Noe av det mest fascinerende ved (den evinnelige og stort sett fruktesløse) hijab-debatten er hvor mye rart ellers kloke folk skriver. Særlig er de opptatt med å sammenligne hijaben med andre, norske eller vestlige, plagg. Og de utviser stor fantasi.
For noen dager siden sammenlignet Anne Holt hijaben med sine egne dongeribukser, som hun bruker til og med på 17. mai. Uten at hun får høre at det er «upassende». Da bør heller ikke vi bry oss om klesvalget til hijabkledte kjenter, mente en ganske irritert Holt.
Hva oppnår man med en slik sammenligning? Å gjøre hijaben uskyldig og uforståelig, og oss alle litt dummere på kultur, politikk, religion og makt. Og i dag kommer minsanten filosof Lars Gule med en ny kandidat til hijabsammenligningenes pantheon: høyhælte sko.
Høye hæler er, ifølge Gule, upraktiske og ubehagelige, forsterker skillet mellom kvinner og menn, og gjør kvinner «sexy» for menns blikk. På den annen side hevder mange kvinner at de liker å gå med høyhælte sko, at de får dem til å føle seg bra, noen feminister mener høye hæler er «empowerment».
«Begge deler er åpenbart mulige posisisjoner», slik er det også i debatten om hijab, fastslår Gule. «Man skal i alle fall være forsiktig med å insistere på at det bare er én måte å forstå så intrikate fenomener som kvinners klær og sko på.»
Hva skal man si? Jeg tror ikke filosof Gule har tenkt nok igjennom sammenligningen. For det den viser er ikke likhetene, men nettopp forskjellene mellom hæler og hijab, mellom det liberale vesten og den islamske verden (heri opptatt muslimske miljøer i Norge).
Søkt
La oss ta noen av ulikhetene – fra det trivielle til det vesentlige:
Høyhælte sko er noe kvinner bruker for anledningen. Noe du tar av og på deg. Jeg tipper værdamene som Gule nevner skifter til mer praktisk fottøy straks de gått av skjermen. Mens selv de mest «frigjorte» hijabi ikke vil bli sett offentlig uten hodeplagg.
Høyhælte sko kommer i mange varianter (med ulik høyde på hælen). Det samme kan man si om hodeplagg for kvinner (fra burka/nikab til hijab). Men et sted stopper det. Du skal ikke vise håret. Her gjelder altså en helt bestemt regel.
Å gå med høyhælte sko er noe helt individuelt. Ikke noe du bruker for å markere tilhørighet i en gruppe, eller noe som gjør at de som ser deg plasserer deg i en gruppe.
Høyhælte sko kommer i mange varianter (med ulik høyde på hælen). Det samme kan man si om hodeplagg for kvinner (fra burka/nikab til hijab). Men et sted stopper det. Du skal ikke vise håret. Her gjelder altså en helt bestemt regel.
Høyhælte sko er absolutt noe som i vår kultur bidrar til å «konstruere» deg som «kvinne», men de finnes også for menn. Tenk på platåskoene på syttitallet. Ulike typer boots. Til og med stillhethæler har vært brukt av mannlige rockartister (for eksempel Lux Interior i The Cramps). Dette er en rest fra den gang høye hæler først og fremst var mannesko, og hadde med klasse å gjøre. Kun noen kunne tillate seg å gå med så upraktiske sko. Så her er historikken ganske ulik fra hijaben.
Hovedinnvendingen mot høyhælte sko har først og fremst med helse å gjøre. Det er svært få som bringer opp dette momentet i hijabdebatten. Men det å kaste hijaben kan være helsefarlig for kvinner.
Ære
Da nærmer vi oss hovedpoenget: Ser man bort fra en uformell kleskodeks i visse bransjer, finnes det ingen klare normer, regler eller lover som sier at du skal gå med høye hæler. En vittig tunge på Gules FB-tråd formulerer slik:
«Jeg kan ikke se for meg hvilken kirke/sekt (bortsett fra Hugh Hefner) som ville pålagt kvinner høye hæler.»
Nettopp. Høye hæler var nok påkrevd for skjønnhetene som skulle posere som Playmates på magasinets midtsider eller være «bunnies» i The Playboy Mansion. Det kan vel nærmest regnes som arbeidsantrekk.
Men selv den gamle grisen i silkeslåbrok var for eksempel en talsmann for fri abort i en tid der leger nektet kvinner og single kvinner prevensjon. Og sto ellers for avskaffelse av sexlover, full ytringsfrihet og inviterte svarte intellektuelle til sitt TV-show, selv om han mistet sponsorer.
Høye hæler og seksualisering av kvinner er altså fullt forenlig med frigjøring av kvinner, med likestilling, toleranse og mangfold. Det kan også hijab være for den enkelte hijabi i Norge. Men hennes personlige motiver og opplevelser visker ikke ut hijabens historie, betydning og funksjon, som handler om å beskytte kvinnen mot mannens blikk og begjær. En religiøs-konservativ norm som også selv de mest «feministiske» hijabbærere følger strengt i det offentlige rom.
Det finnes derimot ikke store miljøer i Norge der unge jenter blir opplært til å gå med høyhælte sko, der foreldre og slekt krever det, der det tilhører den daglige sosiale kontrollen, og avvik og ulydighet kan medføre alvorlige sanksjoner – sosialt, mentalt og fysisk.
Det finnes heller ikke store land der høyhælte sko er påbudt for kvinner. Der «en lite pike med lave sko» kan risikere ryktet, jobben, helsen, livet. Hijab er knyttet til ære. Og til kvinnens ansvar for å ivare denne æren på mannens, familien, slekten og klanens vegne. Dette er en tenkemåte som bryter med alt som heter feminisme, likestilling og menneskerettigheter i vesten.
Kjønnsmakt
Lars Gules sammenligning ville derimot holdt vann hvis vi levde i et patriarkat som dikterte at kvinnene skulle være «horer». Og at en måte å vise at du var en «god hore» eller «billig nok», var å gå med høyhælte sko. (Hvis noen skulle reagere på ordbruken her, så har jeg lært den fra nettstedet Islam.no, der blant annet Basim Ghozlan gir råd til unge muslimske jenter).
Kort sagt: Sammenligner du høyhælte sko med hijab, har du skjønt lite om kjønnsmakt. Og du bidrar enda en gang til å bagatellisere et plagg som millioner av kvinner forbinder med undertrykkelse og brutalitet, og som de gjerne skulle blitt kvitt. (Noen ble kvitt det, og flyktet til Norge. Bare for å oppdage at plagget her ble hyllet som frihetssymbol i media.)
Men sammenligningen er likevel nyttig, for den minner oss om noe selvsagt som mange av de klokeste blant oss ser ut til å ha glemt, i sin iver etter å støtte «modige» minoritetskvinner med skaut: Vi i det liberale og pluralistiske vesten lever nettopp ikke i et patriarkat. Ikke i noe som ligner enn gang. Selv om radikalfeminister forsøker å innbille oss det. Og har maktet å få gjennomslag i det offisielle Sverige.
Men noen deler av «det nye Norge» er helt klart patriarkalske, og fratar jenter og kvinner en frihet og trygghet som vi ellers tar for gitt. Kanskje vi heller skulle rette vårt feministiske og humanistiske engasjement i den retning?
