Falske nyheter eller satire?

Når satire møter «fake news»

Vis meg hva du ler av og jeg skal fortelle deg hvem du er: Grensen mellom desinformasjon og satire kan fremtone seg forskjellig avhengig av politisk ståsted. Det ser vi i konflikten mellom New York Times og det kristenkonservative satirestedet Babylon bee, skriver Alexander Zlatanos Ibsen. (Illustrasjonsfoto.)
Vis meg hva du ler av og jeg skal fortelle deg hvem du er: Grensen mellom desinformasjon og satire kan fremtone seg forskjellig avhengig av politisk ståsted. Det ser vi i konflikten mellom New York Times og det kristenkonservative satirestedet Babylon bee, skriver Alexander Zlatanos Ibsen. (Illustrasjonsfoto.)
Nå skal alt faktasjekkes. Ikke engang humoren slipper unna, skriver Alexander Zlatanos Ibsen.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Alexander Zlatanos Ibsen skriver om gråsonen mellom satire og fake news.

I juni i fjor skrev New York Times at humorsiden Babylon bee sprer «desinformasjon under dekke av satire». Mediegiganten ble truet med rettssak, endret litt på ordlyden, og la til en liten dementi i slutten av saken. Så da var det visst bare en dårlig spøk allikevel.

Uansett må vel alle være enige om at er vanskelig å drive politisk satire om man skal holde samme sannhetsstandarder som andre medier. Kanskje spesielt for en side som Babylon bee, som er tydelig til høyre. Ute på den flanken er liksom ting litt ekstra mørkt om dagen.

Anti-woke og konservativ

Babylon bee er noe så sjeldent som en humorside som drives av konservative kristne. Slike har ikke akkurat hatt for vane å velte utover stand up-scenene rundt omkring. Høyrehumor generelt har hatt en tendens til å falle i én av to grøfter: enten altfor snill og kjedelig, eller rent ut gyselig, med shitposting fra det grumsete alt right-universet.

På Babylon bee får man noe annet. Det er mer snakk om et ustanselig meme-bombardement mot alt av tidsriktige meninger, fra kjønnsnøytrale pronomen til underbevisst strukturell rasisme. Det er honning for noen, harsk voks for andre. Noe på siden er plumpt, men med en liten stab og høy produksjon er det heller ikke annet å forvente. Redaktøren Kyle Mann toner gjerne ned sin egen intellektuelle betydning som en «fyr som drar vitser på internett.»

Annonse

Flere år med vekst på sosiale medier toppet seg i år med utgivelsen av den ironiske selvhjelpsboken «The Babylon bee guide to wokeness». Her er livsstilsråd som å knuse alle Taylor Swift-album for å bekjempe sin hvithet, eller oppfordring om at kvinner bør barbere av seg håret for å lære det patriarkalske universet en lekse.

Man lærer også å se historien med nye briller. Abraham Lincoln ble riktignok skutt av en fanatiker på grunn av sine antislaveriholdninger, men dette er egentlig bare en 1800-talls versjon av «Jeg er ikke rasist fordi jeg har en svart venn», lærer vi i boken. Slik satire treffer en nerve hos mange, som synes nye former for politisk korrekthet har gått for langt.

Provokasjoner i pandemien

Det som har fått New York Times og andre til å reagere er derimot at Babylon bee også har kastet seg på bølgen av motstand mot alle pandemitiltak. I vrimlen av desinformasjon om virus og vaksiner er det ikke rart store mediehus med følelse for samfunnsansvar blir litt skvetne.

«Hva skjedde med Babylon bee», spurte The Bulwark i høst. Slate, på sin side, viste til den umulige situasjonen man blir satt i om man forsøker å bekjempe falske nyheter presentert som humor.

Vel så interessant er motangrepet Babylon bee lanserte, nemlig en tvillingside kalt Notthebee, hvor sære nyheter presenteres uten humoristisk overdrivelse når virkeligheten overgår satiren.

En spøk er sjeldent morsom dersom den ikke inneholder et snev av sannhet. I alle fall ikke politisk humor. Fenomenet er ikke helt nytt. Tilbake til det mer naive 2004 fikk vi vite at hver femte unge amerikaner fikk sine politiske nyheter fra humorprogrammer som The daily show og Saturday night live. Dette var selvsagt lenge før man begynte å faktasjekke komedier, og dermed var det kanskje lettere å le uten frykt.

Vi kommer neppe tilbake dit med det første. Vi står vel heller overfor en situasjon hvor vi spør «vis meg hva du ler av og jeg skal fortelle deg hvem du er.»

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar