Ytringsfriheten legger ned som garanti at du med ditt språk ikke skal være redd for å være deg selv. Ytringsfriheten beskytter din rett til å være deg selv autentisk.
Forstått slik utgjør ytringsfriheten to dimensjoner: den «offentlige» og den mindre kjente «private».
I det «offentlige» muliggjør ytringsfriheten avsløringen av sannhet og frie nyskapende ideer. Vitenskapen, politikken, kunsten og journalistikken er helt avhengig av at denne dimensjonen består.
Denne rollen ytringsfrihet tjener har fått overveiende oppmerksomhet. Her utgjør ytringsfriheten et skjold mot vår fortids autoritære styrer og har skapt grunnlaget for en revolusjonerende utvikling av stat, folkerørelse og vitenskap.
Men ytringsfriheten har skapt rom for mer enn kun denne typen avsløring. Den har også skapt et trygt rammeverk hvor hver og en av oss skal kunne avsløre «hvem» vi er. Dette «hvem-et» består av en helt annen kvalitet enn det materielle eller teoretiske vitenskapene undersøker. Det er hverken målbart eller styrt av noen observerbar naturlov.
Like ugripelig som fenomenet «bevissthet», er fenomenene «du» og «jeg». Men heldigvis for oss kan vi i den ærlige samtalen av og til bli kjent med denne siste typen fenomen likevel. Det er naturligvis det som skjer når du blir riktig kjent med noen. Dette oppleves ofte som en stor oppdagelse, vanligvis langt større og avgjørende for enkeltpersoners liv enn vitenskapelige avsløringer. Det er i disse møter med andres «hvem» at vi forelsker oss og møter det som blir våre aller beste venner.
For at slike møter kan oppstå må ytringsfriheten også dekke det «private». Det å åpne seg om «hvem» man er er sårbart nok. Er vi i tillegg redde for allmenn fordømmelse eller forfølgelse gjøres slik selvavsløring til noe for risikabelt for de fleste. Alternativet er ofte ensomhet og isolasjon. Noen tyr til internett og trekker seg bort fra den ytre verden, og inn i en trygg virtuell virkelighet.
Nymoderne sosiale mekanismer hvor personer frykter å bli «avlyst» er derfor potensielt fatale for vår mulighet til å bli kjent med hverandre. Det kan føre til at man ikke våger å være seg selv, og har en særlig uheldig effekt blant unge. Opinions siste tre «Ung»-rapporter viser at over halvparten av unge i dag er redde for å ytre seg på grunn av frykten for å bli «kansellert», det vil si sosialt fordømt.
Som ung forsøker man å finne ut hva man mener, hva man vil og overordnet «hvem» man er. Dette er en kavete og ofte klønete prosess samtlige må igjennom. «Å finne seg selv» er et utrykk som bør forstås bokstavelig. Denne oppdagelsen eller avsløring av eget «hvem» krever nærmest uhemmet ytringsfrihet (likefullt kreves bevegelsesfrihet og aller helt også like muligheter).
Det er ut av våre infantile og ukloke utsagn at vi en dag blir voksne og kloke mennesker som kompetent kan bidra i privat og offentlig deltakelse. I mellomtiden kreves det stor takhøyde fra samfunnet slik at unge ikke bare tillates, men også oppfordres til å prøve og feile. Uten denne oppfordringen trekker man seg fort tilbake og forblir i en urealistisk tilstand. Det å gjennomgå en selvrealisering må også forstås bokstavelig.
Oppsummert tjener ytringsfriheten to formål: I det offentlige tillater den avsløringen av sannhet og frie ideer, mens den i det private tillater avsløringer av eget og andres «hvem» gjennom ærlige, men likefullt klønete samtaler. Denne siste eksistensielle funksjonen må vi være skrekkelig bevisst.
Så la det være klart: Taper vi ytringsfriheten mister vi mer enn vitenskap og demokrati, vi mister også hverandre.
