· Utgitt på Snorkel Records
· 13 spor
· 87 minutter
Etter langt om lenge returnerer HubbaBubbaKlubb. Debutalbumet «Drømmen drømmerne drømmer» (2018) ankom med et brak, og inneholdt landeplager som «Mopedbart».
Men denne gangen inntar de en kuratorisk rolle. I «Drømmen drømmerne drømmer remixed» (2022) dannes et remiksalbum som gjennom mange norske, noen skandinaviske og et knippe utenlandske produsenter, puster frisk pust inn i house-scenen, og bekrefter remikskulturens kreative vitalitet og kunstneriske frihet.
Les også: Et verk i verdensklasse
Den jamaicanske arv
På dette albumet er det prioritert å gi stor frihet til remikserne, som har valgt å ta dette til hjertet. Spesielt platens dubs (en type miks/sonisk filosofi fra Jamaicas soundsystem-kultur, der miksebrettet og effektkamre fortolker journ.anm.) tar hovedrollen.
Artisten Telephones, en av de fremste i den stadig voksende norske Berlin-legionen, har med «Konkylie (Telephones Hubbadubba Dream Dub)» dynket sporet ned i en saus som skriker erfaring.
Han gir en bevegelighet og fleksibilitet til bassen som gir en helt annen melodisk opplevelse enn originalen, og vi manes fremover i en transe. Dette må høres på noe som kan håndtere bass, så airpods, be gone.
Les også: En stor bragd av Jenny Hval
Elektronikaens dominans gjennom mangfold
Men dette er ikke bare dubs av elektroniske remikser. Det er mange undersjangre av måten originalsporene manipuleres på.
Her gjelder det å holde tunga rett i munn, for kjært barn har mange navn: mash-up, edit, remix, rework, dub og version.
Mer house-orienterte spor lander ofte i remix-bunken. Det interessante her er at i noen av låtene består det saktegående anslaget til dub som en overordnet estetikk.
Høvdingen i norsk dansemusikk, virtuosen Bjørn Torske, forgyller oss med «Fjellet (Bjørn Toske Remix)». Vokalene fra start gir en guddommelig, eterisk stemning. Denne følelsen av luft og rom er et friskt pust i en sjanger som ofte har mer tette lydlandskap.
Det gir en introspektiv fordring til låten, jo mer vi hører etter, jo mer enser vi viktigheten og detaljene til hver komponent. Ta for eksempel den ydmyke shaker som først synes å være identisk hele veien. Men ved nærmere lytting hører en måten anslaget endrer seg mikroskopisk, hvordan den konstante filtreringen gir den en glidende tone: slik merker en musikaliteten bare ved denne ene enheten.
Vi får en forståelse av sonisk gjengivelse som gir oss en følelse av et bevegende, levende og konstant utviklende lydbildet med minimale endringer.
Når den akustiske gitaren melder seg på i følge med bassen, må en nesten se opp, tørke vekk en tåre og takke for Torskes eksistens.
Det er så vakkert.
Metaestetikk
Hvordan kan en remiks bli så egenartig og fulltreffende når den deriverer fra eksisterende, utgitt materiale?
De fleste andre sjangre har versjoner av låter på andre måter. Hip hop har ofte sine gjennom features, i de mer akustiske sjangre har vi ofte covere. Alle disse er ofte fokusert på variasjonen i den lyriske representanten: vokalisten.
Denne scenen har derimot ofte ikke en ikonofisering av vokalisten, men heller den som setter sammen inntrykkene, kommer med idéene og sitter på laptopen eller bak synthene – rett og slett den som «lager» musikken.
Dermed fungerer originalsporene mer som fordringer og inspirasjoner for opprettelsen av hele komposisjoner.
Med andre ord: det samples av samplebasert elektronisk musikk, som blir dekonstruert og gjenoppbygd i ny form.
Slik altoppslukende, metaprosessuell lydestetikk er ekte sonisk samtidskunst. Et voila!
Skranglejazz, famlebass og hanglepiano
Dub karakteriseres ofte av at melodien ikke er i de vanlige midtre frekvensene, men befinner seg i de aller nederste regioner: bass og subbass.
Som i «Intensjon (Androo Raw Piano Dub)», som tar dub og snekrer den sammen med en av housens kjente undersjangre, piano house. Den skranglete, oppstykkede pianoen får oss til å føle det som om vi snubler ned en trapp, men på det mest elegante, frekke vis.
Unntatt mot enden av låten, der piano-samplet ikke er oppstykket, men blir spilt ut hel. Vi hører samplet i sin rene enkelhet og skjønner hvor komplisert abstraheringen var, og hvor bra råmaterialet er.
Videre er det ikke bare Torske som kan lage høytsvevende sjeleliv ut av elektronika. En av söta brors aller fremste, Axel Boman, tilbyr en psykedelisk nærhet gjennom «Et Annet Sted (Axel Boman Remix)». Den enkle, konstante basslinjen på to noter gir en progressiv tone. Vi føler oss betatt. Det svevende lydbildet løfter oss fra bakken, og detaljrik perkusjon og tekstur gir en bindende funk.
Det blir tårer på gulvet av denne.
Utallige andre finurlige, fete, lokale remikser er å finne på denne ekstravagansne av en skive.
Dette albumet illustrerer HubbaBubbaKlubbs smak, viktigheten av dub som en filosofi og den kreative vittigheten av vårt lille lands unike vri på housemusikk.
