I kjølvannet av Sians planlagte koranskjending på Stovner, samt den dystre utviklingen i Sverige, blåses det nytt liv i debatten om ytringsfrihet og dens grenser.
Vi mener at et prinsipielt forsvar av ytringsfriheten som en bærebjelke i et fungerende liberalt demokrati, med fri meningsbrytning, debatt og kritikk, er nøkkelen for en kritisk demokratisk kultur. At borgere har mulighet til å påvirke statens styresett gjennom deltagelse i offentlig debatt og valg, er helt nødvendig.
Dette gjelder uavhengig av om fri meningsbrytning sårer eller krenker andres følelser knyttet til for eksempel religion og helligheter. Med andre ord: å få sine følelser krenket på grunn av koranskjending eller karikaturer av Mohammed utgjør ikke en krenkelse av en rettighet. Det er av vesentlig verdi å være klar over at i et liberalt demokrati angir det liberale frihetsbegrepet rettens og politikkens grenser, ikke moralens.
Forskjell på fordømmelse og forbud
Rettens grenser bør være videre enn moralens. Dette innebærer å skjelne mellom den juridiske sfære på den ene siden og den moralske på den annen side.
Å skjende Koranen i offentligheten rammes juridisk sett ikke av lovverket (jf. straffelovens paragraf 185). Altså representerer ikke en slik ytringsform i seg selv den type skade som lovverket skal forhindre. Slike forbudte ytringer innebærer for eksempel å stimulere aktivt til aversjon og vold mot minoritetsgrupper på en måte som utgjør en tydelig trussel. Slike ytringer mister således sin immunitet i henhold til skadefølgeprinsippet.
Er det moralsk riktig å krenke andres helligheter selv om det er lovlig, simpelthen fordi en ønsker å krenke? Spørsmålet blir særlig aktuelt i en tid hvor verdenssamfunnet står nærmere hverandre mer enn noen gang tidligere, og det blåser en kald vind av fremmedfiendtlighet.
Se for eksempel HL-senterets rapport «Holdninger til jøder og muslimer i Norge (2017) og tenketanken Minotenks «Muslimfiendtlige holdninger i Norge – en kunnskapsgjennomgang» (2018). Det sivile samfunnet kan og bør med god grunn tydelig fordømme slike handlinger gjennom sosial sanksjonsvirksomhet som moralsk fordømmelse, latterliggjøring, sosial utstøting og så videre.
Slike ytringer er likevel lovlige. De bør heller ikke kriminaliseres og forbys.
Les også: Dette viser hvorfor integrering er en feilet strategi
Et angrep på identiteten
Hva angår muslimenes forargelse og moralske indignasjon ønsker vi å understreke at religiøse opplevelser, som alle andre menneskelige opplevelser, internaliseres i det psykologiske apparatet og får en unik og privat form.
For mange troende mennesker har religiøse helligdommer, for eksempel Koranen eller profeten Mohammad, en helende og samlende virkning på selvopplevelsen. For å forstå raseriet som utløses hos noen med muslimsk tro når Koranen skjendes, bør vi ta innover oss at Koranen er et internalisert objekt som lever i den troende muslimen, og har en psykologisk funksjon.
Koranen kan fra et psykoanalytisk ståsted kalles for et selvobjekt. Selvobjekter kan beskrives som den betydning, verdi og funksjon et annet menneske, en ting, et dyr, en kulturmanifestasjon har for opprettholdelsen av ens opplevelse av å være et sammenhengende og meningsfylt selv.
Muslimer flest har et sterkt følelsesmessig forhold til Koranen, betraktet som Guds hellige ord. Dette forholdet er preget av ærefrykt, beundring og mening. Derfor er det nærmest umulig å ikke oppleve krenkelse eller provokasjon av ytringsformer som behandler Koranen på nedverdigende vis, da dette henger uløselig sammen med muslimenes selvidentitet.
I en krevende livssituasjon kan selvets psykologiske liv være avhengig av selvobjektet. Med dette som forståelsesperspektiv kan koranskjending forløse sterke affekter fordi dette kan tolkes som angrep på ens identitet.
Les også: Det er fullt mulig å være tydelig og prinsipiell om koranbrennings lovlighet, uten å like metoden
Fornærmer ikke Gud, men den troende
En bevissthet overfor hellighetenes eksistensielle funksjon og verdi er nyttig for å legge opp til en konstruktiv samtale om et betent og krevende tema.
Troende muslimer kan slik forstå opphavet til sitt raseri. Dette handler først og fremst om et angrep på deres selvobjekt, og skaper en frykt for at deres selv kollapser. Vi kan alle anstrenge oss empatisk og forstå hvorfor offentlige skjendinger av helligheter oppleves krenkende og vanærende for enkelte muslimer – uten å måtte gi avkall på vårt prinsipielle forsvar for ytringsfrihet og religionskritikk.
Når dette er sagt, må vi alle, på tvers av våre politiske, religiøse og livssynsmessige skillelinjer, på det sterkeste fordømme all form for vold som rettes mot individer som ytrer seg offentlig.
Koranskjending fornærmer ikke Gud, men den troende. Hvis en velger å svare med vold, vil man oppfylle rollen som en nyttig idiot for islamofobiske aktører.
