«Viktig melding, lytt på Elvis!»
Sannelig en frisk og pirrende tittel på lørdagens side 3-kommentar i Aftenposten, signert politisk redaktør, Kjetil Alstadheim.
Og den eminente Marvin Halleraker har tegnet «The King» og en maskert «motdemonstrant» i samme positur, den ene med mikrofon, den andre med molotovcocktail.
Ingressen er jammen ikke verst den heller: «Det er ikke svenske tilstander i Norge. Men hør på Elvis. Og ordføreren i Sarpsborg.»
Hva forsøker Alstadheim å si? Jo, at vi må lytte til låten «In The Ghetto» for å «skjønne at dårlige levekår gir grobunn for trøbbel». Og vi må lytte til ordføreren fra Østfold for å skjønne at vi må satse på skolen, og ikke på økt barnetrygd slik KrF og SV vil.
Javel. Men jeg har et bedre forslag. Les en annen kommentar i samme avis.
Les også: VG og NRK bortforklarer vold i islams navn og legger skylden på dansk «provokatør»
Bortforklaring av voldelig atferd
Alstadheim er opptatt av alt annet enn de virkelige årsakene til opprøret i påskehelgen. Han nevner ikke innvandrere med ett ord. Heller ikke en viss religion.
Han spør: «Kan det som skjer i svenske byer, skje i Oslo, Drammen eller andre norske byer?» Og så skriver han en hel side i avisen om barnefattigdom. Om å vokse opp i familier med konstant dårlig råd:
«De ser at de ikke får de samme klærne og feriene som andre. De kan ofte ikke delta på de samme fritidsaktivitetene. De har høyere risiko for dårlig helse, inkludert psykisk helse. De tar i gjennomsnitt mindre utdanning. De sliter oftere i jobbmarkedet. Dette er barn som får en dårligere start i livet.»
Hva skal man si? Ja, ulikheten i Sverige er et problem. Ja, de sosioøkonomiske forholdene er verst i de «utsatte» områdene. Men:
Mangel på ferier får ikke en ung gutt til å skyte på medlemmer av den andre gjengen. (100 personer ble skutt og drept i Sverige i 2020-21, selv i den rolige koronaperioden.)
Mangel på fritidsklubber skaper ikke akutt behov for å kaste håndgranater. (Antall håndgranat-angrep i Sverige er på nivå med Mexico).
Mangel på eget soverom driver en ikke til å kaste store steiner mot politi og ambulansepersonell som forsøker redde folks helse i nabolaget ditt. (20 områder er definert av svensk politi som steder de vanskelig – eller ikke i det hele tatt – slipper til og får gjort jobben sin).
Levekårsfaktorene som Alstadheim nevner, er ikke forklaringer, men bortforklaringer av voldelig, normløs atferd. Men det gjør kommentaren hans likevel interessant – som case og symptom.
Les også: Dette viser hvorfor integrering er en feilet strategi
Det handler om innstilling
For «svenske tilstander» er ikke bare det som skjedde på gatene i påskehelgen, og som pleier å skje i de «utsatte» bydelene i Sverige, helt uten provokasjoner fra en bleikfeit dansk koranbrenner.
«Svenske tilstander» er også svenske politikere, forskere og journalisters enestående evne å underslå, nedtone og avlede fra det som skjer. Som en annen politisk redaktør, Adam Cwejman i Göteborgs-posten, skrev tidligere denne uka:
«Det är en svensk paradgren att undvika att komma till problemets själva kärna.»
Han mener påskens opptøyer ikke handler om Paludan og koranbrenning. Ikke om religiøs fanatisme. Og ikke om sosial maktesløshet. Men om innstilling. Hvordan ulike innvandrere forholder seg til Sverige. Beskrivelsen er verd å sitere utførlig. Her er én type innstilling:
«Man kommer till ett prydligt och välfungerande land. Det finns ett system för allt. Inget är lämnat åt slumpen. Folket är vänligt men distanserat. Man förstår att det här samhället är rikt, men så har det inte alltid varit. Det finns enorma möjligheter för barnen; grundskola och högre utbildning är gratis. Framtiden ligger för oss och vi är välkomna att bidra till det nya hemlandets framtid.»
Merk: Enorme muligheter for barna. Og selvsagt enormt mye bedre muligheter enn de ville hatt i familiens opprinnelsesland. Dette skjønner og verdsetter de fleste innvandrere, også i Sverige. Og det gjør at de blir en del av felleskapet, og tar ansvar for det. Men så finnes det en annen innstilling – som Cwejman skildrer slik:
«Sverige erbjuder oss något. Vi tar det. Men vi ger så lite som möjligt tillbaka. Systemen är till för att pressas på resurser, och går inte det så utgör de ett hot. Sverige är ett system man bebor, inte ett land man är en del av. Man betraktar sig som den eviga främlingen och har ingen som helst lust att axla det ansvar som varje ny generation måste ta för att samhället framgångsrikt ska växa. Man respekterar inte de samhällsnormer som existerar här utan påtvingar omgivningen de man föredrar för stunden.»
Det er denne siste innstillingen som gjør at noen med innvandrerbakgrunn deltar i opptøyer, gjenger og narkosalg – og andre ikke. Ulike opphavsland gir ulike holdninger. Noe som gjenspeiles i forskjellen i sysselsetting – mellom for eksempel de fra Vietnam og Sri Lanka versus de fra Somalia og Irak. Noe som deretter gir forskjeller i graden av barnefattigdom, som er en funksjon av familieøkonomien.
Men refleksjoner om kulturfaktorer glimrer med sitt fravær i Alstadheims kommentar. Han stiller ikke engang det mest opplagte av alle spørsmål: Hvor mange sinte unge menn pleide å angripe politi og redningstjeneste den gang ulikhet og fattigdom var langt større i både Sverige og Norge?
Alstadheim vil heller tilbake til fortiden i en tro på at det som var før, også gjelder nå. Han siterer fra «In The Ghetto» (1970), men merker seg ikke at order «hunger» nevnes tre ganger i teksten.
Elvis synger om en gutt blir drept når han stjeler en bil. Gutten ble født i Chicago-ghettoen, av en alenemor som allerede hadde for mange munner å mette i barneflokken.
Er dette bakgrunnen til mennene som startet gateslagene i svenske byer i påsken? Nei, de fleste av dem har vokst opp i et av verdens rikeste land, med omfattende sosialhjelp og utallige integreringstiltak. Har noen av dem vokst opp med sult, var det før de kom til Sverige. Og videre:
De stjeler ikke biler. De setter fyr på dem.
De blir ikke skutt av politiet. De forsøker selv å drepe politifolk med spisse steiner.
De sluttet ikke å stjele når de ikke lenger har kronisk dårlig råd. De forsetter med en svært innbringende kriminalitet, på høyere nivå.
Mer svensk enn de svenske
Kort sagt: Det hjelper ikke å lytte til Elvis hvis man ikke blir klokere av det.
Aftenpostens politiske redaktør burde heller lytte til Jan Bøhler. Ikke nødvendigvis musikken hans, men alt han har sagt og skrevet om gjengproblemer på østkanten, og deres årsaker.
Men sist Aftenposten avla ham en visitt, på samme spalteplass ved Nazneen Khan-Østrem, var det for å advare mot hans dårlige motiver. Bøhler «utnytter hver mulighet til å antyde at «svenske tilstander» kan oppstå», og er til «større skade enn hjelp for Groruddalen».
Kjetil Aldstadheim er mer nøktern enn Khan-Østrem. Men han har skrevet en kommentar til påskeopptøyene som er mer «svensk» enn mange av de svenske.
Den største ironien er likevel at «analyser» av denne typen ikke hjelper mot problemet, de bidrar til å opprettholde eller forsterke det. En utvikling man ikke erkjenner eller forstår, har en tendens til å fortsette.
Hadde jeg vært gjengleder eller imam med Aftenposten-abonnement, ville jeg vært fornøyd med lørdagens side 3. Pøs inn enda flere penger i skolen, eller på andre levekårstiltak. Så kan vi fortsette med vårt.
