Årsaken til reisen til mitt selvvalgte hjemland, Norge, fra mitt biologiske hjemland, Georgia, var en barndomsdrøm. Den startet med kjærlighet for Norge, for landets språk, historie, kunst og musikk. Ikke minst for verdiene samfunnet her baserer seg på. Jo større kjærligheten min grodde seg, desto mer smertefullt var det å oppleve urettferdig håndtering av mitt biologiske hjemland.
Første gang jeg som student fikk et midlertidig oppholdsdokument, sto det: «Hjemland: Georgia (USSR)»
USSR er en forkortelse for «Union of Soviet Socialist Republics», navnet på landet Sovjetunionen som ble oppløst i 1991.
Jeg følte meg sjokkert og forpliktet til å melde fra til Utlendingsdirektoratet (UDI) om saken, på bekostning av søvnløse netter. Som nyankommet student alene i etableringsfasen har du dårlig tid og allerede altfor mange baller i lufta. Tilbakemeldingen kom forsinket, men saken ble tatt på alvor.
Det tok flere måneder til vi fant ut av at hjemmesiden var laget av russiske IT-folk.
Les også: Hva vi snakker om når vi advarer mot «woke» og kanselleringskultur
Eldre enn Sovjetunionen
Året etter jeg skulle igjen få et lignende dokument, der det sto «Georgia» og punktum! Tusen takk skal Utlendingsdirektoratet ha!
Men å ikke la utenlandsk arbeidskraft bygge egne hjemmesider med høye sikkerhetskrav kan være lurt neste gang.
Dessverre hadde jeg på samme tid sett at Posten fortsatt brukte «USSR», og rettferdiggjorde seg med at de ikke kunne skille den amerikanske delstaten Georgia fra landet Georgia – helt uforsvarlig!
Her må jeg si: «Kall oss Sakartvelo, da!» Det er Sakartvelo vi kaller landet vårt!
Landet mitt blir stadig definert som et post-sovjetisk land i mediene. Dette skader Georgias identitet.
Georgia ble annektert i 1921 og tvunget å bli med i Sovjetunionen, i motsetning til Norge som var under Tyskland fra 1940-1945. Men skulle det vært forsvarlig å omtale Norge som et post-nazistisk land? Slett ikke! Det samme gjelder Georgia, som var et uavhengig land før Sovjetunionen ble opprettet.
Det må bemerkes at holdningen stammer fra Russland, som har alltid vært opptatt av å bruke større regionnavn, fremfor å omtale mindre land med deres egentlige navn. Georgisk folkedans og folkesang ble til kaukasisk folkemusikk, georgisk schäfer til kaukasisk schäfer – for å appropriere alt georgisk som sitt eget.
Les også: Vennligst dropp skamløs selvpromotering i krigstid
Forsøker å kolonisere våre tanker
Da jeg var liten måtte jeg forlate jeg russisktimen på skolen, fordi jeg istedenfor sovjetisk krigspropagandadikt ville lese opp et fredelig og vakkert dikt av Boris Pasternak.
13 år gammel spurte jeg pappa hvorfor Russland er så opptatt av propaganda.
«De vil ikke bare okkupere territorier, de vil eie og programmere mennesker. De vil ha i både pose og sekk, og enda flere hender til å bære,» svarte han.
I fjor sommer dro jeg på den fantastiske utstillingen «Road of Glory» på Nobels Fredssenter. Utstillingen handlet om hvordan mat og utsulting blir brukt som våpen i krig. Men verdenskartene som ble vist, manglet grenser mellom Georgia og Russland. Krim, som er i Ukraina, var også gitt til Russland.
Jeg meldte saken til Kjersti Fløgstad, direktøren ved Nobels Fredssenter, samme kveld. Jeg prøvde å understreke ansvaret til Nobels Fredssenter som en institusjon mange ser opp til politisk. Jeg skrev at sånne feil kan vise både til kunnskapsmangel, politisk ignoranse og kanskje til og med politisk maktmisbruk. Jeg håpet på at deres politiske bevissthet og godt utviklede rettferdighetssans kunne triumfere over eventuelle endringskostnader.
Men dagen etter fikk jeg et kort svar, med overflødig bruk av «dersom» og «hvis». Som om feilen lå på min side.
Russisk propaganda virker ikke som wifi – kun på et avgrenset område. Den virker ved å forsøke å kolonisere vår historie og vår kultur.
Slik okkuperer de hjernene til dem de foreløpig ikke kan ta fysisk.
Kjersti Fløgstad, direktøren ved Nobels Fredssenter, har blitt konfrontert med påstandene i artikkelen. Hun svarer følgende:
Vi tok denne saken på største alvor. Dette er feil som ikke skal skje på Nobels Fredssenter, der formidlingen skal være presis og pålitelig. Jeg tok straks kontakt med vår kurator og det ble produsert nye kart med en gang, selv om dette var midt i alles ferie. Vi vil selvfølgelig beklage at vi ikke sendte Maka Dolidze en e-post og informerte om at kartene var rettet.
