I desember foretok jeg en diskursanalyse av debatten rundt policy for transpersoners rettigheter. Da jeg nylig leste Risholm og Ellingsens kommentar, særlig den første med Risholm alene, i debatten om et tredje juridisk kjønn, var det slående hvor treffsikre funnene mine var.
De og Aleksander Sørlie synes å snakke forbi hverandre, og det er vanskelig å se hvordan vi kommer videre uten at man begynner å fokusere på de faktisk avgjørende uenighetene. Her er ingen uskyldige, men ser jeg ikke hvordan man kan ta aktører som Risholm og Ellingsen seriøst før de går inn i debatten med et minimumsnivå av intellektuell ærlighet.
Les også: Et tredje kjønn er fantasy-juss
Den frustrerende diskursen
Kort fortalt går den mildt sagt frustrerende diskursive tropen som det følgende:
Lat som om debatten handler om naturvitenskapelig observasjon istedenfor politikk. Posisjoner deg i opposisjon til en radikal antagonist som nekter å akseptere grunnleggende naturvitenskapelige fakta
I det jeg kaller den klassisk-positivistiske diskursen om kjønn har de en tendens til å skape et bilde av at folk vil korsfeste dem for å hevde at kromosomer eksisterer (jf. JK Rowling: «If sex isn’t real…»).
Men det er jo ikke sånn at folk i det jeg kaller den radikal-konstruktivistiske diskursen (jf. Judith Butler) mener at anatomisk kjønn har en tredeling. Det er ikke sånn at Esben-Esther Pirelli Benestad mener hen er født som et tredje anatomisk kjønn. Tanken om en tredje kjønnskategori er en metafysisk, og kanskje aller mest en politisk tanke. Dette må jeg anta at Risholm og Ellingsen egentlig forstår, men det er vanskelig i lys av hva de skriver.
Les også: Endring av juridisk kjønn er ingen fantasi
Intellektuell uærlighet
Risholm og Ellingsen bruker uttrykkene «Schrödingers kjønn» og «trans sapiens» for å beskrive det deres meningsmotstandere angivelig vil ha oss til å tro. Det er én metafor fra fysikken, og en annen fra biologien. Det er sikkert en god retorisk strategi, men er det intellektuelt ærlig? Nei, det synes jeg ikke det er, og jeg tror de skyter seg selv i foten, istedenfor å etablere stålmann av den de trolig kunne rettet en god del sunn kritikk mot. Så la meg begynne med stålmannen.
Et fremtredende radikal-konstruktivistisk poeng er at kategorier er tøyelige. Ordet norsk har referert til noe biologisk tidligere, mens det i dag refererer til noe sosialt og psykologisk. Ord som mann og kvinne har vært gjennom en tilsvarende utvikling.
Så når jeg sier Elliot Page er en mann, er ikke det å benekte biologi, akkurat som at å kalle Joshua King norsk ikke er å benekte biologi. Dette er ikke biologiske påstander. Det førstnevnte betyr ikke at vi må legge bort våre begreper om biologisk kjønn noe mer enn det sistnevnte betyr at vi skal legge uttrykket etnisk norsk på hylla.
Les også: «Schrödingers kjønn» holder ikke i en rettsstat
La oss rydde i argumentene
Dette må jeg anta at alle forstår, men jeg må si at det virker som noen trenger en påminnelse: Det handler ikke om biologi, og ved å late som det gjør det, fordummer du debatten.
La oss ta et eksempel:
– Du kan kalle deg selv så ikke-binær du bare vil, og be om å bli referert til som «hen». Men dette er ren språkmanipulering, for du blir aldri kjønnsløs. Kjønn er heller ikke noe som tildeles ved fødsel, det er genetisk bestemt allerede ved befruktning. Vi er alle underlagt kjønnets binæritet, slik er vår art.
Det høres ganske smart ut til du leser denne fabrikkerte versjonen:
– Du kan kalle deg så norsk du vil, og be om å bli referert til som norsk. Men dette er en ren språkmanipulering, for du blir aldri norsk. Etnisitet er heller ikke noe som tildeles ut fra hvor du blir født eller vokser opp, det er genetisk bestemt allerede ved befruktning. Vi er alle underlagt biologien, slik er vårt art.
Jeg tror du ser hvor jeg går hen (no pun intended). Den radikal-konstruktivistiske diskursen vektlegger andre ting enn hva du kan spore med klassiske naturvitenskapelige instrumenter, og det trenger ikke være noe galt i det.
Arv og identitet
Folk har sykdommer som ME, personlighetstrekk som ekstroversjon, nevrodivergens som ADHD, og kjønnsidentitet som i varierende grad samsvarer med anatomi. Kjønnsidentitet kan du ikke forkaste uten å forkaste store deler av medisinen og psykologien.
Er et kjønnsbegrep som hovedsakelig er forankret i anatomi mer intuitivt enn det potensielt kaotiske alternativet? Kanskje mener du det, men da synes jeg du bør argumentere for det istedenfor å kjempe mot vindmøller.
Folk ser ut til å tiltrekkes av den radikal-konstruktivistiske diskursen fordi den klassisk-positivistiske diskursen har åpenbare utfordringer. Vi er så vant til at når en person ser ut som, høres ut som, oppfører seg som, og på alle måter utenom ved en gentest, fremstår som det kjønnet, så er de det kjønnet. Det virker litt absurd at han plutselig skal være en kvinne.
Et nytt, moderat synspunkt
Den radikal-konstruktivistiske diskursen har tilnærmede problemer. Hva bestemmer hvilket kjønn noen er? Blir jeg isåfall kvinne idet jeg identifiserer meg som én? Hvor mange kjønn er det da egentlig?
Men ser du hvordan også dette er en avsporing?
Jeg tror nemlig det går an å inngå et slags kompromiss. Kanskje skape en ny moderat syntese av de to ytterpunktene. Og jeg mistenker at det prosjektet begynner med at vi enes om at ikke det er så sabla nøye hva noen egentlig er.
For debatten om et tredje kjønn handler først og fremst om hva vi skal oppføre oss som om noen er. Og hva er egentlig forskjellen på å tro at x, og oppføre seg på alle relevante områder som om x? Er det mange transpersoner som bryr seg om dine metafysiske posisjoner, så lenge du bruker riktig pronomen og anerkjenner dem som det de er, rett og slett et menneske med kjønnsinkongruens av den ikke-binære sorten?
Jeg sliter i hvert fall med å se den substansielle forskjellen. Dette ikke en metafysisk men en politisk debatt, som debattene om kjønnsnøytrale toaletter og desentralisert helsehjelp for transpersoner.
I lys av det, synes jeg denne debatten fremover skal fokusere utelukkende på menneskers konkrete livssituasjon og hvordan forskjellige typer policy påvirker folks liv.
Har vi en avtale?
