· Hovedscenen på Det Norske teateret
· Nia Damerell er scenograf
· Skuespillere: Laila Goody, Kjersti Dalseide, Kyrre Hellum, Ane Dahl Torp, Preben Hodneland
Subjekt har flere ganger etterspurt at de store teaterhusene i større grad prioriterer kontemporære norske dramatikere. Både nye og etablerte stemmer bør få plass på de store scenene, og Arne Lygre er definitivt blant de etablerte. Han er en av dem som nokså jevnlig har blitt spilt både i inn og utland. Og nå spilles «En tid for glede» (2022) på selveste hovedscenen på Det Norske teateret, i regi av Johannes Holmen Dahl.
Dahl har de siste årene blitt en publikumsfavoritt med blant annet «Hamlet» (2021) på Nationaltheatret. Med en imponerende produktivitet har han hatt en hyppig og kontinuerlig utvikling.
Lygre og Dahl er på papiret kompatible, og det dannes høye forventninger til Dahls retur til hovedscenen på Det Norske teateret, hvor han sist var med Anton Tsjekhovs «Kirsebærhaven» (2020).
«Kirsebærhaven» bød på sterk tekst, men led av uferdig regi. Denne gangen er det forbausende nok motsatt. Lygres tekst har utvilsomt sine begrensinger, men Dahls regi er renskåret perfeksjon.
Les også: Jubler over tilskudd til drag-show
Livets dans
En mor (Laila Goody) og en datter (Kjersti Dalseide) møtes nedi en skråning. Datteren har lenge bodd i utlandet, og har kommet hjem for å se moren, og ikke minst broren (Preben Hodneland). Samtalen mellom mor og datter avbrytes stadig av uvedkommende som alle befinner seg i hvert sitt vendepunkt i livet.
Første akt er en livets dans, mens andre akt er repetisjon og en bearbeidelse av teksten vi får presentert før pausen.
Lygre viser til en formidabel struktur og et interessant handlingsforløp. Dessverre er innsikten grunn, og de mange lånene fra kjente dramaer blir fåfengte da han ikke ser ut til å gjøre andres idéer om til sine egne.
Les også: Innfører mangfold og bærekraft som kriterier for å få støtte til kunst
Dyktig sydd sammen
Johannes Holmen Dahl er seg selv lik. Scenen er som i de fleste av Dahls forestillinger et åpen landskap, denne gangen kun dekorert av lysrør som tidligere ble brukt i «Den Kaukasiske Krittringen» (2020). Det er når skuespillerne ankommer scenen, estetikken virkelig livnærer tomrommet. Ikledd klassisk rokokko dukker skuespillerne opp etappevis, de innleder nye stemninger og introduserer en ny spillestil som gjør første akt både rotløs og utprøvende.
Dette er så dyktig sydd sammen at man nærmest får hakeslepp. Dahl er en regissør som splitter publikum. Enkelte syntes han blir for stilisert, mens andre andre sluker den distinkte stilen. Etter «Kirsebærhaven» satt vi igjen med en ambivalens, og «Persona» (2020) ble for minimalistisk og enkelt til å fungere. «Hamlet» inneholdt prektige løsninger, men også der hadde han mer å gå på.
«Sterk vind» (2021) var et vendepunkt. Der ble scenebildet fra «Persona» perfeksjonert, og de karakteristiske instruksjonene hans kom til sin rett. Det var da lett å tenke at Dahl kanskje passer best til mindre, stilrene forestillinger, men det skulle han motbevise.
«En tid for glede» er episk og storslagen i form og uttrykk. Her rulleres det mellom sjanger og uttrykksform, uten at instruksjonen blir uklar eller ujevn på noe punkt i den nesten tre timer lange forestillingen.
Fellesskapet på scenen smitter over på publikum
Enda han har med seg dyktige skuespillere, som Laila Goody og Ane Dahl Torp, er det få aktører på scenen som utmerker seg utenom det vanlige. Kjersti Dalseide fascinerer med en melankoli, sammen med noe omsorgsfullt i spillestilen, og Kyrre Hellum og Oddgeir Thune fortsetter å gjøre det beste ut av små roller. Det ser ut til å være deres forbannelse – å fylle mindre betydelige biroller da begge burde båret en forestilling oftere enn de gjør.
Dette er heller ikke et stykke hvor skuespillerne er ment å utmerke seg, det handler mer om å skape et felleskap på scenen som også publikum føler seg en del av.
Det er sjeldent å se en regissør som makter å eksprimentere med så stor kontroll. Dette er med god hjelp av Nia Damerell, Dahls faste scenograf og livspartner, som er elementær i å få opp dette sirkuset.
«En tid for glede» er både med på å bekrefte og styrke Johannes Holmen Dahls posisjon. Fortsetter han å levere kunstnerisk kvalitet som dette, er det ikke umulig at han får sjansen til å prøve seg på de virkelig store prosjektene, som for eksempel Stein Winge har banet vei for.
