De siste dagene har det vært omfattende debatt om saken knyttet til bruk av ulovlige rusmidler blant enkelte ansatte ved Nasjonalballetten.
Balletsjef Ingrid Lorentzen har tilsynelatende reagert med panikk. Stadig gjentar hun det moraliserende mantraet om «nulltoleranse». I Subjekt forteller anonyme medarbeidere om hvordan én og én danser blir hentet ut til rene avhør. De beskriver mistenkeliggjøring, rykteflom og et «fullstendig ødelagt miljø». I sitt svar nekter ikke ballettsjefen for noen ting. Hvordan Lorentzen tror dette skal hjelpe de ansatte, er en gåte.
Omsider har fagforeningen Creo kastet seg på debatten, og utspillene herfra er desto mer forbausende.
Forsømmer sitt ansvar
I en tilspisset arbeidskonflikt burde fagforeningen Creo stå tydelig på de ansattes side. Men i Creo-avisen Kontekst har nestleder Christine Thomassen heller valgt å moralisere over hvor skummelt det er med rusmidler. Hun skriver at Nasjonalballetten er et flaggskip, at danserne må ta vare på sin egen kropp og at de har et ansvar for å ikke skade andre.
Creos nestleder skriver også at hun ikke ønsker å uttale seg om de spesifikke sakene som nå håndteres på Nasjonalballetten, fordi de ikke har kjennskap til alle forhold.
Den manglende rolleforståelsen er ikke bare uprofesjonell, men skremmende. Den uvelkomne rusmoraliseringen skremmer en gruppe ansatte i Nasjonalballetten vekk fra en av få steder de trygt burde kunne henvende seg for å få hjelp. Hvis kunstnernes fagorganisasjon, Creo, ikke beskytter kunstnerne mot sine arbeidsgivere, hvor skal kunstnerne henvende seg da?
Uredelig om rus
«Bruk av narkotiske stoffer kan ha store innvirkninger på prestasjon. Eller om man sitter og gamer til klokken fire om natten, så sier det seg selv at man ikke presterer sitt ypperste dagen etter», skriver Thomassen videre.
Ingen vil vel si seg uenig i det. Men betyr dette at man burde ha en «nulltoleranse» også for gaming? Selvsagt ikke.
Kanskje ville det beste vært om alle danserne la seg klokken 22.00 også i helgene, og begrenset sitt rusinntak til ett glass lettøl på julaften, men dette er urealistisk. I et miljø med så hard konkurranse og høye krav er det gode grunner for danserne selv til å ikke la rusbruken gå utover egne prestasjoner. Og ganske riktig har Lorentzen bekreftet at dette heller ikke har skjedd.
Ikke minst så har danserne i Nasjonalballetten havnet der på grunn av sine prestasjoner. Dersom logikken bak nulltoleranse stemte, ville de angivelig prestasjonshemmende rusmidlene sørget for at kompaniet besto av bare avholdsfolk. Men i balletten, som i nesten alle andre yrker, består utøverne og de profesjonelle av også rusbrukere – også på toppnivå.
Sett at noen dansere skulle ha utviklet et negativt forhold til rusmidler: Da er det ikke trusler og utestenging de trenger, det er empati og hjelp. Nå sier kilder til Subjekt at de ikke vet hvor de skal henvende seg dersom det er behov for slik hjelp. Nasjonalballetten forsømmer sitt ansvar for å ivareta sine ansatte best mulig, også de som ikke deler ledelsens rusmoral. Når Creo attpåtil velger å rusmoralisere sammen med ballettsjefen, i stedet for å kjempe for dansernes rett til privatliv og gode arbeidsvilkår, blir situasjonen desto mer kritisk.
Det er ikke rusbruken som nå setter lovende karrierer i fare, det er varselet og den elendige måten dette er blitt håndtert på.
Les også: Subjekt mener: Moralsk panikk fra Nasjonalballetten
Fagforeningers rolle
Mot slutten av kommentaren skriver Thomassen – to ganger – at arbeidsgiver likevel ikke har rett til å overvåke og kontrollere de ansattes privatliv selv om det er snakk om illegal rusbruk. Dette er det eneste Creos nestleder burde befatte seg med i denne konflikten. I stedet følger hun opp begge setningene med: «Men …».
Tydelige fagforeninger kan sies å være enda viktigere i en bransje preget av midlertidighet og skyhøye prestasjonskrav. Thomassen burde forsvare danserne mot Nasjonalballetten, ikke bare nevne deres rett til privatliv som et apropos.
En fagforening som skal forsvare arbeidstakerne mot sine arbeidsgivere, burde gjøre nettopp dette. Tillitsvalgte og talspersoners personlige meninger og moraliseringer om rus må vike. Det må også talspersoners ønske om å være venn med alle i egen bransje. Hvis ikke oppfyller de ikke sitt samfunnsoppdrag. Tvert imot bidrar de til å gjøre livet vanskeligere for sine medlemmer.
Creos viktigste oppgave er å forsvare de ansatte mot Lorentzens drakoniske reaksjoner. Thomassen velger heller å falle dem i ryggen med moralisering. Når fagforeningsledere løper arbeidsgiverens ærend, mot de ansatte, er det grunn til å spørre om de ivaretar vervet sitt.
