Jeg har observert at ordet «metafysikk» til stadighet dukker opp i transdebatten. Dette mener jeg er problematisk av flere grunner, hvor de viktigste er at 1) dette ekskluderer folk flest fra diskusjonen, da de færreste har en forståelse eller interesse av hva metafysikk er, og 2) det etterlater et bilde av at «trans» kun er et abstrakt og filosofisk begrep, heller en faktisk, fysisk opplevelse av å være i live.
Transpersoner er tross alt mennesker og ikke metafysiske ideer.
Hva er metafysikk
«Metafysikk» er notorisk vanskelig å definere. En kilde til forvirring er den moderne betydningen av «meta» som noe selvrefererende, eller som noe som går «hinsides». Derfor kan man lett tolke «metafysikk» som noe som spør hva det fysiske egentlig er, eller noe som går «hinsides» det fysiske.
Dette er ikke helt korrekt. Begrepet «metafysikk» er gammelt og ble først brukt som en fellestittel på fjorten ulike verker av Aristoteles, som i dag refereres til som «Aristoteles’ metafysikk». Aristoteles kjente ikke selv til dette begrepet og tittelen ble gitt disse verkene over hundre år etter hans død.
Man antar at tittelen – «ta meta ta physika» (de etter de fysiske) ble gitt for å oppfordre studenter til å lese disse etter å ha lest Aristoteles’ bøker som omhandlet det fysiske. Det ‘fysiske’ her refererte til den naturlige verden og ting som forandret seg, mens det metafysiske derimot omhandlet ting som lå utenfor den fysiske verdenen og var uforanderlige. Klassisk metafysikk er derfor studien av uforanderlige ting, den første årsak (som litt klumsete kan forstås som «hva skapte universet?») og/eller hva er egentlig det å være.
Les også: Vil utrydde stråmenn i transdebatten og rydde plass til de moderate
Nye tider
På 1700-tallet forandret dette seg. Flere av temaene som tidligere ble referert til som «fysiske» ble nå ansett som metafysiske spørsmål. Av disse er spørsmål knyttet til relasjonen mellom kropp og sinn og spørsmålet om fri vilje. Metafysikk ble da en slags samlebøtte for alle filosofiske spørsmål som ikke kunne behandles innen de nyere filosofiske kategoriene som epistemologi, etikk, logikk og det nylig oppståtte «ontologi» (som handler om spørsmålet om hva det vil si å være eller eksistere – et spørsmål som tidligere tilhørte metafysikken).
Denne utviklingen henger sammen med at hvor «filosofi» tidligere inkluderte temaer som i dag omfattes av naturvitenskapen eller samfunnsvitenskapen, oppsto for eksempel fysikk som en egen vitenskapelige disiplin i løpet av 1700-tallet. Denne gradvise utviklingen av vitenskapelige disipliner, hvor både statsvitenskap og psykologi er senere eksempler, har ført til at filosofi som studie alltid har måtte spørre seg selv hva filosofi egentlig er i et nytt kunnskapslandskap. Dette gjelder også metafysikken.
Les også: Et tredje kjønn er fantasy-juss
Så hva er metafysikk i dag?
Store norske leksikon definerer metafysikk som spørsmålet om hva noe «egentlig» er – på den måten er metafysikk et spørsmål om å gå forbi det empiriske og observerbare. Det innebærer å stille spørsmål og finne svar på ting som ikke kan oppdages gjennom for eksempel den vitenskapelige metode.
Stanford Encyclopedia of Philosophy har en mer utdypende artikkel om temaet og foreslår å definere metafysikk ut ifra hva metafysikere faktisk studerer. Her er spørsmål om relasjonen mellom det mentale og det fysiske et eksempel. Men man spør ikke om kjønn avhenger av et kjønnsorgan, man spør hvorvidt en dualitet mellom mentale og fysiske tilstander gir mening – kan man betegne en tanke som mental og ikke fysisk når hjernen tross alt har en fysisk eksistens med fysiske prosesser?
Her kan man også merke seg at enkelte som i moderne tid betegner seg selv som metafysikere mener at det ikke finnes noe slikt som «den første årsak» eller «uforanderlige ting». De er uenige med grunnpremissene for «klassisk» metafysikk, men mener like fullt at det de driver med er metafysikk.
Andre metafysikere vil argumentere for at dette er en form for anti-metafysikk, som ikke kan betegnes som en retning innen metafysikken. Sartre er blant de førstnevnte og er kjent for å ha sagt at det faktum at han benekter Guds eksistens (den første årsak) ikke gjør ham noe mindre til en metafysiker enn Leibniz var for å prøve å bevise at Gud eksisterte.
Les også: Endring av juridisk kjønn er ingen fantasi
Metafysikk i transdebatten
Anne Kalvig, professor i religionshistorie ved Universitetet i Stavanger er en av dem som har kritisert transaktivister for å drive med metafysikk, som hun betegner som en ny «statsreligion» (Klassekampen, 10. desember 2021). For Kalvig virker det som at det å anerkjenne eksistensen av transpersoner er et spørsmål om å anse kjønn som en metafysisk essens – altså at transpersoner reformulerer kjønn fra et konkret biologisk faktum (kjønnsorganer) til å handle om en transcendental «kjønnsessens» som er immateriell; et sjelekjønn (Klassekampen 17. august).
Det kan godt være at enkelte transpersoner er av denne oppfatningen, men det er ikke en metafysisk posisjon som nødvendigvis følger av utsagnet «kjønnsidentitet er en subjektiv opplevelse». Å være et annet kjønn enn det man ble tildelt ved fødsel er ikke nødvendigvis å hevde at kjønn er noe som eksisterer utenfor verdenen som omgir oss eller utenfor oss selv og samfunnet: det kan til og med hentyde til det motsatte.
Med en gang man anerkjenner at noe er et situasjonsbetinget og subjektivt fenomen vil jeg hevde at man beveger seg bort fra metafysikken. Hvis jeg sier jeg er ikke-binær er det en beskrivelse av hvordan jeg opplever å være meg, her, i denne verdenen akkurat nå. Det betyr ikke at jeg sier at min ikke-binære kjønnsidentitet er en spirituell essens og at jeg ville vært ikke- binær i alle alternative verdener i alle andre historiske kontekster. Men min identitet er ikke bestemt ut ifra en hypotetisk eksistens i alternative verdener: jeg forholder meg til min egen opplevelse av å være meg, i denne verdenen hvor jeg er født og har levd og lever mitt liv. På samme måte forholder også andre seg til verdenen de faktisk lever i og opplever sin identitet ut ifra dette. Vil man forstå dette filosofisk, ville jeg heller konsultert fenomenologien – som omhandler den kroppslige opplevelsen av bevissthet i verden – enn metafysikken. At jeg sier jeg er ikke-binær er ikke et utsagn som beveger seg inn på klassiske metafysiske spørsmål om hva det vil si å være «i seg selv», det er kun et utsagn om hvordan det oppleves for meg å være her og nå.
Les også: «Schrödingers kjønn» holder ikke i en rettsstat
Det vitenskapelige belegget for trans
Et annet eksempel på det jeg synes er merkelig bruk av ordet «metafysikk» er i debattinnlegget «Schrödingers transideolog» publisert i Subjekt 18. januar 2022. Det omhandler en diskursanalyse av transdebatten, skrevet av Vegard Møller. I Møllers analyse av transdebatten er hovedproblemet at transkritikerne og transaktivistene snakker forbi hverandre. Hvor transkritikerne har en oppfatning av kjønn som biologi, har transaktivistene en oppfattelse av kjønn innenfor en «radikal- konstruktivistisk diskurs». Videre skriver Møller at «tanken om en tredje kjønnskategori er en metafysisk, og kanskje aller mest en politisk tanke.» Hvorfor er dette en metafysisk tanke?
I Dagsnytt 18 den 10. desember 2021 beskriver Esben Esther Pirelli Benestad den vitenskapelige metode på et veldig grunnleggende nivå: Hen sier at om én person kommer og forteller oss at hen har en kjønnsidentitet som ikke samsvarer med det hen ble gitt ved fødsel, kaller vi dette et tilfelle. Når flere mennesker kommer og forteller om tilsvarende opplevelser kaller vi dette et fenomen.
Benestad forklarer oss med teskje at eksistensen av transpersoner er et ubestridt vitenskapelig faktum, som vi har kommet frem til gjennom observasjon. Det at man har observert noe som blir formidlet gjennom ord fordi kjønnsidentitet er en subjektiv opplevelse som ikke vises på et røntgenbilde, gjør ikke denne observasjonen mindre vitenskapelig. Smerte er en annen subjektiv opplevelse, men å si at tortur er smertefullt er ikke derfor en «metafysisk tanke». Depresjon er en annen subjektiv opplevelse, men det gjør det ikke til en statsreligion.
Store deler av vitenskapen, både legevitenskap og samfunnsvitenskapen, er avhengig av selvrapportering fra forskningsobjekter. Når man måler helsetilstanden til folk i Norge er dette i stor grad basert på individers subjektive opplevelser av sin egen tilstand. Dette betyr ikke at man forsker på metafysikk. Vi vet at mennesker har brutt med forventninger til kjønn gjennom hele menneskehetens historie, vi vet at ulike samfunn har hatt ulike organiseringer for kjønn og vi vet at vi allerede har drevet med medisinsk behandling av kjønnsinkongruens i hundre år. Vi vet også at til og med for cis-kjønnede har ideene og forventningene – innholdet i ordet «kvinne» og «mann» – forandret seg drastisk i løpet av historien og mellom ulike kulturer. Dette vet vi ikke på grunn av metafysikk, dette vet vi på grunn av blant annet historieforskning, antropologi og arkeologi.
Les også: Schrödingers transideolog
Begrepsrot
Det fremstår som begrepslig uklart for meg hvorfor det å anerkjenne noe som subjektivt og kontekstuelt gjør at man beveger seg over i metafysikk. Når man sier at kjønn er en temporalt betinget konstruksjon av samfunnet inviterer dette til andre former for kunnskapsutvikling enn metafysisk spekulasjon: det er en invitasjon til dypdykk i det konkrete og ikke en invitasjon til abstraksjon og intellektualisme.
Nå skal det sies at identitet gjennom tid er et spørsmål som er sentralt innenfor moderne metafysikk: det er et kjent metafysisk problem at om man anerkjenner tid som en dimensjon analog til de romslige dimensjonene, så er det vanskelig å forklare hvordan en enhet, som for eksempel du, kan eksistere som et kontinuum gjennom tid, hvis du er kvalitativt forskjellig nå enn det du var for et sekund siden.
Men jeg tror ikke det er spørsmål som dette transaktivister og transkritikere referer til i den såkalte trans-debatten. Å referere til trans eller radikal-konstruktivistiske diskurser som «metafysikk» fremstår derfor først og fremst som pretensiøse måter å avskrive ideer man enten ikke liker eller ønsker å forstå. Kostnaden av dette er at transpersoner blir redusert til immaterielle ideer man kan akseptere eller forkaste, heller enn de faktisk fysisk eksisterende menneskene vi er.
Ellen Emilie Henriksen (30) er doktorgradsstudent i filosofi ved Ecole Normale Supérieure Paris og redaksjonsmedlem i det feministiske tidsskriftet Fett.
