Det går an å se på kunst som en gåte man gleder seg over, ikke fordi man får noe, som kan være en straff, men fordi det krever noe av en, som er en belønning. Men om vi ser på kunsten som en gåte, så har den ingen løsning. For om målet er gitt på forhånd, er det åpenbart for alle at det ikke er noe å nå.
Derfor er det merkelig nok befriende å se utstillingen til den tyske skulptøren Thomas Schütte på Georg Kolbe Museum i Berlin nå. Utstillingen skulle egentlig vært på Museum of Modern Art i New York, men takket være pandemien får utstillingen en omvei via Berlin. Endelig noe å takke pandemien for.
Thomas Schütte er en av Tysklands største skulptører, og hans arbeider er klassiske på en måte man kunne tro var utdatert, og det er deilig å se at slike tidstypiske oppfatninger blir gjort til skamme. Arbeidene hans er overdrevent uttrykksfulle og groteske på en ulovlig og personlig måte, så man blir umiddelbart lettere fornærmet over at han tilbakekaller sjelens eksistens og lar den komme til uttrykk i skulpturene. Sånn sett kunne det vært en anakronisme, men tydeligvis ikke, for friksjonen mot rådende oppfatninger skaper pusterommet vi sårt trenger.
Les også: En svært vellykket utstilling
Les også: Konseptuelt og teknisk glimrende
Forbudt og provoserende
Det er også rart hvordan Schütte makter å balansere mellom alle stoler å komme ned på beina, på en måte som er både humoristisk og aggressiv, begge deler forbudt og derfor provoserende. (Det er forresten i seg selv en gåte hvorfor kunst sjelden er humoristisk, som sier mye om hva slags fenomen det blir forstått å skulle være.)
Det meste i Schüttes verden er ytterst profesjonelt utført, på et alvorlig høyt nivå, og dette gir ham muligheten til også å la det blatante bli fremsagt, fordi han gjør alt for å gjennomføre sitt forehavende. Og da er det vanskelig ikke å la seg rive med. Bare den estetiske utførelsen av skulpturene er nok til å ta luven av uviljen mot geipen her. Det er en måte å gjøre det du vil på: Gjør det godt nok, og det står seg.
I inngangspartiet i museet er det plassert en gruppe overstore byster av eldre hysteriske og utlevde menn i en halvsirkel. De har stikkende øyne som ikke later til å ha levet i harmoni med seg selv. Hodene er vakkert glasert med forføreriske kulørte overflater som sukrer pillen enkelt og effektivt. Forelegget for dette er fallert makt som ikke har virket godt.
Les også: Mesterlig fra Mujinga
Det lille blir stort
Inne i hovedhallen er to kjempestore «krigere» i limtre plassert mot hverandre: overkroppene er overstore, beina som bærer dem, pinglete og usannsynlige, som innbegrepet av «kjemper på leirføtter». Utgangspunktet for skulpturene er miniatyrer som er skalert opp 20 ganger, og filt og slepet til en godslig overflate av oljet tre, mens hjelmene, eller kalottene, formet som bruskorker, er bibeholdt fra miniatyrene, litt unnselige som kroner betraktet. Det blir noe stort og mektig og latterlig over det, et godt bilde på hvordan makten blåser seg opp på en usynlig måte for seg selv, slik det er når det lille blir stort.
Høyt oppe på veggen i en krans rundt skuespillet mellom «krigerne» er det plassert byster av «seriøse menn» som stille tilskuere skjærer sine grimaser i fred. Tilbaketrukne og skjulte ansikter og kvinnehoder med senket blikk, deltar i det tause koret.
Lenger inn i lokalet er skulpturer av to menn satt mot hverandre, hos den ene «Mann med fane», er ansiktsuttrykket stivt og fjernt, bena er fastlåst i myra, og frakken fremstilt slik tøy umulig kan folde seg, dvs. man har tatt på seg et antrekk som ikke fins. Vis-à-vis ham står «Mann uten ansikt», han holder fjeset sitt skjult i hånden, mens holdningen er reell, som en ekte bevegelig person. Les: den som står opp for seg selv, har grunn til å skjule seg. Mannen med fane må vise seg, men kan ikke være seg selv.
Herr Stat i slåbrok
I den nye avdelingen av museet ligger noen voldsomme og drøye «kvinneakter», en aluminiumskikkelse som en uformelig fremtoning mellom en snegle og et reptil, et forhistorisk vesen i futuristisk krom, som fra en skrekkfilm. En annen «kvinneakt» er satt sammen av maltrakterte kroppsdeler i metall og betong og kunne bli sett på som et pek mot en tøvete abstraksjon-figurasjon-diskusjon, i lakkert signalrød utførelse. Perfekt overflate, innholdet ikke nettopp. Krevende – man blir paff og stum. Matt, egentlig.
I underetasjen vises en annen side av Schütte som er å fremstille arkitekturmodeller som utkast til fremtidige rom å leve i. Dette er verden som-om, og siden vi heldigvis ikke vet hvordan alt kunne vært annerledes bidrar det til sinnets munterhet. Her fins feriehus for terrorister og bibliotek i form av en omvendt båt, blant annet.
Han har også en annen parallellvirksomhet der utkast til modellene er gjort som trykk som en resonanskasse på veggen. Tilsvarende fins også ved de nevnte aktskulpturene, og som er med på å gjøre dem mer spiselige. De todimensjonale arbeidene er skisseaktige og uvørne, estetiske til og med på kulørt papir. Enda et eksempel på at det som gjelder, er å gjøre det man vil.
Kolbe Museet befinner seg i det gamle atelieret til skulptøren Georg Kolbe, og i inngangspartiet i haven står en mange meter høy bronseskulptur av en litt trøtt mektig herremann i slurvete sovefrakk eller slåbrokk, som er gitt tittelen «Herr Staat». Stor og eksisterende kanskje, det er sant, men uten andre forventninger til seg enn de forgangne. Likevel er den truende. Det er merkelig hvordan en slik slapp storhet likevel kan være en stille trussel, bare ved å være der, selv om den er en skygge av seg selv.