Debatten om Taliban er vanskelig. Ikke på grunn av at de ikke tok rutefly eller hvilket hotell de bor på, men fordi Taliban står for det motsatte av alt vi gjør. De har undertrykt egen befolkning og de har mange utenlandske liv på samvittigheten, også flere norske, 11 soldater, en journalist og en hjelpearbeider er drept. I 2008 forsøkte de å drepe Jonas Gahr Støre i et terrorangrep i Kabul. Jeg skjønner at mange reagerer, men allikevel mener jeg det er helt rett å invitere de til Norge.
Afghanistan står på randen av en humanitær katastrofe. 97 prosent (!) av befolkninga kan falle under fattigdomsgrensa, 24 millioner mennesker lever i akutt hungersnød og FN advarer om at en million barn kan dø!
Dette kan ikke verden se på med åpne øyne. Taliban er enn så mye vi misliker det de som i praksis styrer Afghanistan. Derfor må vi få til politisk dialog for å sikre at hjelpen kommer fram.
I Oslo disse dagene møter de afghanske kvinneaktivister, menneskerettsforkjempere og journalister. De flys inn til Oslo for å for første gang møte Taliban. Om vi synes det er vanskelig å se Taliban kan vi bare tenke oss til hva de føler. Men når de viser det enorme motet og ønsker å møte dem bør vi støtte opp om det.
I morges møte jeg Sylvi Listhaug til debatt på politisk kvarter. Hun prøver selvfølgelig nok en gang å få debatten til å handle om seg selv, og hopper rett over at da hun satt i regjering inviterte hun Taliban til Oslo. Taliban har vært på fredsmeklingskurs på Akershus festning og vært på Oslo Forum på Losby. Også mange andre organisasjoner vi står veldig langt unna har vært på besøk. FARC geriljaen ble av forrige regjering flydd inn med privatfly til Oslo. I møte med dette presterte Listhaug å si: jammen hva med strømprisene?
Jeg er stolt av det Anniken Huitfeldt og resten av gjengen i UD gjør. Fredsarbeid handler om å snakke med de man er mest uenig med. Alternativet til å møtes rundt et møtebord er å møtes på slagmarken. Verden trenger mindre våpen og flere samtaler.
