Vi kan ikke lenger overse utfordringene med OL. Noen av bekymringene for vinterlekene i Beijing er de samme som for sommerlekene i Tokyo: koronasmitte, idrettsutøvere i isolasjon og tribuner som ikke fylles opp.
Men legg til okkupasjonen av Tibet, frihetsinnskrenkningen i Hong Kong og interneringsleirene i Xinjiang, så blir det klart at selv menneskerettighetene anvendes som brensel for å tenne den olympiske ild.
Diktaturet bak kulissene
Spenningene med Kina er ikke nye. På noen tiår har diktaturet blitt en bøllete global supermakt. Landet forurenser mest i verden, rekoloniserer Afrika og stjeler statshemmeligheter gjennom dataangrep.
Samtidig pynter kinesiske myndigheter på virkeligheten for å fremstå uproblematiske.
Under åpningsseremonien av vinterlekene glitret fyrverkeri over landets nasjonale stadion, men arkitekten bak stadionet er tvunget i eksil for sine ytringer. Samme kveld tente en smilende uigur på OL-fakkelen, men opp mot én million uigurer tortureres i kinesiske interneringsleirer.
Det er verdens groveste menneskerettighetsbrudd som foregår bak kulissene av OL-showet. Den som fremdeles måtte være i tvil, kan lese Amnestys beretninger om diktaturet. At frie land som Norge likevel medvirker til OL i Kina, er et svik mot kinesiske frihetsforkjempere og våre egne demokratiske verdier.
Den som tier, samtykker
Det enkleste grepet Norge kunne tatt for å støtte demokratiet og dets forkjempere var diplomatisk boikott av OL. Land som USA, Storbritannia, Canada og Australia gikk foran oss og sa at de ikke ville sende diplomater til idrettsarrangementet.
Men regjeringen Støre kom til motsatt konklusjon: Norge sendte en ambassadør til diktaturet.
Beslutningen skuffer mange, deriblant tibetanske Dhondup Wangchen, som mener Norge legitimerer det kinesiske diktaturet og deres etniske rensing av minoriteter. Han har unektelig et poeng. Den som tier om menneskerettighetsbruddene i Kina, samtykker også til dem. Mens vår diplomatiske tilstedeværelse tolkes som en legitimering av et stadig mer autoritært regime, kunne vårt diplomatiske fravær utvist støtte til diktaturets mange ofre.
IOC stinker
Når det er sagt, ville ikke diplomatisk boikott av vinterlekene løst opp den olympiske floken. Kjernen i OL-problemet er ikke kinesiske menneskerettighetsbrudd, men den olympiske komité (IOC), som til stadighet danser etter diktatorers piper. En tenkt begrunnelse fra komitéen for å la autoritære stater være arena for lekene, har vært at det ville bryte isen mellom stater. Men det har blitt med tanken.
For 21 år siden, da IOC stemte for kinesisk OL i 2008, håpet mange at idrettsarrangementet ville liberalisere landet. Det skjedde ikke.
Da Moskva huset sommerlekene i 1980, et drøyt halvår etter Sovjetunionens innmarsj i Afghanistan, håpet mange at de ville stanse invasjonen med det samme. Det skjedde ikke.
Under Berlin-lekene i 1936, da alle verdens øyne var på Hitler, kunne man håpe at han ville gå bort fra sine onde planer. Det skjedde heller ikke.
OL sine to uker med kosmopolitisk idrettsharmoni har vist seg fjernt fra å være noe reelt globalt diplomati. I realiteten har de olympiske lekene gitt mer brautende diktaturer, som den olympiske komité har tiet samtykkende til. Det kom til uttrykk i komitéens milde dom mot den russiske dopingskandalen, og det kommer til uttrykk i komitéens taushet når Kina bryter løftet om ytringsfrihet under vinterens OL.
Og når heller ikke miljøet ivaretas i landene IOC velger som OL-verter, er det lov å si at man blir svimmel av komitéens mange ugjerninger. Utbygging av OL-konstruksjoner i naturlandskap og milliarder av liter vann for å lage kunstsnø er ansvarsløst når verden er i en natur- og klimakrise.
Men om den olympiske komité antas å være i en egen krise – en korrupsjonskrise – er det forståelig at den ikke prioriterer humanitet og bærekraft i sitt arbeid. Antakelsen styrkes uansett av komitéens historie for grove korrupsjonsskandaler.
Én, to, tre, blås
Men om den olympiske komité har forråtnet i korrupsjon, bør den ikke forvalte den olympiske ånd. Får den fortsette å se mellom fingrene med menneskerettigheter og miljø, blir det vanskelig å se de olympiske lekene som noe annet enn det de er: en to-ukers fest med fyrverkeri for å sette penger og makt i omløp.
En og annen diplomatisk boikott endrer ikke på det. I stedet kan vi – og bør vi – revurdere OL i sin helhet.
Misforstå ikke: Det er en makeløs glede å se Therese Johaug gli inn til gull på langrenn og Birk Ruud stunte seg til gull i hoppbakken. Jeg ønsker at idrettshistorie skapes, gamle rekorder brytes og nye grenser nås. Men våre idrettsutøvere fortjener bedre enn å være brikker i korrupte storstaters leker. Verdens frihetsforkjempere fortjener vår uforbeholdne støtte, og naturen trenger at vi beskytter den.
Derfor er det på tide at vi søker etter et menneske- og miljøvennlig alternativ, og kanskje blåser ut OL-fakkelen en aller siste gang.
