Kanselleringskultur frarøver oss vår oppmerksomhet

I kanselleringsprosessen opptrer den offentlige konsensus førende, skriver student Ingeborg Frich Molteberg.
I kanselleringsprosessen opptrer den offentlige konsensus førende, skriver student Ingeborg Frich Molteberg.
Fokuset burde være på hva vi vil oppnå, ikke bare hva vi er imot, skriver Ingeborg Frich Molteberg.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Kanselleringskultur stjeler vår oppmerksomhet.

Dagens tidsånd er kjent for at alle som ytrer seg imot majoriteten på sosiale medier, risikerer å havne i kontroverser og i verste fall bli utstøtt. Det gjelder alt fra kjendiser og tv-selskaper til vanlige folk. Fenomenet har fått navnet kanselleringskultur. 

Nyhetsbildet inneholder daglige innslag av ytringer fra noen som bryter med den gitte offentlige normen. Fenomenet er blitt noe som karakteriserer vår tid og opptar mye av vår dagligdagse oppmerksomhet.

Dette er ikke bare et amerikansk fenomen, slik mange tror.

I fjor høst var jurist Cecilie Hellestveit i hardt vær etter uttalelser om internasjonalisering av akademia, som førte til at hun ble stemplet som fremmedfiendtlig og nasjonalistisk. Aggresjonen og søkelyset på dem med avvikende meninger forbigår landegrenser. I lys av kvinnedagen har nye J.K. Rowling-uttalelser fått en ny runde i den norske samfunnsdebatten.

Annonse

I kanselleringsprosessen opptrer den offentlige konsensus førende. Majoritetens enighet impliserer en tilstedeværende selvfølgelighet alle burde abonnere på. Det er ingen streben etter åpen dialog, forforståelse og tilgivelse. Tvert imot blir den tiltaltes ytringer marginalisert i debattens polarisering. I denne prosessen inngår vi en farlig forsoning om at mennesker ikke har rom for feil – eller at det ikke er rom for uenighet og dialog. Dermed blir det heller ingen fremgang.

Les også: Høyreekstremister og politisk korrekte kanselleringsaktivister er likere enn de liker

Behovet for en mer krevende dialog

I kanselleringsprosessen og medieoppstyret markeres også partenes moral. Slik som da MDG-politiker Camilla B. Langen kalte J.K. Rowlings siste uttalelser «transfobiske». Dette skaper et inntrykk av moralsk overlegenhet. Dermed blir deltagelsen desto mer fristende for de angivelig mest moralsk blant oss. Men hva oppnås ved å markere avstand og forakt for andres uttalelser?

Følgende spørsmål oppstår: Er det verdt å anvende vår tid på å poengtere uenigheter? Når alternativet er å bruke tid og krefter på å forbedre egen utfoldelse? Når vi heller kan ta valg som er forenelige med egne verdier? Etter min oppfatning er svaret et klart nei.

Kanselleringskulturen forringer samfunnet. Den konstante uthengningen sender signaler til tilskuerne som skaper frykt, som fører til fravær fra debatten. Dermed økes forventingene til en feilfri utfoldelse for nye generasjoner. I tillegg kommer forventingen om at dersom uenighet oppstår, eller feil blir begått, følger en kamp for å bli tilgitt. Fenomenet og dens påfølgende varsomhet og frykt opptrer i våre daglige relasjoner. Hvis det er noe vi ikke trenger mer av i verden, er det polarisering.

Vi behøver et skifte. Feilplassert fokus på flyktige innlegg og debatter er lite produktivt. La oss rette vår oppmerksomhet mot langsiktige prosjekter: Åpen dialog og diskusjon ut ifra underliggende prinsipper burde dominere.
Fokuset burde være på hva vi ønsker å oppnå, ikke bare hva vi er imot, som er langt mindre krevende å ha en mening om.

Ingen av oss besitter uendelig med oppmerksomhet. Med tanke på dagens kamp om oppmerksomhet på alle sosiale medier er det derfor vesentlig å behandle den kostbart. Gi plass til kamper det er verdt å ta, over tid.

For å sitere dikteren Emily Dickinson: «Å ernære seg på Tilbakeskritt – Svekker – Fremgangen– ».

Les også: Hva vi snakker om når vi advarer mot «woke» og kanselleringskultur

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi at jeg som borger vil følge debattene rundt kulturfeltet, fra ytringsfrihet til støtteordninger. Som privatperson vil oppleve, se og høre om kultur, og vite hva som skjer.


Torbjørn Røe Isaksen
Tidl. Arbeidsminister (H)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar