«Men er ikke det bare en gjenspeiling av det voksende mannehatet som også foregår i verden?»
«Gutter mot verden» er en serie laget av NRK der seerne får møte diverse miljøer og enkeltpersoner som uttaler seg om årsakssammenhenger og konsekvenser av utenforskap og problematiske holdninger blant gutter.
I første episode ønsker programlederen sammen med noen kompiser å drøfte problemstillinger knyttet til det voksende kvinnehatet blant gutter, hvorpå den ene sender følgende spørsmål i retur: «Men er ikke det bare en gjenspeiling av det voksende mannehatet som også foregår i verden?».
Deretter hevder han at man som hvit, heterofil mann i dagens samfunn er verdiløs og at man ikke har noe man skulle sagt. En annen hevder han hadde fått mer respekt dersom han var skeiv, og at han blir påført skam og straff i kraft av å være en hvit heterofil mann.
«Mer respekt», sa du?
«Jeg hadde fått mer respekt om jeg var skeiv» ble det sagt i serien. OK, mener du respekten du føler på som homo når homse nok en gang blir brukt som skjellsord på en fest? Eller når du som transkvinne blir kasta ut av jentedoen av ciskvinner? Når du som transmann blir spurt hva du har mellom bena? Eller når du som en skeiv kid blir infiltrert med heteronormativitet gjennom kunst, kultur og pensum?
Eller sikter du til respekten og verdien du opplever når du vokser opp som ikke-binær i en kjønnsnormativ verden, der alt fra leker, klær og regler er delt inn etter to-kjønnsmodellen? Når kjønnet ditt ikke anerkjennes juridisk, og du må stirre på en M eller K hver gang du åpner passet ditt?
Mer respekt, sa du?
Undertrykkelse og privilegium går i arv
En rekke hvite, heterofile cismenn anerkjenner ikke at vi lever i et samfunn der de er den mest privilegerte gruppen. De er hverken verdiløse eller straffet av samfunnet slik det påstås i NRK-serien. La meg minne deg på hvorfor.
Privilegium er å se folk som deg positivt representert gjennom historiske-, religiøse og vitenskapelige verk – mens kvinner og andre marginaliserte grupper er tvunget til å bla side etter side med hvite menn i sentrum.
Privilegium er å kunne se tilbake på dine forfedre å se innovasjon, makt og suksess – mens kvinner ser tilbake på sine formødre og ser frihetsberøvelse, undertrykkelse og tragedie.
OK, fortiden sugde, men hva med nåtiden? De patriarkalske strukturene fra fortiden – lagd for hvite, heterofile menn stopper ikke plutselig en dag å virke inn på samfunnet idet vi får litt stemmerett her, ekteskapslov der og rasismeparagraf der. Ting tar tid. Undertrykkelse går i arv, og i 2022 lever vi med følgefeil fra fortiden, pluss en haug mennesker med transgenerasjonelle traumer. Arven og følgefeil har gitt dagens hvite, heterofile cismenn et stort forsprang – de er hverken verdiløse eller straffet i dagens samfunn.
Jeg hater ikke menn. Jeg hater patriarkatet
Argumentet til guttene i NRK-serien er at kvinnehat oppstår som en motreaksjon til det voksende mannehatet. Guttene forveksler kritikken fra kvinner og andre minoriteter rettet mot patriarkalske holdninger og atferdsmønstre som mannehat. Kritikken bunner ikke i hat mot menn som sådan, men mot et undertrykkende patriarkalsk system.
Jeg hater ikke menn, men jeg hater patriarkat, strukturell rasisme og heteronormativitet – systemer som gir hvite, heterofile cismenn et forsprang.
Formålet er ikke å annullere menns verdi eller plassere dem i en cancelled-bås. Formålet er å kjempe for at alle sosiale grupper skal stå likt på startstreken. I det sosiale løpet er det gutta som har stått først, men når vi nå sakte, men sikkert nærmer oss et sted der andre grupper endelig står skulder ved skulder med gutta på startstreken, oppleves det for flere gutter som en trussel mot deres posisjon. Når privilegium og urett har vært normalen så lenge, føles rettferdighet og likestilling som en straff.
Vi har en felles fiende
I bunn og grunn står vi alle overfor en felles fiende, altså patriarkatet og andre undertrykkende systemer – du og jeg er ikke fiender.
Selv om hvite, heterofile cismenn har et forsprang i dagens samfunn, betyr ikke det at de ikke lider under sprinten. Patriarkatet forventer for mye av dem med hensyn til mannsrollen, maskulinitet og mental styrke, og er dermed destruktivt også for dem.
De faller fra fordi de ikke makter å oppfylle de patriarkalske kravene og forventningene – som konsekvens vokser avmakt og hat frem. Løsningen er ikke å gå til krig mot «politisk korrekthet» og feminister. Løsningen er å sammen mobilisere mot systemene som forårsaker lidelse og tap for alle.
Og til gutten i NRK-serien som sa «Hvis jeg har det dritt, så er det min egen feil». Nei, det er ikke din feil – det er systemet sin feil, og derfor er det ditt ansvar å ikke nøre opp under, men jobbe imot undertrykkende systemer slik at du og alle oss andre kan få det bedre.
Innlegget ble først publisert på Jeune.no – debattsiden for unge. Skribenten er aktiv i Oslo SV, Amnesty og Oslo Pride men skriver som privatperson.
