Du skal være privilegert for ikke å føle deg «norsk nok»

Kanskje denne debatten heller handler om Nazneen Khan-Østrem og en ideologisk utvikling som hun er en del av. Hun begynte på tidspunkt å bli svært opptatt av sin muslimske identitet. Og det var hun ikke alene om, skriver Kjetil Rolness. (Foto: Ole Berg-Rusten/NTB.)
Kanskje denne debatten heller handler om Nazneen Khan-Østrem og en ideologisk utvikling som hun er en del av. Hun begynte på tidspunkt å bli svært opptatt av sin muslimske identitet. Og det var hun ikke alene om, skriver Kjetil Rolness. (Foto: Ole Berg-Rusten/NTB.)
Minoritetsrepresentanter for kultureliten lager myter om den trange norskheten for å drive egen identitetspolitikk, skriver Kjetil Rolness.
Sjanger Dette er en kommentar. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Kjetil Rolness kaster seg inn i «Norsk nok»-debatten.

– Så du er en svart … eh, nordmann med … svart hår?

Den sveitsiske medpassasjeren på flyet så undrende på meg.

– Nei, jeg er britisk, svarte jeg kjapt.

– Jeg er ikke norsk.

Annonse

– Nettopp, det forklarer alt. I mitt hode ser ikke nordmenn ut som deg. De er lyse i huden med blondt hår.

Slik starter Nazneen Khan-Østrem sin kommentar i Aftenposten i går. Da lærte vi noe nytt.

Khan-Østrem skriver på norsk i Norges største papiravis. Mest om Oslo, østkanten og minoriteter. Men hun er altså ikke norsk. Hun er britisk. Og stolt av det: «Jeg er heldig som kan velge å identifisere meg som britisk.»

Greit for meg. Hun kan gjerne kalle seg kenyansk (der hun er født) eller afghansk (der slekten er fra). Men når hun og andre hevder at det ikke er plass til dem i den snevre norske nasjonalismen, bør vi lytte. Og spørre oss hva dette er uttrykk for.

En tilfeldig sveitsers betraktninger

Her er Khan-Østrem:

«Briter har bestandig kommet fra alle verdens hjørner. De færreste hever et øyenbryn om du sier du er britisk og er melaninrik. Kanskje er det derfor jeg føler meg mer hjemme der enn her. Den norske identiteten kan ikke sies å være like kompleks. Det hersker langt mer eksplisitte forventninger knyttet til hva det betyr å være norsk. Også hvilken hudfarge en nordmann skal ha. Det kan man ikke gjøre så mye med. Men man kan kvalifisere på annet vis. Det skjer gjennom aktiv deltagelse i samfunnet og språkferdigheter. Men selv da kan noen oppleve at de ikke blir «norske nok».

Og dermed fikk vi den svære «norsk nok»-debatten, startet av debattredaktøren i Avisa Oslo, Ahmed Fawad Ashraf, som nå har endt opp i en antologi over de viktigste innleggene, redigert av Mala Wang-Naveen.

Denne debatten hadde jeg egentlig ikke tenkt å delta i. Jeg har ikke minoritetserfaringer. Og noen ganger har selv jeg vett nok til å holde kjeft.

Men jeg har 60 års erfaring med å være norsk, jeg er utdannet sosiolog og dermed opptatt av sosiale forventninger, normer og verdier. Og jeg har problemer med å kjenne igjen det norske storsamfunnet som Nazneen og hennes likesinnede beskriver.

Hva slags forventninger til å være norsk er det hun snakker om? Forventninger som både skal være trange, og til og med eksplisitte? Er de skrevet ned noe sted? Står det noe om hvilken hudfarge en nordmann skal ha?

Jeg kan ikke huske at slike krav har vært stilt siden Quisling. Derimot husker vi alle Kongens tale i Dronningparken i 2016, som klart fortalte at en positiv holdning til flerkultur er blitt offisiell lære her til lands. En holdning som lar seg forene med å holde «fast ved det som er norsk», noe Kongen forbilledlig har presisert.

Kanskje er det i stedet betegnende at Khan-Østrem må sitere en utlending – en tilfeldig sveitser på et fly – for eksemplifisere det snevre bildet av en nordmann.

Og sveitseren sa bare hvordan han så for seg en nordmann i sitt eget hode – slik vi nordmenn har et bilde av pakistanere eller irakere som mørke i håret og huden. Dette er stereotypier om utseendet til folkegrupper, ikke normer om hvordan nordmenn eller andre bør se ut.

Nordmenn flest elsker innvandrere i bunad

Likens er det betegnende at Mala Wang-Naveen i en fersk VG-kronikk må 17 år tilbake i tid for å finne en historie om en minoritetskvinne som ikke fikk lov å kjøpe bunad på Husfliden.

Ja, man kunne ønske at historien var enda eldre. Og selvsagt finnes det avkroker i Norge der man fortsatt rynker på nesen over «utlendinger» i nasjonaldrakt. Og noen misliker kombinasjonen av bunad og hijab.

Men hvor mange er de? Hvor representative er de? Det store bildet er udiskutabelt: Nordmenn flest elsker å se innvandrere i bunad, og betrakter det nettopp som en tilslutning til det vi oppfatter som et vidt og variert fellesskap. Nasjonalismen vi feirer på 17. mai, er demokratisk og inkluderende – slik det også var for Bjørnstjerne Bjørnson.

Wang-Naveens kronikk er illustrert med et bilde av stortingsrepresentant Masud Gharahkhani (Ap) som hilser årets barnetog iført sin nye Eikerdrakt, og som fikk hyllest tilbake.

Dette er 2022. Det er ikke slik at hvite nordmenn motsetter seg at innvandrere tilegner seg nasjonale symboler og vaner. Derimot kan vi hos statskanalen NRK lese tekster som advarer hvite mot å gå med fletter av afrikansk opprinnelse – fordi det er kulturell appropriasjon og «stjålen identitet».

Les også: Knepen Høyre-seier i mannlig klesduell

En ideologisk utvikling

Det er her vi har havnet. Noe som bringer meg tilbake til Nazneen Khan-Østrem.

Tillat meg et lite personlig tilbakeblikk. Jeg kjenner Nazneen tilbake fra 80-tallet. Vi tilhørte samme miljø av rockskribenter rundt avisene Nye takter og Puls/Beat. Jeg visste hun hadde bodd i England, skjønte at navnet Khan ikke stammer fra vikingtiden. Men hun snakket flytende flekkefjordsdialekt, digget punk og new wave, og var ellers hyggelig og morsom å omgås.

Vi hadde samme språk, interesser, referanseramme og humor. Jeg tenkte aldri et øyeblikk at hun ikke var norsk. Og jeg hørte heller aldri noen stille spørsmålstegn ved det. Det kan det godt være at andre har gjort. Hun kan også ha hatt sine erfaringer med rasisme.

Men når hun, som flere andre i denne debatten, hevder at hun ikke vil kalle seg norsk, fordi «man er uansett ikke helt innenfor», lurer jeg på: Hvem er det som sier dette? Hvilket miljø snakker hun om? Hvordan blir hun ekskludert?

«Å oppfylle gitte kriterier for å bli nettopp «norsk nok», blir nærmest en umulig oppgave», skriver hun. Nettopp. Derfor er det nærmest ingen som stiller slike kriterier. De fleste nordmenn har selv problemer med å definere hva som er norsk, og bruker ikke mye energi på det. De bruker heller ikke mye energi på holde minoritetspersoner utenfor. Snarere tvert imot.

Så kanskje dette heller handler om Nazneen og en ideologisk utvikling som hun er en del av. Hun begynte på tidspunkt å bli svært opptatt av sin muslimske identitet (jf. boken «Min hellige krig»). Og det var hun ikke alene om. På 80-tallet var det få muslimer som gjorde noe poeng ut av å være muslim. De var pakistanere, persere og så videre. Men utover nittitallet ble religionen en stadig viktigere markør. Samtidig som muslimen (og den ikke-vestlige innvandreren) overtok arbeiderens plass i et venstreradikalt verdensbilde.

Les også: Kan mystiske opplevelser skape en medisinsk revolusjon?

Ingen øvelse for de utstøtte og underprivilegerte

Slik har det fortsatt og tiltatt. Derfor handler ikke denne debatten så mye om Norge og nordmenns holdninger til nye landsmenn. Norge er blitt et stadig mer liberalt land for både muslimer og innvandrere. Det handler derimot om enkelte minoritetspersoners behov for å dyrke en identitet som radikal underdog – i opposisjon til et påstått ekskluderende storsamfunn. Det handler om personlig identitetspolitikk.

Dette er ingen øvelse for de utstøtte og underprivilegerte. Det er en eliteidrett for de som er innafor. Nazneen Khan-Østrem har en master i internasjonal politikk. Hun har jobbet som journalist i mange medier, vært høyskolelektor, forlagsredaktør og har selv gjort suksess som forfatter. De andre bidragsyterne i «norsk nok»-debatten har også gjort flotte karrierer i media, kulturliv og politikk – noe som blant annet er påpekt av kommentator i Nordlys, Maja Sojtaric:

«Så vidt jeg har fått med meg, er alle debattantene høyt utdannet, har fremskutte posisjoner i samfunnet, og er født i Norge av foreldre med opphav i andre land. De bor alle i Oslo. Og fører på mange måter en debatt med et særs privilegert utgangspunkt: Å kunne hoppe litt inn og ut av det norske, når det oppstår friksjoner og ubehag.»

Og så legger hun til: «Det er et utgangspunkt jeg ikke har råd til.»

Sojtaric vokste opp i Bosnia, og ble for snart tretti år siden jaget på flukt og skutt på av sine egne naboer. Fordi hennes forfedre gikk i moskeen. Hun har altså erfart at «det går jævlig fort å rive ned et fellesskap innenfra». Derfor er hun skremt over den innestengte debatten om norskhet:

«Det sitter unge folk med somalisk, bosnisk, italiensk, polsk opphav og følger med i disse debattene. Unge folk som skal finne seg selv og sin plass i et land der de både er hjemmehørende og fremmede. Og de må sitte igjen med et inntrykk av at det må være selvutslettende å definere seg inn i det norske fellesskapet. Det er så jævlig skummelt for meg.»

Kanskje flere skulle ha reflektert over dette, der de sitter i leilighetene på Frogner og St. Hanshaugen og føler på hvor slitne de blir av være melaninrike i Norge. «Livet som minoritetsperson er krevende», skriver Nazneen Khan-Østrem.
Men det sitter minoritetspersoner på Stovner og Holmlia som faktisk strever reelt med å bli en del av det norske fellesskapet (og som kanskje også møter motstand mot å bli «norsk» fra sine egne).

Hva skal de tenke? Hvis minoritetsrepresentanter for kultureliten føler behov for å «melde seg ut av fellesskapets forventinger», hvilken sjanse har de?

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å avdekke ukulturene, og gir deg de ekte kulturnyhetene. Avisen leverer modig og nyskapende kulturjournalistikk.


Shabana Rehman
Multikunstner
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi at jeg som borger vil følge debattene rundt kulturfeltet, fra ytringsfrihet til støtteordninger. Som privatperson vil oppleve, se og høre om kultur, og vite hva som skjer.


Torbjørn Røe Isaksen
Tidl. Arbeidsminister (H)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar