I disse dager vurderer Regjeringen sitt eget forslag om en ettårig videreføring av smittevernloven kap. 4A, som angir lovgrunnlaget for bruk av koronasertifikat. Selv om bruk av koronasertifikat virker stadig mindre aktuelt, er det minst to gode grunner til å fortsette å diskutere dette fenomenet; dels mener Regjeringen tydeligvis selv at en innføring kan bli aktuell frem mot juli 2023, dels er det nå både tid og ro til en prinsipiell debatt.
Koronasertifikatet er ikke i seg selv et smitteverntiltak. Det er i praksis likevel et avgjørende redskap for utstrakt differensiering av befolkningen når det kommer til iverksetting av smitteverntiltak. Som det fremgår av regjeringens høringsbrev vil slik differensiering kunne innebære at koronasertifikat settes som betingelse for å få tilgang til barnehager, skoler, høyskole/universitet, arbeidsplasser, kulturtilbud, restauranter, med mer.
Spørsmålet er imidlertid om et slikt koronasertifikat er forenlig med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) art. 8 og Grunnloven § 102, som begge beskytter retten til privatliv. Tematikken er aktualisert etter at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i april 2021 kom med sin storkammeravgjørelse om hvorvidt Tsjekkia kunne knytte rettsvirkninger til vaksinestatus (Case of Vavřička and others v. the Czech republic).
Saken gjaldt vaksiner mot vanlige barnesykdommer som difteri, kikhoste, poliomyelitt, hepatitt B, meslinger, kusma, røde hunder, med mer. Spørsmålet som EMD skulle besvare var om slik vaksinering som betingelse for barns adgang til barnehager, var i strid med EMK art. 8. Bestemmelsen verner som nevnt retten til privatliv, men herunder også «the right to establish and develop relationships with other human beings». Ettersom Tsjekkia fikk medhold i EMD, har dommen blitt tatt til inntekt for at det på generell basis er adgang til å differensiere tilgangen til ulike felles samfunnsgoder, basert på om man har tatt vaksiner som myndighetene anbefaler. En slik fortolkning av dommen er det imidlertid ikke grunnlag for.
Tvert om er denne saken den første i sitt slag hvor EMD slår fast at det å koble negative konsekvenser til vaksinestatus, skal anses som et «inngrep» i privatlivet i EMKs forstand. At Tsjekkia likevel fikk medhold skyldtes at inngrepet ble ansett som «nødvendig» for å beskytte helse. For at et inngrep skal anses som nødvendig må inngrepet (her: vaksinering som betingelse for tilgang til fellesgoder) etter EMDs praksis fylle «et presserende sosialt behov», ha en «relevant og tilstrekkelig begrunnelse», og stå i forhold til det som er målet for inngrepet (forholdsmessighetskravet).