Svak tekst, men imponerende regi i «Tid for glede»

Drar man teater utelukkende for å bli investert i god tekst er ikke «Tid for glede» rette valg. Tvert imot er dette estetisk teaterkunst, skriver Subjekts anmelder.
Drar man teater utelukkende for å bli investert i god tekst er ikke «Tid for glede» rette valg. Tvert imot er dette estetisk teaterkunst, skriver Subjekts anmelder.
«Tid for glede» bygger på svak tekst, men likevel inneholder oppsetningen flere elementer av kunstnerisk rang, skriver Subjekts anmelder.
Terningkast
Cover
Fakta · «Tid for glede» i regi av Johannes Holmen Dahl
· Hovedscenen på Det Norske teateret
· Nia Damerell er scenograf
· Skuespillere: Laila Goody, Kjersti Dalseide, Kyrre Hellum, Ane Dahl Torp, Preben Hodneland
Sjanger Dette er en anmeldelse. Meninger og analyser er av anmelderens egne, men på vegne av Subjekt.
Saken er Arne Lygres «Tid for glede» i regi av Johannes Holmen Dahl vises på Det Norske teateret.

Subjekt har flere ganger etterspurt at de store teaterhusene i større grad prioriterer kontemporære norske dramatikere. Både nye og etablerte stemmer bør få plass på de store scenene, og Arne Lygre er definitivt blant de etablerte. Han er en av dem som nokså jevnlig har blitt spilt både i inn og utland. Og nå spilles «En tid for glede» (2022) på selveste hovedscenen på Det Norske teateret, i regi av Johannes Holmen Dahl. 

Dahl har de siste årene blitt en publikumsfavoritt med blant annet «Hamlet» (2021) på Nationaltheatret. Med en imponerende produktivitet har han hatt en hyppig og kontinuerlig utvikling.

Lygre og Dahl er på papiret kompatible, og det dannes høye forventninger til Dahls retur til hovedscenen på Det Norske teateret, hvor han sist var med Anton Tsjekhovs «Kirsebærhaven» (2020). 

«Kirsebærhaven» bød på sterk tekst, men led av uferdig regi. Denne gangen er det forbausende nok motsatt. Lygres tekst har utvilsomt sine begrensinger, men Dahls regi er renskåret perfeksjon. 

Annonse
Første akt skildrer livets dans, mens andre akt speiler det vi alt har fått sett, og frigjør oss fra konvensjonene. Det er en mesterlig struktur, og en god idé, men dessverre litt grunn tekst, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Pernille Sandberg.)

Les også: Jubler over tilskudd til drag-show

Livets dans

En mor (Laila Goody) og en datter (Kjersti Dalseide) møtes nedi en skråning. Datteren har lenge bodd i utlandet, og har kommet hjem for å se moren, og ikke minst broren (Preben Hodneland). Samtalen mellom mor og datter avbrytes stadig av uvedkommende som alle befinner seg i hvert sitt vendepunkt i livet. 

Første akt er en livets dans, mens andre akt er repetisjon og en bearbeidelse av teksten vi får presentert før pausen. 

Lygre viser til en formidabel struktur og et interessant handlingsforløp. Dessverre er innsikten grunn, og de mange lånene fra kjente dramaer blir fåfengte da han ikke ser ut til å gjøre andres idéer om til sine egne. 

Det enkle scenebilde blir gjort stort av skuespillerenes posisjonering og rokokko-bekledning, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Pernille Sandberg.)

Les også: Innfører mangfold og bærekraft som kriterier for å få støtte til kunst

Dyktig sydd sammen

Johannes Holmen Dahl er seg selv lik. Scenen er som i de fleste av Dahls forestillinger et åpen landskap, denne gangen kun dekorert av lysrør som tidligere ble brukt i «Den Kaukasiske Krittringen» (2020). Det er når skuespillerne ankommer scenen, estetikken virkelig livnærer tomrommet. Ikledd klassisk rokokko dukker skuespillerne opp etappevis, de innleder nye stemninger og introduserer en ny spillestil som gjør første akt både rotløs og utprøvende. 

Dette er så dyktig sydd sammen at man nærmest får hakeslepp. Dahl er en regissør som splitter publikum. Enkelte syntes han blir for stilisert, mens andre andre sluker den distinkte stilen. Etter «Kirsebærhaven» satt vi igjen med en ambivalens, og «Persona» (2020) ble for minimalistisk og enkelt til å fungere. «Hamlet» inneholdt prektige løsninger, men også der hadde han mer å gå på. 

«Sterk vind» (2021) var et vendepunkt. Der ble scenebildet fra «Persona» perfeksjonert, og de karakteristiske instruksjonene hans kom til sin rett. Det var da lett å tenke at Dahl kanskje passer best til mindre, stilrene forestillinger, men det skulle han motbevise. 

«En tid for glede» er episk og storslagen i form og uttrykk. Her rulleres det mellom sjanger og uttrykksform, uten at instruksjonen blir uklar eller ujevn på noe punkt i den nesten tre timer lange forestillingen. 

Ane Dahl Torp er vanligvis et høydepunkt, men sliter her med en instruksjon som ikke passer hennes spillestil, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Pernille Sandberg.)

Fellesskapet på scenen smitter over på publikum

Enda han har med seg dyktige skuespillere, som Laila Goody og Ane Dahl Torp, er det få aktører på scenen som utmerker seg utenom det vanlige. Kjersti Dalseide fascinerer med en melankoli, sammen med noe omsorgsfullt i spillestilen, og Kyrre Hellum og Oddgeir Thune fortsetter å gjøre det beste ut av små roller. Det ser ut til å være deres forbannelse – å fylle mindre betydelige biroller da begge burde båret en forestilling oftere enn de gjør.

Dette er heller ikke et stykke hvor skuespillerne er ment å utmerke seg, det handler mer om å skape et felleskap på scenen som også publikum føler seg en del av. 

Det er sjeldent å se en regissør som makter å eksprimentere med så stor kontroll. Dette er med god hjelp av Nia Damerell, Dahls faste scenograf og livspartner, som er elementær i å få opp dette sirkuset. 

«En tid for glede» er både med på å bekrefte og styrke Johannes Holmen Dahls posisjon. Fortsetter han å levere kunstnerisk kvalitet som dette, er det ikke umulig at han får sjansen til å prøve seg på de virkelig store prosjektene, som for eksempel Stein Winge har banet vei for.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å avdekke ukulturene, og gir deg de ekte kulturnyhetene. Avisen leverer modig og nyskapende kulturjournalistikk.


Shabana Rehman
Multikunstner
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi at jeg som borger vil følge debattene rundt kulturfeltet, fra ytringsfrihet til støtteordninger. Som privatperson vil oppleve, se og høre om kultur, og vite hva som skjer.


Torbjørn Røe Isaksen
Tidl. Arbeidsminister (H)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar