av de partiene som nå utgjør opposisjonen. Og rent verdimessig fremstår alle, unntatt Dagen, som venstreliberale.

Klassekampen er et soleklart venstresideprosjekt. Bergensavisen er en slags Arbeiderpartiet-avis, men har ikke et nasjonalt nedslagsfelt. Dagsavisen står også helt tydelig til venstre og skiller seg lite fra Klassekampen på meningsplass. Men Dagsavisen har også et lokalpolitisk preg, der avisen også plasserer seg til venstre. Vårt land plasserte seg tydelig på «rød» side i veivalgsdebatten i KRF. Nationen er landbruksnæringens og Senterpartiets avis.

Dagen er et unntak, siden avisen har en kristenkonservativ profil, men den er på ingen måte representativ for den brede borgerlige opposisjonen. Fiskeribladet skal jeg ikke uttale meg om, mens Morgenbladet står til venstre.

Det er altså enormt mye av pressestøtten som går til aviser som foretrekker den regjeringen eller det stortingsflertallet vi har, og som vil sette et mindre kritisk søkelys på partiene på venstresiden enn de gjør på partiene på borgerlig side.

Grunnen til at dette skjer, er at pressestøtten delvis gis etter et «mye får mer»-prinsipp, det vil si at den kan virke konserverende og gjøre det vanskelig for nykommere å etablere seg.

Men er det noen som prøver?

Jeg har gått igjennom hele listen for å se etter medier som kan sies å ha ambisjoner om å spille en nasjonal rolle i likhet med for eksempel Klassekampen eller Nationen, og det fins noen.

Dag og tid er en slik avis, og den mottar allerede relativt store midler, siden den er blant de tre avisene som mottar mellom fem og ti millioner kroner i 2021. Politisk fremstår Dag og tid som ganske sammensatt, der både tydelige venstre- og høyresideperspektiver slipper til.

Et annet eksempel er Dagens perspektiv, som politisk ikke har noen tydelig profil. Også Dagens perspektiv mottar en del støtte, nesten 4,5 millioner kroner i 2021.

Men deretter er det bare Minerva som kan sies å tilhøre denne gruppen, ettersom Minerva faktisk tar mål av seg til å være en borgerlig nyhetsavis for hele landet. Støtten til Minerva er på to millioner kroner.

I tillegg har Subjekt fått støtte for første gang med i alt 1,25 millioner kroner.

Itromsø og Nidaros skal også nevnes, siden de, særlig på grunn av sine profilerte redaktører og kommentatorer, absolutt kan gjøre seg gjeldende i den rikspolitiske debatten. Men de er tross alt først og fremst lokale.

Hva som skal til for å få produksjonstilskudd – og hvor mye man får – er ikke uten videre lett å gjennomskue for en amatør. Kriteriene er at «produksjonen har dagspressekarakter, har en ansvarlig redaktør, tar betalt fra leseren og selger mesteparten av opplaget til abonnenter. Videre settes det krav til opplagets størrelse og hvor ofte avisen kommer ut.» Dessuten er «godkjente opplagstall og antall utgivelser i uken» bestemmende for beregningen av tilskuddet.

Jeg tviler ikke på at det er mange gode argumenter for at ordningen er slik den er.

Jeg syns likevel at det kan være grunnlag for en debatt.

Spørsmålet er:

På hvilken måte bidrar pressestøtten til å sikre et politisk mangfold når nesten all støtte går til aviser som politisk står for mye av det samme?

Hva er fordelene og ulempene med en ordning som virker så konserverende, og som gjør det så vanskelig for nye medier å utfordre de gamle?

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å avdekke ukulturene, og gir deg de ekte kulturnyhetene. Avisen leverer modig og nyskapende kulturjournalistikk.


Shabana Rehman
Multikunstner
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi at jeg som borger vil følge debattene rundt kulturfeltet, fra ytringsfrihet til støtteordninger. Som privatperson vil oppleve, se og høre om kultur, og vite hva som skjer.


Torbjørn Røe Isaksen
Tidl. Arbeidsminister (H)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar