Derfor er Odd Nerdrum en av Norges største kunstnere

At Nerdrum trakk seg tilbake og stilte ut relativt lite i Norge, skyldes ikke manglende interesse, skriver Stig Andersen. «Fem syngende kvinner», er et av verkene man får se i Nerdums nye utstilling. (Foto: Fineart.)
At Nerdrum trakk seg tilbake og stilte ut relativt lite i Norge, skyldes ikke manglende interesse, skriver Stig Andersen. «Fem syngende kvinner», er et av verkene man får se i Nerdums nye utstilling. (Foto: Fineart.)
Nerdrums flørting med begrepet kitsch er nok en reaksjon på at han ble beskyldt for å være banal med hang til gammelmesterlige klisjeer, skriver kunstkritiker Stig Andersen.
Sjanger Dette er en kronikk. Meninger og analyser er av skribentens egne. En kronikk er en artikkel skrevet av en person med spesiell kompetanse på området.
Saken er Stig Andersen skriver om Odd Nerdrums posisjon i den norske kunstverden. 17. mars åpnet «You see we are blind» på galleri Fineart. Dette er Odd Nerdrum sin første soloutstilling i Norge siden 1998.

Odd Nerdrum har aldri lagt skjul på egen vurdering av sitt talent. Det samme talentet har vist at han mestrer høykunst på klassisk maner, og kitsch-kunst. I tillegg har han vært uovertruffen når det gjelder å håndtere mediene. Det er gjerne én historie som går igjen: han er ikke blitt forstått eller verdsatt av det såkalte «kunstkleresiet» – en ondsinnet sammensveising av kunstkritikere og kuratorer.

Disse skal på tarvelig vis ha forfulgt ham og gjort ham til et offerlam på det store, tradisjonsrike kunstalteret. Denne motstanden har vært en viktig motor for Nerdrums kolossale skaperevne. Han har han søkt tilflukt i en følgerskare som har utropt ham til geni, og han har skapt en skole. Odd Nerdrum er vår mest moderne og samtidig den sterkest tradisjonsbundne kunstneren i Norge. 

Skal vi kikke litt på hva den merkelige og originale kunstneren har gjort, så er det nok av historier.

Les også: Odd Nerdrum klar med sin første norske solo på 20 år

Annonse

Starten som kitschkunstner

Nerdrums flørting med begrepet kitsch ser jeg på som en reaksjon på at han ble beskyldt for å være banal med hang til gammelmesterlige klisjeer. Slik ønsket han å imøtegå det han karakteriserer som smaksdommeres fordømmelse og fordommer.

Første gang han kalte seg kitschkunstner var i forbindelse med at den gode vennen, billedhuggeren Joseph Grimeland, ble slått til ridder av St. Olavs orden i 1993. Høytideligheten ble feiret hjemme hos Grimeland i Asker. Der satt vi, Nasjonalgalleriets direktør Knut Berg, samt nære venner og kolleger, og ventet på at også Odd skulle innfinne seg. Det gjorde han. I en Se og Hør-bil, eller var det VG, sammen med Cowboy-Laila og hennes mann i fullt westernutstyr.

Grimeland sto vantro i vinduet: «Disse menneskene skal da simpelthen ikke hit?» Men jo, det skulle de. Odd syntes det var greit å bli kjørt, og så kunne det være praktisk å ta bilder til et kommende Tv-program med cowboyene i samme slengen – i hagen til Grimeland som var pyntet for en ganske annen anledning. Bilen forsvant med Laila og mannen. Odd ble igjen.

«Hvorfor i all verden måtte du misbruke denne seriøse anledningen», spurte de opphissede gjestene. Odd svarte nølende at det ville de ikke forstå. Etter mye om og men kom det fra Odd: «Jeg er ikke lenger kunstner, men kitschkunstner.» Slik fikk han også denne gangen tiltrukket seg all oppmerksomhet.

Traff en tidsånd

Allerede da hadde han et slags hoff av elever som fulgte mesterens råd. Slik traff han en tidsånd, også internasjonalt: en reaksjon mot den uforståelige, moderne kunsten. Nerdrum er blitt sett på som en pioner innenfor det som må kalles en mer sekterisk retning, også i den internasjonale samtidskunsten der han har hatt betydelig påvirkning på det som likevel må anses som et marginalt fenomen.  

Odd Nerdrums kunst har hele tiden hatt en sterk, gjennomgående linje der mennesket – og ikke minst han selv – har stått i sentrum. Frem til 1980-tallet lå det tidvis et politisk/sosialt engasjement som kommenterte samtiden direkte. Indirekte gjelder dette også for de lyse bildene fra somrene i Nevlunghavn og Stavern.

Mest markant er likevel et ganske dystopisk verdensbilde der menneskene er utsatt for store naturkrefter av ofte destruktiv og fremmedgjørende karakter. Slik sett kan dette ses som et nihilistisk forvarsel om ødeleggelsen av jorden som vi nå er blitt mer bevisst. Innholdet har et svermerisk, metafysisk endetidsuttrykk. 

Når det gjelder den offentlige mottakelsen av Odd Nerdrum i forbindelse med denne utviklingen, er det riktig å si at han i stadig større grad fjernet seg fra den rådende kunstretningen i Norge. Det var sikkert også planen, og han endte altså med å kalle det kitsch.

Lærte av mesteren

Hvis vi kan snakke om en pop-kunstner i Norge, så er det Odd Nerdrum. På 1960-tallet møtte han selveste Andy Warhol i New York, men det var ikke Warhols kunst som inspirerte. Snarere var det hans enorme spill med mediene: Berømmelsens beruselse! Her lærte Nerdrum mye, og han deltok senere i en rekke Tv-programmer – som yndet blanding av klovn og sannsiger. Nirvana for en selvopptatt mann, og en kontrær rolle han trivdes i.

Samtidig fortsatte han å male fascinerende dommedagsbilder som fant et stort publikum, og som selvsagt viste hvilken malerbegavelse han er. Etter hvert ble imidlertid ikke kampen mellom modernistene og de såkalte klassisk orienterte, nyromatiske kunstnerne særlig fruktbar. 

At David Bowie kjøpte maleriet «Dawn» (1989), hjalp selvsagt på interessen. Det er uansett fjollete å se hvordan kjendiser kan påvirke allmenn interesse – noe Odd egentlig knapt har behov for. 

Les også: Hva vi snakker om når vi advarer mot «woke» og kanselleringskultur

Overdrevet internasjonal oppmerksomhet

At Odd Nerdrum de senere årene har trukket seg tilbake og stilt ut relativt lite i Norge, skyldes ikke manglende interesse. Enhver gallerist vet at Nerdrum selger. Han har et formspråk som gjør at hans bilder likner på det folk forbinder med stor kunst. Det er likevel noe overdrevet, da hans sønn Öde uttalte hos Skavlan at Rembrandt kun malte noen få mesterverker, mens faren har malt hundrevis.

Når han flere ganger har vært refusert på Høstutstillingen, senest i fjor, er det selvsagt en farse som passer Nerdrum godt. Kanskje han sender inn nettopp for å bli refusert? Mye av drivkraften har alltid vært at han hevder å være tilsidesatt, boikottet og forfulgt – noe hans mange lidende og stadig mer oppløste selvportretter gir uttrykk for.

Odd Nerdrums kunst har som nevnt vekket internasjonal interesse, men vekten av dette er kanskje noe overdrevet i Norge. I flere sammenhenger fremkommer det at han er representert på Museum of Modern Art i New York, men han er ikke registrert i samlingen. Han har to malerier i Metropolitan Museum of Art. De er gaver, ikke innkjøp. 

«Et lysende mirakel»

Allis Helleland, Nasjonalmuseets danske direktør fra 2007-2008, ble etter hvert sjef for det den gang nyopprettete «The Nerdrum Institute». I begeistring ønsket hun en storslått internasjonal lansering. Det gikk ikke helt slik, og endte med rettsak mellom henne og Nerdrum. Han beskyldte henne for å mangle gnist! Det kan man knapt si om kunstneren Odd Nerdrum.

I 1988 uttalte han i NRK-programmet Kultursjokket: «Jeg er det lysende mirakel som ingen ser, men når de en gang ser meg og forstår hva de ser, er jeg forlengst borte.»

Det gjenstår å se hvor lenge mirakelet vi lyse.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å avdekke ukulturene, og gir deg de ekte kulturnyhetene. Avisen leverer modig og nyskapende kulturjournalistikk.


Shabana Rehman
Multikunstner
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi at jeg som borger vil følge debattene rundt kulturfeltet, fra ytringsfrihet til støtteordninger. Som privatperson vil oppleve, se og høre om kultur, og vite hva som skjer.


Torbjørn Røe Isaksen
Tidl. Arbeidsminister (H)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar