Identitetspolitikken lefler med rasisme, sexisme og alderisme, noe som ofte kan ses i leserinnlegg og kommentarfelt. En populær hakkekylling er hvite, heterofile menn over 40 år. Denne gruppen rakkes ned på med nedlatenhet og personangrep, og mot disse er det fritt fram for stigmatisering, generalisering og fordommer.
Var det ikke slik at vi skal dømme folk etter innholdet i deres karaktér?
Har identitetspolitikken blitt rasistisk?
Jeg lener mot at den delvis har blitt det, da den er veldig fiksert på hudfarge.
Mangfoldsforkjempere klager stadig vekk på at det er for mange hvite mennesker i diverse organisasjoner og institusjoner. De bruker hyppig begrep som «blendahvitt», og problematiserer hvit homogenitet.
Er ikke dette rasistisk?
Kan vi ikke fremme mangfold og inkludering uten å rakke ned på andre?
Det som dessverre ser ut til å bli nedprioritert i identitetspolitikken, wokeismen eller hva nå enn det skal kalles, er kompetanse og meritter. Det saklige reduseres til fordel for ad hominem-angrep (personangrep, red.anm.). Å innta en offerrolle er antakeligvis nå kvalifiserende. Det er en overdreven fiksering på identitetsmarkører og uforanderlige karakteristikker. Det skal omtrent være mangfold bare for mangfoldets skyld.
Det klages over «hvite VM-gull» og norske håndballandslag som har for mange hvite spillere, litteraturkritikere lastes for et «hvitt blikk», og nobelkomiteer kritiseres som ikke deler ut nok priser til individer av riktig kjønn, hudfarge og etnisitet. Dette er en usunn besettelse med identitet. Burde ikke prestasjoner være det viktigste?
Er sort homogenitet også et problem for mangfoldistene? Ville det ikke vært rasisme hvis en organisasjonsledelse ble kritisert for å være «beksvart»? Bør det fylles på med mangfold der også?
Er homogenitet nødvendigvis negativt? Er mangfold nødvendigvis positivt? Det spørs helt på konteksten, og hva man prøver å oppnå.
Ingen bør diskrimineres og ekskluderes, men inkludering bør kunne gjennomføres basert på individers kvaliteter og meritter.
