Kjetil Rolness mener min sammenligning av høyhælte sko, mer presist sko med stiletthæler, og hijab er en trivialisering og dermed uskyldiggjøring av det kvinneundertrykkende plagget hijab. Men dette er en urimelig lesing av min tekst, et Facebook-innlegg med en nyanserende refleksjon om hijab-debatten. For i den debatten er det mange som inntar absolutte og definitivt unyanserte posisjoner, noe også Rolness synes å gjøre i kommentaren i Subjekt.
Hva er en sammenligning?
En sammenligning handler om å vurdere likheter og forskjeller mellom to (eller flere) objekter eller fenomener. Ofte skjer en slik sammenligning ved å vurdere også opp mot noe tredje felles. Det er uansett ikke noe entydig og enkelt begrep, jamfør Det norske akademis ordbok.
Dette innebærer at å sammenligne slettes ikke betyr å gjør likt eller skape en identitet. Det er med andre ord fullt mulig å sammenligne svært ulike fenomener på en slik måte at en viss likhet i ett eller noen få henseende, midt i all forskjellen, likevel blir belyst.
Min sammenligning av hijab og sko med stiletthæl handlet primært om at begge deler kan vurderes gjennom en paradoksal tvedeling av perspektivet. Altså som uttrykk både for patriarkalsk undertrykkelse og middel til frigjøring. Sammenligningen handler om dette, verken mer eller mindre.
At det er avgjørende forskjeller mellom hijab og høyhælte sko, er også helt klart. Ikke minst er forskjellene knyttet til graden av patriarkalsk dominans og undertrykkelse som historisk og i dag er forbundet med de to fenomenene. Igjen med betydelig variasjon både i den muslimske verden og for den enkelte muslimske kvinne, er ikke jeg i tvil om at hijab i det store og hele er langt mer undertrykkende enn høyhælte sko. Selvsagt.
Paradoksene
Dette plagget er ment segregerende og har en slik funksjon, selv om en del kvinner velger å tro at det handler om gudfryktighet og å følge en guds forordninger for mennesker. Derfor er det undertrykkende og forkastelig. Likevel, det er lov til å undertrykke seg selv. Selvundertrykkelse skjer på mange ulike måter – for eksempel ved å være med i trossamfunn som undertrykker skeive og kvinner. Dette verken kan eller skal forbys, ei heller at noen rasjonaliserer slikt til å være en form for frihet.
Mitt hovedpoeng med kommentaren, som mange ikke har skjønt eller ikke vil skjønne, er at både stiletthæler og hijab kan ses som uttrykk både for undertrykkende mannsdominans i samfunnet og midler til kvinnemakt eller empowerment. For jeg skrev at høyhælte damesko for det meste er ubehagelig, at de til og med kan være skadelig for føtter og rygg, og at de brukes fordi det angivelig er pent – og sexy. Derfor har i alle fall noen feminister ment at slikt upraktisk og uheldig fottøy bare er til for menns skyld, et uttrykk for patriarkatets krav til ideelt kvinnelig utseende. Altså noe man ikke bør henfalle til (for mye) bruk av.
Paradokset er at det også finnes «motsatte» feminister som snur på det hele og peker på at kvinner kan bruke høyhælte sko og annet som fremmer sex appeal, som middel til ‘empowerment’. Ved å spille på det mange menn faller for hos kvinner, kan menn stilles til veggs, kvinner kan markere seg selv, vise at de er sterke og selvstendige – som gjør egne valg av hva de vil eksponere eller ikke, kle seg i eller avstå fra å kle seg i.
Begge posisjoner er mulige. Men jeg har likevel en mening, ikke minst basert på tanker om likeverd og retten til å få like muligheter, om hvilken posisjon som er riktig – moralsk og politisk. For selv om fysiske/fysiologiske forskjeller til en viss grad gir ulike muligheter på en del områder, er det unødvendig å forsterke forskjellene mellom kjønnene gjennom klær og oppførsel på måter som begrenser kvinners mulighet til å gjøre det samme som menn.
Hva har så dette med hijab å gjøre? Hijab er så definitivt et klesplagg som har utviklet seg innenfor patriarkalske rammer for å segregere kvinner og menn. Plagget er både religiøst og tradisjonelt. Det markerer tilhørighet til religion og/eller kultur. Det er så absolutt en identitetsmarkør. Så her poengterer jeg det Rolness også mener om hijabens tunge undertrykkende historie og funksjon.
Likevel er hijab et uttrykk for mange kvinners personlige holdning og relasjon til «gud». For andre er det bare slik det skal være, og for atter andre gir hijab bevegelsesfrihet fordi det gir tillatelse (fra fedre, brødre, ektemenn – eller «samfunnet») til å bevege seg i det offentlige rom. For noen har det blitt en vane – og man opplever det som ubehagelig å gå uten, selv om man ikke tror på noe som helst. Vanens makt kan være like stor når det gjelder bruk av hijab som av høyhælte sko.
Derfor kan sterke og selvstendige muslimske kvinner insistere på at de selv vil bruke hijab. Som uttrykk for … ja, akkurat det de selv vil det skal være for dem. Det er også deres soleklare rett. Men, og på samme måte som for annen bekledning bestemt av patriarkalske strukturer, må det være tillat å peke på dobbeltheten. For det undertrykkende kan snus mot undertrykkeren. Altså kan en hijab bli uttrykk for et selvstendig valg som fører til ‘empowerment’ av (noen) muslimske kvinner (i noen situasjoner), samtidig som den stadig er et sentralt symbolplagg i det patriarkalsk dominerte universet.
Derfor kan en hijab innebære ‘empowerment’. For ved selv å bruke hijab, ved å insistere på dens viktighet for en selv, kan man sette konservative patriarkalske menn sjakk-matt. Man får en helt annen mulighet til å bevege seg i og uttale seg i det offentlige rom. Man kan ikke avfeies som uislamsk eller – enda verre – umoralsk. Man kan rett og slett få et overtak på dem som vil segregere og kontrollere (muslimske) kvinner. Ved å reprodusere en mer beskjeden form for segregering (hijaben), kan man frigjøre seg fra den langt større sosiale kontrollen som hindrer kvinner å bevege seg i det offentlige rom, studere eller arbeide, eller som manifesterer seg i krav om å tie i forsamlingen.
Likheten og forskjellene
Dermed foreligger det i dette paradokset en likhet mellom høyhælte sko og hijab. Begge fenomener bærer i seg en dobbelthet og kan representere både patriarkat og empowerment. Begge perspektiver er mulige, om enn som realitet i ulik grad. En påpekning av dette er ikke det samme som å skape identitet mellom to åpenbart svært forskjellige fenomener.
Denne påpekningen av et berøringspunkt mellom to fenomener, har derfor intet med forsvar for eller trivialisering av hijab å gjøre. Det er et forsøk på å få fram fenomeners dobbelthet, avhengig av kontekst. Det handler om muligheten til å gjøre mer komplette og nyanserte vurderinger av fenomener, ikke minst for å kunne bekjempe effektivt det som er undertrykkende. Da blir det forskjell på å bekjempe tvungen hijabbruk og selvvalgt (og selvundertrykkende/-segregerende) hijabbruk. Men etter min mening bør begge deler bekjempes, om enn med ulike virkemidler. Derfor bør selvvalgt hijabbruk kritiseres som reproduksjon av en grunnleggende maktskjevhet mellom kvinner og menn. Og derfor bør også de kritiseres som hyller en slik hijabbruk og kaller det feministisk frigjøring. Slik Rolness har kritisert Dagsavisen.
Dermed er det unødvendig å kommentere Rolness’ øvrige, men i denne sammenheng ganske irrelevante, punkter i Subjekt-artikkelen.
